Leseglede er ikke alt, men

På dårlige dager leker jeg med tanken om å søke o store staten om å få opprette ei lita profilskole. Jeg lurer da på om jeg skal kalle den gammal sur papirskole, også fordi jeg er sikker på at det er et marked der. Det er nok av foreldre som er møkka lei av ransler som flyter over av løse ark og digitale læremider som ikke kan bidra til å gi dem oversikt over hva unga kan og ikke.

Samtidig tror jeg ikke på mytiske fortellinger om kids i en plastikkdal i vest som nektes skjermtid mens de onde foreldrene deres håver inn milliarder på våre ungers avhengighet.

Jeg tror snarere at skolen har en viktig rolle i å bidra til at flere elever får digital kompetanse utover å manøvrere i konsum og underholdning. Vi kan få mer ut av digitaliseringa, også ved å bruke vel så mange ressurser på de andre grunnleggende ferdighetene. Det kan det i flere kommuner se ut til at vi trenger hjelp til, og det er da jeg skulle ønske at flere av de foreldrene som er møkka lei kunne sagt fra om det. Høyt.

Noen gjør det, men det kan virke som det er litt for mange som slår seg til ro med at de slipper å lære bort å legge bokbind på skolebøkene pluss holde orden på hvilke bøker som skal være hvor til enhver tid. Det blir jo så mye krangel av sånt? I mellomtida er det enda flere ferdigheter som går fløyten.

For greia er jo at vi må få til begge deler. Når unger ikke lenger veit hvordan de skal stupe kråke eller hvordan en skiftenøkkel ser ut, ei heller har brukt arbeidsminnet såpass at de klarer å huske hva lærerne heter eller hvilke fag de skal ha i morgen, så er de kanskje inne på noe de som etterlyser en sjette grunnleggende ferdighet, nemlig den praktiske.

Men min syke mor heter lesing. Ettersom skolen nå engang er teoritung, må elevene kunne lese langt og lenger enn langt, og kritisk, og det er det litt for mange som ikke vil.

Noen ganger får jeg inntrykk av at bare vi når fram til lesegleden eller leselysten, så er det i orden. Jeg tror ikke at det er så enkelt.

Det betyr ikke at jeg ikke vil ha sommerles og andre prosjekter, for jeg er sikker på at de det fører til at flere leser mer enn de ellers ville ha gjort, noe jeg hverken kan eller vil undervurdere viktigheten av. Så gjerne enda flere prosjekter og midler til folk som jobber med å få folk til å lese mer.

Men lesing er mer enn lyst. Lesing er også hardt arbeid. Ta en titt inn på ethvert universitetsbibliotek. Ser du mye glede på lesesalene? På ett eller annet tidspunkt fra småskolen til lesesalen må vi altså få lov til å si at det finnes noe mer enn leseglede. Det finnes en jobb som må gjøres, strategier å bruke og motstand å ta rotta på.

Et godt stykke nedover på den veien, etter formål og utholdenhet, begrepsjobbing og jevnlige diskusjoner med klassekamerater, ligger det faktisk også glede, i erfaringen av at dette fikk jeg til og nå har jeg kommet et godt stykke og nå har jeg et større ord- og kunnskapsforråd enn jeg hadde før jeg begynte. En glede sånne folk som meg kaller livsmestring.

Før den tid, i småskolen for eksempel, der jeg skjønner at paddene har tatt over mens foreldrene veksler mellom lettelse og frustrasjon, har jeg ikke forutsetninger til å si om det er lurt å erstatte lærebøkene med en haug løsark i sekken og digitale ressurser på padda (løsark det også?), men jeg kan si at jeg ikke tror at det er lurt å kaste samtlige unger ut med badevannet.

Kunne vi i det minste vært enige om at alle elever i Norge, uansett kommuneøkonomi, kunne fått ei lesebok, om ikke annet så i norsk?

Gjerne i Nordahl Rolfsens ånd. Han som lagde leseboka som på et tidspunkt ble brukt på nesten alle skoler. Den boka inneholdt en god blanding av sanger, rim, litterære tekster og fortellende sakprosa om ulike emner. Alt rikt illustrert av norske kunstnere (som i likhet med forfatterne ble klekkelig honorert, selvfølgelig). Du skal ikke se bort fra at det kunne blitt leseglede av sånt i dag også.

Jeg ville ikke kalt den boka gammal sur lesebok, men kunne godt likt å snakke med noen som kunne redigere ei sånn bok. Og mest av alt hadde jeg likt at vi kom dit jeg har inntrykk av at elevene mine er. At de ser pc’en som et nødvendig verktøy i en rekke sammenhenger, men at de også er ganske lettet når de kan legge den fra seg for å gjøre noe annet. Det kan vi også unne padde-elevene.