Å bli til eller fullføre

Det første møtet mitt med det jeg fortsatt tror er meg selv, var om natta.

Jeg var fire-fem år og fikk ikke sove. Etter å ha vridd meg i det som framsto som en evighet, kom tanken om at natta er så mye lenger når jeg er våken enn når jeg sover.

Det er banalt når jeg på denne måten formidler det gjennom skrift, men den tanken gjorde så inntrykk på meg at jeg fortsatt og med en viss overbevisning vil hevde at det huet der, det har ikke endret seg siden den gangen.

Eller, siden den gangen har jeg både endret meg, og ikke, et utall ganger.

Norsk skole har, jeg veit ikke hvor lenge, forsøkt å møte det at vi stadig endres og er de samme, endres og er de samme. Den nysgjerrige eller forvirra seksåringen, filosofiske elleveåringen og uinteresserte fjortenåringen møter skolefagenes repetisjoner på ulike måter og ulike stadier.

Glemmer vi det, kan det høres tilforlatelig ut at vi ikke trenger for eksempel religionsfaget i videregående, bare for å ta ett eksempel på fellesfagtimer som fortsatt står for fall ifølge Fullføringsreformen. Elevene har jo lært om religioner på barne- og ungdomsskolen. Som om ikke gamle dogmer framstår meningsløse eller meningsfulle alt ettersom når du møter på dem.

Det jeg dreiv med den natta var å «utforske og reflektere over eksistensielle spørsmål og svar», som det står i læreplanen for religion og etikk for VG3, og selv om jeg fortsatt kan kjenne meg selv igjen i hvordan jeg tenkte så det knakte, ble jeg ikke utlært den natta. Jeg var ikke ferdig dannet, noe jeg fortsatt ikke er.

I møte med egne barn over leksene på kjøkkenbenken kan en lure på hvorfor en, la oss si, niåring tilsynelatende kan mer om det norske jordbrukssamfunnet på 1800-tallet enn den samme ungen, men da i åttende klasse. Eller at en 12-åring framstår mer kompetent til å skrive en femavsnittstekst om et naturfaglig emne enn eleven på VG1.

Når den samme eleven på VG3 igjen skal settes i stand til å «ta andres perspektiv og håndtere meningsbrytning om religion, livssyn og verdispørsmål», har vi en forventning om at attenåringen allerede har vært gjennom både det og flere omdreininger av endringer og stillstand flere ganger før.

Jeg sier det med all mulig ærbødighet: eksempelvis attenåringer kan ha et overraskende smalt perspektiv i meningsbrytning om tros- og verdispørsmål. Ved skolestart på VG3 kan det eksempelvis være barskt å være kristen eller muslim eller troende på noe som helst i kakofonien av eplekjekke uttalelser om hvor aldeles tåpelig det er å være det.

Det kan også være vanskelig å formidle filosofisk religionskritikk uten at enkelte vil oppfatte den som gjør det som rasist eller noe annet svinaktig. Likevel skal vi ut av disse få uketimene gjennom et skoleår med noe mer felles forståelse, og ikke minst evne til å vite at fri vilje og sekularisering er noe som følger privilegier – og kunne nyansere såpass at en fundamentalist har andre kjennetegn enn en viss hellig tekst.

Mange finner ut av dette helt av seg selv, eller helst sammen med andre på andre måter. Jeg tror ikke at dette faget er avgjørende for å bli et gagns menneske. Jeg er også klar over at det ikke er et fellesfag på yrkesfaglige program, og at det kommer flotte folk ut av de programmene også, og da tenker jeg også på de folka som kommer seg unna uten å ha fullført først.

Samtidig er jeg blant dem som mener at vi må tenke litt grundig gjennom hva vi som samfunn har å hente på å fjerne enda flere fellesarenaer for dialog, brytning og tematikk som ikke har umiddelbar effekt på tilknytning til arbeidslivet.

Noen skolekretser er allerede så segregert at elever ikke engang de første årene treffer annet enn relativt like barn, men de fleste elever gjør heldigvis det, treffer barn som ikke likner helt, altså. Også i videregående må vi få lov til å utnytte det. Også fordi elevene igjen er endret og de samme siden de gikk og gikk i grunnskolen.

Kanskje er dette et uttrykk for naivitet, men jeg mener det uansett: den delen av Fullføringsreformen som vil kverke fellesfagtimer, som om vi skulle trenge mer individualisme nå, gjør det vanskeligere for oss som jobber i skolen å følge skolens formålsparagraf. Jeg mener at det er ganske alvorlig at skoledepartementet på ramme alvor har satt i gang noe sånt. Lurer du på hva jeg mener, så les læreplanens overordna del.

Det er viktig å fullføre, men også å bli til.