Vi tar klasserommet tilbake

I en episode av podkasten til lektor Lomsdalen var to professorer på besøk. De ble spurt om hva de mente var det viktigste skolen kunne lære elever. Den ene svarte skriving, lesing og det å være motivert for læring. Den andre svarte å lære seg å lære.

Det fikk meg til å tenke at hvis vi lærere og jeg hadde blitt dratt gjennom like mange webinarer i lesing og skriving som digitale verktøy, ja, det hadde rett og slett vært noe.

Den oppvakte leser skjønner hvor jeg skal, for dette er en kjepphest. Hva er digitalisering? I beste fall effektivisering og økt mulighet for tilrettelegging. Hva er digitale verktøy? Verktøy.

Lite innovativ bruk av digitale verktøy, ble det nylig stadfestet gjennom forskning. Det er viktig med kunnskap om hvordan vi i skolen skal få mer ut av digitalisering, og jeg er redd svaret på hva vi skal gjøre med det ikke er så spennende.

Det handler for eksempel om gode lagringsrutiner, passordsetninger, funksjonalitet i tekstredigeringsverktøy, digitale lesestrategier, kritisk kildevurdering og digital dannelse. Jeg tror også at noe av det mest innovative vi kan gjøre er å bli bedre på hva vi skal bruke hvilke verktøy til.

Mye læringsarbeid er tyngre enn en god del annet arbeid, fordi en skal stå i ubehaget det er ikke å kunne eller mestre, før du kan og mestrer.

Har en ikke mestret stort i skolesammenheng, gir en fort opp. I gamle dager kunne vi da la blikket forsvinne ut vinduet, skrible i skoledagboka eller sende lapper til noen, og det var det. Vi var låst til klasserommet, så da kunne vi jo like gjerne bare gjøre noe. Noen kunne også finne på å forstyrre.

Det som er påfallende i dagens klasserom, selv (og kanskje særlig) der det foregår lite læring, er at det er så stille. Hva har skjedd? Forskning har nå funnet det vi lærere har snakket om i årevis: når elevene ikke orker å stå i læring, skjener de ut på nettet. Og tida det tar fra læringsoppdraget er gitt til skjeninga er i gang, er i mange tilfeller uhyggelig kort.

Hvordan tar vi klasserommet tilbake? Det har lite for seg å hive ut dingsene, for dem trenger vi, men vi kan bli mye bedre til å identifisere når de er til hjelp og når vi kan legge dem bort.

Den eneste grunnen til å la elever lese på papir, særlig når teksten er lang og vanskelig, er ikke bare at de fleste da får med seg mer av teksten de leser (jada, de som har nytte av lesestøtte på skjerm, får lese på den måten). Det gjør også noe med konsentrasjon og utholdenhet, som er to størrelser vi virkelig trenger på laget når vi lærer å lære.

Den eneste grunnen til å la elever løse oppgaver sammen i grupper er ikke bare at fire hoder tenker bedre enn ett eller at det sikrer mer deltakelse fra flere, men at de får øvd på å ha (øyen)kontakt mens de snakker sammen. De er ute i fritt lende. De øver også på arbeidslivets møter, reflekterer rundt hvilke roller de har og tar, skal de være møteplager eller klovn eller la det være, og de lærer seg å leve med eller moderere møteplageren eller klovnen.

Med en gang vi åpner for å skrive notater på pc’en, er mye av akkurat det kjørt, selv om unntak må gjøres i arbeidsfaser der nettet trengs. Samarbeidsnotater kan ofte fint skrives for hånd, gjerne på samtalerammer, før de kan reinskrives eller skannes inn digitalt i neste fase. Det er heller ikke den eneste grunnen til å skrive for hånd. Jeg ser flere elever nå enn for ti år siden som har med seg notatblokka til time fordi de allerede har erfart at de lærer bedre på den måten.

For noen år siden var vårt forhold til teknologi enda mer umodent enn i dag. Flere elever klamret seg til pc’en som en voksenattributt med magiske egenskaper, og jeg ble for firkanta i min insistering om at det var feil. Nå veit flere av dem godt at pc’en også er en klamp om foten og er derfor hverandres beste læremestere i triks for å redusere digitale forstyrrelser.

Akkurat det gjør meg til betinget optimist med tanke på framtidas skole.

Jeg håper ikke vi må vente helt til det er de elevene jeg har nå som sitter i beslutningsposisjonene, for vi trenger den samme innsikten der også, og det kvikt. Det sitter nemlig folk i skrivende stund og beslutter (og bevilger) uforstandigheter, for eksempel digitale lærebøker framfor papir, også når vi som er faglærere ber om begge deler.

Sånn det er nå, er det mange som ikke har råd til begge deler. Her har både forlag og bevilgende myndigheter ansvar for at vi kommer dit at det digitale blir levert sammen med papiret, også til de elevene som ikke har papirer på at de har lesevansker. Hallo, i dag har nesten alle den lesevansken at de ikke har lest nok.

Hvorfor bare betinget optimist? Det er det mange grunner til, men den som er relevant her er at selv om vi ser mer digital modenhet og kompetanse blant dagens elever, kan det se ut til at skillet mellom dem øker. Skole har alltid vært viktigst for dem som ikke kan fra før og ikke får hjelp hjemme. Da må vi få lov til å være et alternativ og da kan ikke kunden ha rett hver eneste gang.