Våpenhvile i kompetansebransjen

Jeg håper vi kan være enige om det at elevene skal tilegne seg det som nå heter kompetanse også betyr at det er fint at vi som jobber med det er kvalifisert. Ja, kanskje til og med passe lønnet til jobben det er å bidra til utdanning av elever.

I en sånn bransje er det rart at det er få faglige karrieremuligheter, altså alternativer for lærere som ikke vil bli ledere eller rådgivere, men fortsette med undervisning mens vi spesialiserer eller fordyper oss, eller hva du kaller katta. Det finnes det få insentiver til i skolen.

Sjelden dekkes utdanning og sjelden belønnes økt kompetanse med mer lønn. Et hederlig unntak skulle være satsning på «Kompetanse for kvalitet», men ordninga er mest tilrettelagt avtroppende regjerings mantra om dårlige lærere, som visstnok skulle bli bedre av å bli fortalt at formidabel erfaring i grunnskolen er lite verdt.

I tillegg er ordninga lite tilrettelagt for folk i videregående skole, som utgjør 15% av godkjente søknader. Har du skaffet deg en utdanning som tilfredsstiller minstekravene, skal du ikke ha mer, eller videreutdanne deg på fritida. Det finnes en god del lærere med doktorgrader eller doble mastergrader, for å nevne noe, som har finansiert egen videreutdanning, uten at det har ført til økt lønn. Også da kan gnålet om at det ikke er tilstrekkelig kvalifiserte lærere i norsk skole framstå som bakgrunnsstøy.

Når det er sagt, er ikke utdanning alt. Opplæring kan også bli bedre av at læreren er kompetent gjennom praksis fra andre deler av arbeidslivet.

I nettopp andre deler i arbeidslivet har jeg erfart en annen holdning til kompetanseheving enn i skole. Da jeg jobbet med digitalisering i staten, dro jeg på forelesninger i Middelhavsstudier på Blindern i arbeidstida fordi arbeidsgiver mente at all kunnskap var et gode for virksomheten. I skole er jeg usikker på om Middelhavsstudier hadde blitt regnet som relevant ved lønnsplassering. I tillegg må en gjerne bukke og skrape før det minste kurs, og ta igjen timer etterpå.

Derfor var jeg betinget positiv til lærerspesialistordningen, selv om den framsto midlertidig og prisgitt arbeidsgiver. Kanskje til og med vilkårlig. Foreløpig evaluering har også vist at ordninga er uforutsigbar, og er den kanskje uansett over.

Så skulle det vise seg at muligheten kanskje har vært her hele tida. I et vedlegg til hovedtariffavtalen finnes to stillingsbetegnelser som jeg aldri hadde sett før vi fikk behov for lønnsharmonisering i vårt sammenslåtte fylke i forbindelse med regionreformen. Adjunkt 1 og Lektor 1 kalles her avansementsstillinger. Kvalifisert er den som har minst 60 studiepoeng utover tilleggsutdanninga.

Lite visste jeg om tariff. Derfor finnes det kanskje en god grunn til at disse er gjemt bort i et (utdatert?) vedlegg og da heller ikke ligger inne på lønnstabellene på for eksempel organisasjonenes hjemmesider.

Økt synlighet kunne likevel vært til hjelp. Det kan gjøre oss oppmerksomme på at vi gjennom ytterligere utdanning er kvalifisert til enda et lønnsmessig opprykk, uavhengig av om skoleeier eller ledelse synes det passer, slik noen har opplevd både lærerspesialistordningen og det såkalte kompetansetillegget.

Hadde jeg visst at det fantes noe sånt sist jeg lot meg ansette, kunne jeg jo bedt om denne stillingen. Jeg hadde nok ikke fått den fordi den ikke var i bruk i mitt gamle fylke, men jeg hadde i hvert fall fått kompetansetillegget, som jeg heller ikke var orientert om ved ansettelse. Det er den slags som får oss til å riste på huet når bedre lærere er mantraet som synes å møte ethvert problem i skolen.

Ja, problem, ikke utfordring. Og preik når arbeidsgiver unngår å betale for kompetansen som allerede er her. Da hjalp det ikke at det sto i valgkamp-materiellet til Høyre at de ville betale.

Lønnsforskjeller skal kunne forklares. Den eneste forklaringa jeg finner er at KS er en kjip arbeidsgiver. Kanskje fordi kommunalministeren er kjip, men ikke bare. Undergraving av partssammensatt enighet om etterslep vitner snarere om en helt egen nidkjærhet i ønsket om at lærerne skal tuktes.

Dette forplanter seg nedover i et system der det blir viktig å gjemme lønn folk kvalifiserer til eller drive kreativ regning på erfaring folk har, for å spare noen år med tillegg for høy ansiennitet.

Så altså. Først står kampen om etterslepet. Jeg er med på den. Der er det nå våpenhvile fram til hovedoppgjøret.

I mellomtida går det også an å se på en enhetlig lønnsmessig tilnærming til spisskompetanse i læreryrket, det være seg om den består av altfor mange studiepoeng eller relevant arbeidslivserfaring som gagner opplæringa. På veien ønsker jeg meg økt synliggjøring av Adjunkt 1 og Lektor 1 i lønnsstabellene. Så det skal gå an å få mer lønn, også for kranglefanter.