Hodet opp av prolongering av arbeidstidsavtalen

Jeg ønsker meg en arbeidstid som er til å begripe. En start hadde jo vært at den var begripelig for lærere. Eventuelt mer begripelig enn forsikringspapirer.

Jeg ønsker meg en arbeidstid som er til å forklare. Det er sikkert fåfengt. De som kniper øynene sammen i forbitrelse over lærerferien, kommer aldri til å gi seg på at vi er noen slabbedasker.

Jeg ønsker meg en arbeidstid som passer til arbeidsoppgavene. For meg handler det mest om årsrammene, og da spesielt i norsk, som ikke er til å begripe. Norsklæreren på VG1, med VM i vurderingsarbeid, har samme årsramme som matematikklæreren på VG2, OG får lagt til 52,5 årstimer hvis gruppestørrelsen går under 15, noe mattelæreren slipper. Hvorfor slipper ikke norsklæreren?

Verre er det i avgangsår. Da har norsklæreren tre fag i faget, som alle skal ha tilrettelagt opplæring og vurderes i prosess på flere og varierte måter. Noe må ut. Det blir prosessen og tilrettelegginga, men det burde være minst en av karakterene og minst en håndfull av elevene i hver gruppe.

Hvorfor er forresten ikke spørsmålet om klassestørrelse mer relevant, også i arbeidstidsforhandlinger?

Fordi KS har stått hardt på dette med at vi skal innfinne oss i hele kontortida, har vi kanskje vært nervøse for å gå inn i forhandlinger om årsrammene. Kanskje med god grunn, men vi må inn i denne materien.

Eller er det KS som er nervøse? For organisasjonene har vel lagt press på dem med tanke på hva som helt opplagt må til i det øyeblikket vi skal inn å revidere den avtalen?

Uansett hvor reddharene er, er det også skummelt at vi ikke tar i dette snart. Det blir presedens av det. Vi har allerede drevet med vurdering for læring ganske lenge, som på sitt beste senker skuldrene til karaktertrøtte elever og på sitt verste forpester klasserommet med enda mer snakk om vurdering. Det kan også gi så mye merarbeid til læreren at det, når en tenker etter, er hårreisende at årsrammer ikke ble reforhandlet før dette prinsippet ble jekket inn i læreplanene.

Det at vi straks får en ny Opplæringslov, med flere krav til skreddersøm, er også en milepæl som burde være umulig å nå uten en tilsvarende revisjon av arbeidstidsavtalen til både fag- og kontaktlærere.

Jo mer skolen går i retning av å tilpasse seg den enkelte, i hvert fall på overflaten, jo bedre blir kanskje skolen for den enkelte, og det er sikkert bra for de få med ressurser til å utnytte det, selv om det her og der går på bekostning av fellesskapet, og jo mer akterutseilt blir den modellen som ligger i bånn. Da tenker jeg på modellen en stor klasse per pedagog.

Det er gammeldags å drive med de klassestørrelsene vi gjør, vi som hverken er i konferanse- eller forelesnings-, men tilretteleggingsbransjen. Det er bare én god grunn til at det er for lite med ti-tolv stykker i klassen, og det er at det at det blir for vanskelig å få seg en venn eller finne seg til rette der hvis man ikke er dønn firkanta i huet. Det får også den følgefeilen at det blir for lite dynamikk faglig sett.

Men å kjøre på med 25 seksåringer eller 30 tenåringer i samme rom er kontraproduktivt når det ikke er flere voksne der. Selvsagt også for elevene, men nå var altså temaet arbeidstid.

Jeg skjønner ikke så mye fysikk, men har skjønt såpass at menneskets forsøk på å fange eller altså måle tid er ganske dust. Klassestørrelse er også en bekreftelse på det. Det er noe med intensiteten i et øyeblikk eller tre kvarter der en bråte mennesker sitter i samme rom og ikke forstår oppgaven, som ingen som ikke har vært i akkurat den stormens øye, eller en som er skikkelig god i fysikk, har forutsetninger til å forstå.

Derfor har det en pris at det stadig er presset flere komplekse oppgaver OG folk inn i en og samme arbeidstid.

Da vi ble tatt ut i streik her på forsommeren, en stakket stund, tenkte jeg at det hadde vært noe om forbundet holdt oss gående i streik helt fram til hovedoppgjøret, også fordi vi da hadde sittet der fortsatt når arbeidstida igjen skal på bordet. Fordi kunnskap koster.

Det var korttenkt, for vi hadde jo vært skikkelig grinete om vi fortsatt hadde sittet i de campingstolene nå. I tillegg hadde det vært dumt å forbruke streikekassa på sånt, for det er mye å streike for neste år også. Kanskje også arbeidstidsavtalen blir skjøvet inn i vårens forhandlinger. Kanskje løfter vi strutsehodene.

Vi firer selvfølgelig ikke på den ubundne tida. Om noe, skal vi ha mer av den. Noen vil ha kontortid, men det er ingenting i arbeidstidsavtalen som hindrer dem det. Men det er på høy tid å justere blant annet årsrammene så de passer terrenget vi har fått tredd under beina våre, for ikke å snakke om smusstillegg for å redde stumpene i overfylte rom.