Smak på denne: Lærere samarbeider for lite

Det er greit at vi som jobber i den samme klassen har snakket sammen om læringsmiljøet og mulig tverrfaglig jobbing. Det er heller ikke så dumt at vi som jobber med samme fag fra tid til annen orienterer hverandre, lufter mulige tema å samarbeide om og deler grep som funker bra.

Mens det ikke er like presserende å møtes for å bli informert eller utviklet av administrativt ansatte, er det også viktig at vi samarbeider om vurderingene vi gir, så vi veit at vi ikke er helt på jordet, selv om jeg har mer tro på vurderingssamarbeid på tvers av skoler. Hvis man vil at alle lærere deler vurderingsnormer, da.

Men det får være måte på. Særlig når krav om å bruke samme metode blir kalt samarbeid.

Smak på denne: det skal ikke være tilfeldig om en klasse får en god lærer.

Er det underliggende premisset at om vi lærere samarbeider mer, blir alle såkalt gode? Som om alle elever jeg har synes jeg er god, selv på en god dag, eller dårlig for den del. Noen fordrar ikke den læreren de fleste nærmest forguder mens andre liker han som de kule synes er kjedelig.

Det er ett premiss til i den påstanden der, den om at det ikke skal være tilfeldig, og det er ønsket om at vi planlegger den samme opplæringa på den samme tida. Kanskje sånn at det blir lettvint å legge timene våre på kollegene om vi blir syke. Som om det ikke koster dem noe da. Kollegene, altså.

Inntil det blir vanlig å sende flere lærere inn i det samme klasserommet, har kollegasamarbeid visse begrensninger.

Jobben er jo da å være eneste lærer i klasserommet der det sitter for eksempel 30 individer på VG2, som sammen har laget seg et læringsmiljø. Det er der samarbeidsjobben begynner. Jeg kan ikke gjøre det samme i det rommet som jeg i fjor gjorde i rommet til de 30 som da gikk på VG2. Av samme grunn kan jeg ikke nødvendigvis gjøre det samme som kollegaen min gjør sammen med en av de andre VG2-klassene.

Ett år er en sånn klasse styrt av for mange som helst vil snakke om sommerferien og hva de skal i helgen. Et annet av dem som insisterer på forelesninger, skriver notater for hånd og lurer på hva de skal gjøre fordi de er ferdig med oppgavene jeg trodde de kom til å bruke langt mer tid på.

Mens en av klassene kommer milelangt med strategi x og lesing av y, må en annen lese noe helt annet pluss jobbe med det på en mindre variert måte. Det er ikke bare for kollegaene mine å hoppe inn og ta neste time, for selv om vi planlegger opplæringa sammen, må vi alle tilpasse såpass mye at opplæringa vil framstå ganske forskjellig i de ulike læringsmiljøene.

Det her er også noe av det første vi lærer i pedagogikken, at både egne og elevenes forutsetninger er blant de premissene som må ligge til grunn når vi planlegger undervisninga. Du skal ikke se bort fra at det er derfor vi har metodefrihet og at lærer A og B kan bidra til like gode resultater på tross av helt ulike tilnærminger.

Det er ikke vond vilje. Vi kan effektivisere en del av for- og etterarbeidet ved å gjøre det sammen, men så kommer den biten jeg må få til selv, nemlig det viktigste samarbeidet, med dem jeg er sammen med på jobb, elevene.

Derfor er samarbeid en kontinuerlig dialog og prosess, med kolleger, men aller mest med elevene. Vi finner ut av ambisjonene deres, om de foretrekker å jobbe individuelt eller sammen, om de lærer best av forelesning, film, selvstudium eller utforsking, underveisvurderinger muntlig eller skriftlig, for eksempel, og hvor mye de har å gå på når det kommer til å gjøre ting de ikke vil eller kan.

Noen klasser tar det meste jeg foreslår på strak arm, andre problematiserer det meste. Uansett er det dialogen med dem som forplikter mest. Har jeg blitt enig med kolleger om en felles skrivedag eller frist, står jeg for det, men jeg kan også si nei, det der passer ikke for min gjeng denne gangen.

Det å være tro mot klassen er også å ta elevdemokratiet på alvor, en annen bestilling som kan gå på tvers av «det-skal-ikke-være-tilfeldig-om-du-får-en-god-lærer-så-læreren-din-skal-gjøre-det-samme-som-de-andre-lærerne»-opplegg.

Det er forresten én form for kollegasamarbeid ingen av oss bør se lett på, og det er å være åpen for spørsmål og behov for deling, spesielt når det kommer fra folk som er ferske i jobben. Noen ganger tror jeg faktisk at de folka er eneste grunn til at alle bør stille på møter, i hvert fall enkelte møter.

En tanke om “Smak på denne: Lærere samarbeider for lite

  1. Veldig bra situasjonsbeskrivelse. Samarbeid er ofte et slags pynteord for at ledelsen skal bestemme hva alle lærerne skal gjøre.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: