Noen tåler jo ingenting (ikke 9a engang)

Læring blir til i relasjon med andre. Ansvaret for den relasjonen er det læreren som har, noe som også betyr at det er læreren som har makta. Det er altså ingen tvil om hvem som har mindre makt og ansvar. Så er det sagt.

Det betyr ikke at læreren, som ofte er den eneste voksne i rommet, er særlig høy i hatten. Så er også det sagt.

Jeg har lest saken i Utdanning. Den om 230 klager på 2 år. Det er 230 for mye og det er helt sikkert mørketall, men hva fortelles? 81 føler seg uthengt foran andre.

Det får meg til å tenke på den eleven som følte seg uthengt foran andre, og det av meg. Jeg hadde med lav stemme veiledet underveis i skriving, på akkurat samme måte som jeg veiledet de andre i klassen, som jeg veileder i alle klasser. Jeg skjønte ikke et kvekk og tenkte etterpå at så krenkbar kan det ikke være godt å være, hverken på skolen eller andre steder.

I noen grupper kan jeg få inntrykk av at flere opplever det faktum at jeg er lærer som fornærmende i seg selv. Jeg skjønner jo at det handler om dårlige erfaringer, og at jeg skal være såpass proff at jeg får se til å romme eller bære eller trøste det.

Det har også bidratt til påminnelsen om at jeg aldri skal tro at det ikke kan hende meg at navnet mitt står svart på hvitt i et brev til statsforvalteren fordi det er jeg som har krenket.  At det er jeg som ryker.

At det er jeg som er den læreren som misliker en av de 87 som i 2019 og 2020 oppga det som grunn til at de klaget skolen inn til statsforvalteren. Jeg tror at terskelen i de fleste tilfeller er høy før brevet sendes, så opplevelsen av å bli mislikt er sikkert reell, men er de mislikt, alle sammen, alle de 87? Eller alle de som opplever seg mislikt uten å sende brev om det?

Jeg veit, hvis min subjektive oppfatning har noe å si, at jeg ikke hang ut den eleven. Jeg gjorde den jobben jeg gjør hver dag, og som det står i lovens forskrift at jeg skal gjøre, drive vurdering for læring. Men det førte ikke til læring. Det førte i stedet til en følelse av uthenging, og da kan jeg egentlig si hva jeg vil.

Det ble ikke noe brev av det, men uansett måtte jo eleven og jeg gjennom nok dialog til at vi kom oss videre, og det gjorde vi jo, men det ble aldri den beste av relasjoner. Det ble sikkert ikke den beste læringa heller. Og det var et forbanna nederlag, og da hjelper det ikke at de fleste elever har tillit til at jeg vil dem vel og at målet mitt når jeg tilpasser og vurderer er at de skal få vist så mye kompetanse som mulig. Og det er jo klart, når tilliten er der, så blir sirklene gode, og omvendt.

Okei. Det var to av kategoriene fra saken i Utdanning. De to andre er at læreren er sint, roper og kjefter, pluss fysiske krenkelser/vold.

68 klager på kjefting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet i en klasse som er blitt skjelt ut av en lærer. Stort sett med god grunn. Likevel er jeg med på at det er et framskritt at dialogen mellom elever og lærere i dag er bedre. De klassene som i sin tid fikk kjeft, fikk det stort sett fordi vi hadde vært uspiselige, og det stort sett fordi det var noe vi hadde reagert på, og det gikk ikke an å ta opp sånt før, så da ble vi uspiselige. Dette er bare ett av de områdene der skolen ikke var bedre før.

Men altså, noen tåler jo ingenting. Virkelig ikke. Og vi må snakke om det også. Selv om de fleste tåler mye mer enn Sanna vil ha det til, og selv om vi har tapt og må jobbe oss ut av det hvis elever ikke tåler oss.

Og så er det volden. 83 har i løpet av to år meldt fysiske krenkelser til statsforvalteren. Det har sikkert skjedd flere ganger. Det har sikkert også skjedd i vel så mange tilfeller at volden har gått andre veien, fra eleven til læreren, eller kommer fra en annen elev (er det den halvparten av statsforvalter-sakene der vi ikke får vite hvem som har krenket?).

Og, for å ta enda et ubehagelig spørsmål: når kommer volden? Noe av den kommer åpenbart fordi en voksenperson har mista huet, og den personen skulle aldri fått være aleine med elever, og om skoler får beskjed om at de har forsømt seg, så har de det.

Noe kommer også fordi voksenpersoner som vil vel står pip aleine i situasjoner med utagerende elever som også er ganske aleine, men uansett: brevet som kommer, kommer ikke nødvendigvis fordi den voksne ville krenke. Også i skolen oppstår situasjoner der den voksne må verge både andre elever, seg selv og kanskje til og med den som utagerer, og det ofte uten å ha vergetrening, som er et eget fagfelt innenfor vernepleie.

Virkeligheten er som oftest ubehagelig mye mer sammensatt enn at elever eller lærere er sprø eller slemme. Det betyr ikke at vi skal undervurdere saker på statsforvalteres bord. Men isfjellet under det bordet handler om noe annet enn at det flyr en bråte ondskapsfulle voksne rundt i skolen og bare venter på å plage elever, selv om bare én sånn er en for mye.

Det handler også om læreres rettssikkerhet.