Noen kommer til kort

To middelaldrende menn satt nylig ved lørdagspizzabordet vårt og delte skoleerfaringer fra en annen tid. Mens de gikk på ungdomsskolen, hadde de begge fått en klar tanke om at nå hadde de fått nok. Den ene valgte da å gå til rådgiveren for å fortelle at han sluttet. Den andre ble sittende stille i klasserommet der han fortsatte sine registreringer av at han ikke fikk hjelp.

Begge er gagns mennesker, men ingen av dem vil si at det er på grunn av skolegangen. Begge ville i dag ha kunnet dukke opp i den store kategorien av gutter som vi har det med å kalle problematiske fordi skolen fortsatt ikke helt klarer å treffe dem på en måte som gir dem den kompetansen og selvtilliten også de trenger.

Heldigvis er det flere måter å tilegne seg det man trenger på, men fordi vi tilbringer en vesentlig del av oppveksten på skolen, er det uansett viktig at skolen ikke bryter ned. De klarte seg disse gutta her, på tross av, men det gjelder ikke alle.

I mitt første år som lærer(vikar), ble jeg, som så mange andre som ikke har filla peiling på det, satt til å løse spesialpedagogiske oppdrag. Ett av dem var å være sammen med noen gutter som ikke kunne lese og skrive tilstrekkelig, selv om de allerede hadde gått på skolen i mange år. Bortsett fra at jeg selv kunne lese og skrive, hadde jeg ikke forutsetninger til å møte dem på en fagkyndig måte. Spesialpedagogen satt på et kontor i en annen etasje.

Da jeg seinere tok PPU, var heller ikke det noen forberedelse til å møte elever med språkvansker. Jeg håper at det har endret seg siden 2008.

Disse gutta gjorde dypt inntrykk på meg, og det litt på samme måten som når jeg seinere og da i videregående har møtt elever med tilsvarende trøbbel med skriftspråket. Noe av det som gjør mest inntrykk er kombinasjonen av skam, vegring og håp. I tillegg til min egen tilkortkommenhet.

Heldigvis er de fleste elever med språkvansker utredet før de kommer i videregående, men det er også litt for mange som er forsømt. Vi opplever stadig elever som kommer uten å ha fått hjelp tidligere og at det også tar altfor lang tid hos oss å få knappe ressurser på plass. 

Mens vi har folkehelse og livsmestring som tverrfaglig tema i alle fag, godtar vi altså at det er elever som i år etter år er til oppbevaring i skolen uten å få selv et minimum av det andre får ut av det. Vi kan jo bare tenke oss hvilke påkjenninger de må bære, i tillegg til å ha for eksempel lese- og skrivevansker. At noen overlever og klarer seg, tar ikke bort det faktum at det også går an å bli knust av det.

Det er mange grunner til at elever med vansker ikke blir oppdaget. En kategori som ikke nødvendigvis kommer til kort, men som blir usigelig slitne fordi de kompenserer med mye arbeid i år etter år, går under radaren fordi de krever lite og ellers gjør det både bra og veldig bra. Noen av dem har lært gode arbeidsvaner for livet og har en enorm kapasitet som er til god hjelp når det kniper, andre kneler før oppløpssida.  

I det hele tatt er det mange som krever lite. I kakofonien av helikopterforeldre som ikke aner at læreren har andre elever enn deres, er det litt for mange som kunne hatt foreldre som hadde maktet å si mer fra.

Det er heller ikke sånn at vi alltid klarer å tilrettelegge så godt for dem som er utredet. Fordommer eller kjipe erfaringer gjør for eksempel at flere synes det er flaut å ta hjelpemidler i bruk. Derfor er det viktig at vi gjør for eksempel lese- og skrivestøtteverktøy til en del av opplæringa. Min erfaring er at det alltid er en del elever uten vansker som også finner ut at det er nyttige verktøy.

Det er fint at stadig flere skoler og kommuner gjør seg dysleksivennlige. Det er da viktig at en ikke tror at jobben er over når sjekklista er gjennomgått og vennligheten oppnådd. Det kommer stadig nye elever, ikke alle er like enkle å få øye på og ikke minst: ressursene til å møte dem ser ikke ut til å bli romsligere.

Det er også viktig at flere lærerutdanninger gjør sitt til at framtidige lærere skal slippe å kjenne på den tilkortkommenheten jeg fortsatt kan kjenne på, og som bare er småtteri sammenliknet med hvordan det står til med elevene som stadig blir nødt til å finne seg i det.

Han som delte erfaringene sine over pizza her om dagen, om å slutte midtveis på ungdomsskolen, hadde et alternativ fordi han hadde fått jobb. I dag ville han kanskje forskanset seg på gutterommet. At det ikke finnes noe bedre enn skole, er til å grine av.