Målstyring for viderekomne

Det burde være en selvfølge, men er det ikke, så dette skoleåret er jeg stolt over å jobbe på en skole som har prioritert å bruke mye penger på nye lærebøker til elevene. Ikke på papir i alle fag, dessverre, men lærebøker.

Når foreldre plukker skolekrets, eller ungdommer velger videregående skole, varierer det hva de legger vekt på. Venner og nærhet er viktigst for mange, mens læringsmiljø og renommé også er med i en del av beregninga.

I det siste er skolebidragsindikatorer blitt noe å finne ut av, og da gjelder det for skolene å komme ut på riktig side av for eksempel kartleggingsprøver i grunnskolen og fullført og bestått i videregående.

Det både foreldre og elever burde se etter, er tallene ingen snakker om mens skolene prøver å gjøre seg lekre i markedsmateriell og på åpne dager. Jeg tenker på hvor mange elever skolen er villig til å sette sammen i den samme gruppa, og hvor mange av opplæringslovens timer den samme skolen faktisk har tenkt til å gi dem undervisning.

For ikke å snakke om skolen er villig til å bruke penger på ordentlige lærebøker og har en strategi for hensiktsmessig bruk av digitale verktøy og læremidler.

Jeg tipper at sistnevnte kommer til å bli et konkurransefortrinn. De som tror de er moderne ved å beslutte noe annet, digitale lærebøker eller -midler besluttet over huene på pedagogene som faktisk skal samarbeide med elevene om læring.

Det gir plunder og heft når lærestoffet skal leses gjennom skjermteknologi som ikke er tilrettelagt for lesing og plattformer lite tilrettelagt for kunnskapsinnhenting – av barn og unge som allerede er på den typen skjermer de fleste av døgnets våkne timer.

Nylig snakket jeg med en elev som gjennom forrige skoleår bare fikk digitale lærebøker. Hvordan syntes han det hadde fungert? Han svarte med ett ord: -Dritt.

Begrunnelsen var også tydelig. For det første får han med seg mindre når han leser på den måten og for det andre sliter han med øynene og hodepine fordi det bidrar til at han får altfor mye skjermtid.

Og, la han til, skolen begrunnet det med at det var av hensyn til elevene, fordi et flertall av elevene ville det, men, som han sa: – Det går jo ikke an å la elever ta en sånn beslutning. Mange svarer at de vil ha bøker på pc’en fordi de da kan spille i stedet.

Det forundrer meg at ikke flere foresatte ber høyere om at ungene deres i hvert fall mens de er på skolen kan få trening i noe annet enn å kope inn i en skjerm. De som snakker litt høyere skal vite at de har mye leseforskning på sin side.

Det er også ubegripelig at ikke forlagene, i stedet for å pipe om at de må konkurrere med NDLA (Klassekampen 31. juli 2021), setter inn støtet og lager enda flere sabla gode lærebøker. Lærebøker er det forlagene har kompetanse på. Ikke portaler med lesestier og fragmentert lærestoff, men digitale varianter av lærebøkene som kan forsvare spranget over fra papir.

I tillegg trenger vi myndigheter som er villige til å bruke innovasjonsmidler på andre maskinvareleverandører til skole enn Apple og hint, i hvert fall ikke før de klarer å levere enheter som er bedre å lese på. Det hadde vært kult med et samarbeid mellom forlagene og det norske firmaet bak Remarkable.

Det hadde også vært kult om skoleeiere som vil bli tøffest i klassen innførte måltall det kunne vært interessant å styre eller velge etter. Læremidler av kvalitet, bevisst bruk av digitalt innhold, levering av årstimer og klassestørrelser som ikke går på bekostning av både relasjoner og læring.

Slutte å juge kunne forresten også vært en ambisjon. Som når politikere sier at de vil at flere elever skal velge yrkesfag. Samtidig er det politikere som har stått for systematisk nedprioritering av praktisk-estetiske fag OG skvising av skolebudsjettene.

Hvis elever et vakkert år hadde søkt yrkesfag i et så stort omfang at de plutselig utgjorde kjøttvekta i videregående opplæring, hva pokker skulle de gjort, politikerne? De er jo avhengige av at de fleste velger studieforberedende. Det er nemlig billigst, og fordi de stort sett fullfører uansett, er terskelen lav for å gjøre dem enda billigere når det kniper, og det gjør det jo. Mens en god del elever trenger læreren for seg selv, blir det på den måten bestemt at spesielt elevene på studieforberedende knapt skal få snakke med en sånn.

I stedet slurver vi sånn med ungdommen at vi lar altfor mange av dem på en gang sitte på rekke og rad uten særlig voksenkontakt. Det hjelper ikke å telle dem, hverken underveis eller etterpå. Bak skjermen holder de også stort sett kjeft, før de fullfører og består, på tross av.