Hjelpemidler til besvær

Tegninga er det Anders Kaardahl som har laget. Den har stått på trykk i lokalavisa Gjengangeren.

To omveier først:

For det første, lese- og skrivestøtteverktøy har mye for seg, ikke bare for folk med lese- og skrivevansker så åpenbare at PPT finner grunn til å skrive sakkyndige rapporter om dem.

Derfor har jeg vist dem fram tidlig når jeg har møtt en ny klasse i norsk. Både for å redusere eventuelle stigma folk som trenger dem føler på – og for å forsikre meg om at samtlige veit hva som er tilgjengelig og hvordan det kan bli brukt. Her snakker jeg om hjelpemidler som alle har tilgang til, også på eksamen.

Jeg har da ikke sett det å drive opplæring i for eksempel språkmodellen Apertium, som oversetter en tekst fra bokmål til nynorsk på ett sekund, som del av min rolle. Både fordi hjelpemiddelet ikke er et tillatt, men også fordi grensesnittet er så latterlig enkelt at en ikke trenger opplæring i det. Om en framtidig sjef ønsker at det blir brukt, ja, da er det bare å peke.

For det andre, i de snart 20 årene jeg har jobbet som lærer, har jeg aldri vært spesielt nidkjær når det kommer til å jage juksepaver. Som oftest har jeg sagt noe om de mest aktuelle snarveiene en kan ta, hvor åpenbart det noen ganger er at en har tatt sånne og at det eneste en oppnår på lang sikt er å svekke egen læring. De aller fleste elever skjønner det, selv om noen må ta noen omveier dit.

Her har jeg hatt fordel av å være norsklærer, fordi jeg har kunnet følge elevene over tre år, som har gitt rik anledning til å bli kjent med dem som skrivere – og tid til å hamre inn dette budskapet: at karakterene underveis har fint lite å si for standpunkt og eksamen, men at det de lærer underveis har det.

Når språkmodeller er blitt en del av tekstbehandlingsverktøy som elever til enhver tid har tilgang til, blir det mer komplisert. Det er også derfor flere har tatt til orde for felles regler. Det er til fordel for elever, ikke bare fordi det blir likt for alle, men fordi hjelpemidlene nå er blitt så gode at de også bidrar til mer rigide og vanskelige vurderingssituasjoner.

At hjelpemidlene er til besvær, har lærere visst aldri så lenge. Et banalt eksempel fra nyere tid er da tilgang til internett på eksamen kom. Da så i hvert fall vi som sensurerte norsk at de færreste fikk bedre tekster av kildene de brukte.

Men nå snakker vi helt andre ulemper enn å sose bort dyrebar tid på eksamen til å finne ut hva SNL skriver om en forfatter. Jeg tror ikke noen er uenige i at det går an å bruke språkmodeller til å utvikle egen skrivekompetanse, men det jeg har sett til nå tilsier at det i størst grad gjelder dem som allerede har såpass skrivekompetanse at de kan skrive presise og formålstjenlige ledetekster.

Når jeg hevder at språkmodeller akselererer ulempene for elevene, tenker jeg ikke på hvor lite en lærer av å jukse eller få så mye hjelp at det ikke lenger er din kompetanse som blir vist.

Feil bruk av språkmodeller, for eksempel automatisk oversettelse fra norsk til fremmedspråk eller en ferdiggenerert diktanalyse, truer tilliten til vurderingene som blir satt, og når hver lærer og skole er overlatt til seg selv å finne praktiske løsninger, rammer det elevene, også de som ønsker å skrive tekstene sine selv.

Det er nemlig bekymringsfullt at stadig flere språklærere rapporterer mindre bruk av prosessorientert skriveundervisning. Da kan det bli så som så med vurdering for læring. Som lærer og foresatt registrerer jeg også at elever ser ut til å bli utsatt for at vurderingssituasjoner blir mer komplekse, nettopp på grunn av tilgangen til litt vel potente hjelpemidler. Det gir oppdrag mange elever rett og slett ikke forstår.

Når vi rigger vanskeligere prøvesituasjoner på grunn av hjelpemidlene, OG reduserer vurdering for læring til noe annet enn å gi elever anledning til å prøve og feile (som det står i læreplanen at de skal), kan vi frata elevene mulighet til å vise kompetanse.

En konsekvens av stadig mer innfløkte skriveoppdrag, er at vi risikerer å lage oppgaver som kun de elevene som allerede mestrer mest klarer å dekode. Men et viktig prinsipp i prøvelaging er at oppgavene skal gi elever på alle nivå anledning til å få vist kompetansen sin. Er vi der?

Eller er vi der at noen elever blir låst inn i urimelig innvikla oppgaver mens andre kan sette bort et middels lett oppdrag til en språkmodell?

Myndighetene bærer ansvaret og må avlaste oss med en volumknapp som kan regulere når ulike hjelpemidler kan og ikke skal brukes. Det er fint med kompetansepakker, men vi trenger også like forhold for alle elever.