Vi trenger en foreldreaksjon

Har du barn i skolealder? Da bør du sjekke læremiddelsituasjonen ved skolen.

Barnet ditt er kanskje heldig med læreren sin, som er proppfull av fersk kunnskap om klasseledelse og oppdatert forskning om faget sitt. Læreren samarbeider trolig også med erfarne kolleger på trinnet, i hvert fall om det er flere klasser på samme trinn, om de andre er erfarne – og om de har tid og lyst til å samarbeide.

Samtidig kan det være sånn at læreren opplever seg ganske aleine om planlegging av undervisning, for ikke å snakke om gjennomføring av den. Da er det kjekt med et oppdatert læreverk i faget, ett som også elevene har.

Selvfølgelig finnes det andre veier til god opplæring. Digitale plattformer, skog, spill, aktiviteter og Kopinor-avtalen. Vel og bra, men vi mangler utdanningsmyndigheter som har en helhetlig tilnærming til dette med lærebøker.

Her tenker jeg på de lærebøkene som er utviklet for å oppfylle norske læreplaner, fra leseboka på småtrinnet til kjernestoffet i programfag på videregående. Det bør være et minimum at samtlige elever har oppdatert slikt noe, lagd ut fra rimelig enhetlige kriterier landet over, og selvfølgelig tilgjengelig både digitalt og på papir.

I stedet sklir utviklingen mot en privatisering av også disse læremidlene. Lærere bruker mer og mer tid på å hoste opp noe brukbart. Hvorfor? Kanskje fordi det har sittet noen luringer på et skolekontor og bestemt at det er moderne å bruke en portal i stedet for bok i år. Fordi det har sittet noen luringer på et annet kontor og bestemt at det var alt de fikk råd til i år.

Noe av det lærere hoster opp blir helt kjempemessig, men selv om alt tilsynelatende endrer seg så fort at oj, er det fortsatt noe som heter fotosyntese, demokratiske prinsipper eller grunnleggende lese- og skriveopplæring. Og selv om noen lærere klarer seg fint uten fordi de har det i huet eller andre steder, kan ikke skolepolitikere slå seg til ro med det.

Ikke alle lærere har tid eller mulighet, heller. Det er jo den tida vi alltid har brukt til å plukke fram kart, utstoppa dyr eller sekundære tekster, lagd med annet formål enn opplæring, men tenkt til opplæring idet læreren trekker det inn i klasserommet, det være seg romaner, klovnenese, illsinte kronikker eller en kul app.

Jeg veit at noen slår seg til ro med at kjernestoffet i naturfag ligger på nettet, men den gidder jeg ikke gå inn i. Jeg er ganske sikker på at det var en fordel at vi tidligere hadde en godkjenningsordning for lærebøker. Ikke for utstoppa dyr eller spill, men det vi skal bruke de dyra og appene til å aktualisere.

Tjue år etter Pisa-sjokket, kuttes det i skolebiblioteker, også i rike kommuner – i tillegg til at det er lekt med tanken om å fase ut at skolebibliotekene skal være en del av skoletilbudet.

I tillegg er innkjøp av papirbaserte lærebøker i fritt fall, og det særlig i grunnskolen, der elevene skal etablere seg som lesere. Lesere. Det er sånne som etter hvert skal bruke stadig mer avanserte leseferdigheter til å tilegne seg og reflektere over kunnskap i alle fag og områder av livet, det være seg avslag på søknader eller kravspesifikasjoner.

Vi trenger en ny foreldreaksjon. Jeg tenker på det engasjementet som fyrte opp så mange som 400.000 av en befolkning på tre millioner så mye at de skreiv under på at det ikke skulle være samnorsk i ungenes lesebøker: Det var litt av en mobilisering.

Hvor er våre elevers foreldre, på mobilen de også? De kunne jo klart å bli bare bittelitt forbanna over at opplæringa mange steder bidrar til at ungene deres gir bort personopplysninger og læringsatferd til markedsaktører?

Enda verre er det at de som sitter og beslutter uforstandigheter over hodene på oss, ikke engang makter å ta elevperspektivet slik at de ser det åpenbare: elevene er drittlei løsark og læringsstier de også. For å sitere en av dem det året vi ble utstyrt med heldigital norskbok med tilhørende nettressurs: – Skal vi holde på med dette dillet i denne timen også?

Ja, var mitt svar, og etter den timen droppet jeg hele læreboka resten av det året. Hostet opp vitenskapelige artikler og romaner og what not, lot elevene velge mellom å lese på papir og skjerm og bla bla, men det er ikke sånn det skal være. Ikke minst elevene trenger noe håndfast.

Dessuten, jeg har rutine, men om jeg hadde blitt satt i samme situasjon for ti-tolv år siden, er det kanskje det som hadde vært tua som hadde tippet hele det overarbeida lasset som den gang var meg. Om jeg den gangen på toppen av det hele hadde hatt kolleger som synes det er unødvendig med både lærebøker og samarbeid, fordi de selv har funnet lysbryteren, nei, jeg veit ikke helt.

Det er ikke greit. Vi trenger en foreldreaksjon, eller aller helst en elev-aksjon. Lærere er sånne som de færreste beslutningstakere som gidder å høre på.