Hjelpemidler til besvær

Tegninga er det Anders Kaardahl som har laget. Den har stått på trykk i lokalavisa Gjengangeren.

To omveier først:

For det første, lese- og skrivestøtteverktøy har mye for seg, ikke bare for folk med lese- og skrivevansker så åpenbare at PPT finner grunn til å skrive sakkyndige rapporter om dem.

Derfor har jeg vist dem fram tidlig når jeg har møtt en ny klasse i norsk. Både for å redusere eventuelle stigma folk som trenger dem føler på – og for å forsikre meg om at samtlige veit hva som er tilgjengelig og hvordan det kan bli brukt. Her snakker jeg om hjelpemidler som alle har tilgang til, også på eksamen.

Jeg har da ikke sett det å drive opplæring i for eksempel språkmodellen Apertium, som oversetter en tekst fra bokmål til nynorsk på ett sekund, som del av min rolle. Både fordi hjelpemiddelet ikke er et tillatt, men også fordi grensesnittet er så latterlig enkelt at en ikke trenger opplæring i det. Om en framtidig sjef ønsker at det blir brukt, ja, da er det bare å peke.

For det andre, i de snart 20 årene jeg har jobbet som lærer, har jeg aldri vært spesielt nidkjær når det kommer til å jage juksepaver. Som oftest har jeg sagt noe om de mest aktuelle snarveiene en kan ta, hvor åpenbart det noen ganger er at en har tatt sånne og at det eneste en oppnår på lang sikt er å svekke egen læring. De aller fleste elever skjønner det, selv om noen må ta noen omveier dit.

Her har jeg hatt fordel av å være norsklærer, fordi jeg har kunnet følge elevene over tre år, som har gitt rik anledning til å bli kjent med dem som skrivere – og tid til å hamre inn dette budskapet: at karakterene underveis har fint lite å si for standpunkt og eksamen, men at det de lærer underveis har det.

Når språkmodeller er blitt en del av tekstbehandlingsverktøy som elever til enhver tid har tilgang til, blir det mer komplisert. Det er også derfor flere har tatt til orde for felles regler. Det er til fordel for elever, ikke bare fordi det blir likt for alle, men fordi hjelpemidlene nå er blitt så gode at de også bidrar til mer rigide og vanskelige vurderingssituasjoner.

At hjelpemidlene er til besvær, har lærere visst aldri så lenge. Et banalt eksempel fra nyere tid er da tilgang til internett på eksamen kom. Da så i hvert fall vi som sensurerte norsk at de færreste fikk bedre tekster av kildene de brukte.

Men nå snakker vi helt andre ulemper enn å sose bort dyrebar tid på eksamen til å finne ut hva SNL skriver om en forfatter. Jeg tror ikke noen er uenige i at det går an å bruke språkmodeller til å utvikle egen skrivekompetanse, men det jeg har sett til nå tilsier at det i størst grad gjelder dem som allerede har såpass skrivekompetanse at de kan skrive presise og formålstjenlige ledetekster.

Når jeg hevder at språkmodeller akselererer ulempene for elevene, tenker jeg ikke på hvor lite en lærer av å jukse eller få så mye hjelp at det ikke lenger er din kompetanse som blir vist.

Feil bruk av språkmodeller, for eksempel automatisk oversettelse fra norsk til fremmedspråk eller en ferdiggenerert diktanalyse, truer tilliten til vurderingene som blir satt, og når hver lærer og skole er overlatt til seg selv å finne praktiske løsninger, rammer det elevene, også de som ønsker å skrive tekstene sine selv.

Det er nemlig bekymringsfullt at stadig flere språklærere rapporterer mindre bruk av prosessorientert skriveundervisning. Da kan det bli så som så med vurdering for læring. Som lærer og foresatt registrerer jeg også at elever ser ut til å bli utsatt for at vurderingssituasjoner blir mer komplekse, nettopp på grunn av tilgangen til litt vel potente hjelpemidler. Det gir oppdrag mange elever rett og slett ikke forstår.

Når vi rigger vanskeligere prøvesituasjoner på grunn av hjelpemidlene, OG reduserer vurdering for læring til noe annet enn å gi elever anledning til å prøve og feile (som det står i læreplanen at de skal), kan vi frata elevene mulighet til å vise kompetanse.

En konsekvens av stadig mer innfløkte skriveoppdrag, er at vi risikerer å lage oppgaver som kun de elevene som allerede mestrer mest klarer å dekode. Men et viktig prinsipp i prøvelaging er at oppgavene skal gi elever på alle nivå anledning til å få vist kompetansen sin. Er vi der?

Eller er vi der at noen elever blir låst inn i urimelig innvikla oppgaver mens andre kan sette bort et middels lett oppdrag til en språkmodell?

Myndighetene bærer ansvaret og må avlaste oss med en volumknapp som kan regulere når ulike hjelpemidler kan og ikke skal brukes. Det er fint med kompetansepakker, men vi trenger også like forhold for alle elever.

Det er fortsatt størrelsen det kommer an på

Alle husker hvordan det var å gå i 9. klasse (som het 8. klasse da jeg gikk der). De som ikke husker, har klart det de fleste ønsker, å glemme.

Det er et privilegium å få leke flue på veggen i klasserommet der en annen har ansvaret for klasseledelse og undervisning. Et særskilt privilegium er det å få lov til å leke sånn langs veggene rundt en 9. klasse. Å gjøre det får også minneboka i gang, for å si det sånn.

Minnene om det rommet, som jeg husker fra jeg var 14 og fra jeg var lærer for 14-åringer. Vi som har vært i sånne klasserom veit at noen fikser det fint, uansett.

Vi veit også at noen trenger å reise seg og vandre ut av det rommet. Hvis du spør, sier de at de må på do eller fylle vann, mens andre innrømmer at de trenger å gå en tur rundt bygget, fordi de har sovet dårlig, la seg for seint, eller fordi det å bli sittende ikke er til å bære. Når de omsider er ute i gangen, er det ikke sikkert at de går rundt bygget, men pusten deres går uansett mer uanstrengt.

Også veit vi at noen blir sittende, og det på tross av at de egentlig ikke fikser det. Det er nok sånn ymse hvor mye de klarer å tilegne seg av kompetanse mens de sitter sånn. Læren om å bli sittende kan fort bli vranglære.

Det er så. Ikke glem at mange fikser det fint. Og de som fikser det, også etter drøye åtte år i offentlig skole, ja, de fikser det meste. Om de har med seg de høyeste karakterene har lite med saken å gjøre, poenget er å kommet helskinnet gjennom skjærsilden det kan være å dele rom med 25-35 andre individer som er for få ressurser til del.

Etter noe sånt, ja, da går det nok oppover, herfra og ut.

Er det samfunnets ilddåp, dette?

Er det sånn at en 14-åring bare må klare seg gjennom alle arbeidsdagene med de andre, som skulle vært der under andre omstendigheter? Er det sånn at når en 14-åring har utstått de som tar seg til rette, eller bevitnet mobbing uten å kunne si ifra, fordi det er prisen for å gå under radaren, at det er greit? Har 14-åringen fikset bråket, avvisningene, latterkulene og det andre en må regne med å bli møtt med, i utide, ja da, da er denne omsider klar for det vi kaller et samfunn?

Er det i det hele tatt denne kompetansen vi er ute etter at de har tilegnet seg?

I så fall må noen snart skrive om læreplanen.

Det som ikke fantes sist jeg selv skulle være klasselederen til 14-åringer, var tilrettelegging. Joda, det fantes noen gruppe- eller enetimer fordi noen hadde bokstaver eller ikke kunne lese, men ingen av de elevene jeg hadde den gang, som strevde noe innihampen fordi folka deres var sprø eller det hadde skjedd noe som ikke skulle ha skjedd, fikk lov til å være noe annet enn en som måtte bli sittende.

Klarte de ikke det, måtte de fordufte, enten hjem eller til det som i denne delen av landet het Sjøguttskolen eller Bakkeåsen, som begge var for gutta som var så frekke at de, ja, måtte fordufte. Gutta som ikke var så frekke, for ikke å snakke om jentene, nei, de måtte bli sittende, eller fordufte på eget initiativ. Det meste var ikke bedre før.

Det er også mange i dag som skulle hatt, men ikke får, tilrettelegginga som er bedre enn å fordufte. Den er ikke alle til del, men det er bra at de som får, får den. Baksida er at det gjerne er fellesskapet innenfor klasserommets vegger som bærer sånn tilpasning på unge skuldre. Jo flere med behov, jo tyngre bærer de, også den med behovet det bør tilrettelegges for.

I noen klasser brister det, noe så inderlig. Det gjorde det også da jeg var 14 år. Jeg har ingen forutsetninger til å si noe kvalifisert om det er blitt mer eller mindre av sånne sammenbrudd.

Det jeg kan si, er at tilstanden i noen rom krever ualminnelige egenskaper av klasselederen, og at oppgaven hadde vært langt mer overkommelig for langt flere, jo flere av de 25-35 en hadde nappet ut. Ikke for at enkeltelever skal fordufte, eller bli sendt til en privat gård der de voksne skylder fagkompetanse.

Igjen er det størrelsen det kommer an på. Klasser med færre elever er mer overkommelige for folk på 14, og for klasseledere på 26 eller 52.

Hvem er de kuleste på skolen her?

Bildet er ikke fra en skole som er omtalt i innlegget. Derfor er samtlige på bildet kule, på ekte.

De kule er ikke nødvendigvis dem som sitter i kantina.

Dette innlegget kommer som resultat av én replikk fra én rektor, men det er tua som velter lasset, og grunnen til at jeg henger meg opp i akkurat den replikken, er at den er så talende. Talende for et etterlatt inntrykk – basert på en illusjon vi må droppe.

Replikken? I NRKs føljetong om skoler med amerikanske tilstander i kantinene (som for øvrig ikke er dimensjonert for alle skolens elever), ble gladsaken delt om at elevene på en av disse skolene hadde skjerpet seg så rektor kunne åpne kantina igjen. Da rektoren skulle oppsummere hvorfor kantina ble stengt, falt ordene (min utheving av ett stykk illusjon):

«Blikking. Utfrysing. Egne plasser for de kule i kantina. Mobbing og uthenging på sosiale medier.»

Egne plasser for de kule? På ingen måte. Det er ikke de kule som holder på sånn. Kulhet er noe helt annet.

Kanskje er det selvutnevnte kule som holder hoff på de, i deres øyne, beste bordene i kantina. Men du er jo ikke kul hvis du slutter å lunsje med venner, fordi de ikke er på buss med de som er så kjipe at de til og med henger ut og baksnakker folk som tror det er plass til dem også (og selvsagt er de aller fleste av dem helt ok folk på tomannshånd, men ikke i flokk og flokk gjelds).

Derfor er det en illusjon at dette er de kule folka på skolen.

Det var sikkert en forsnakkelse fra rektorens side, som sikkert ikke mener at de er kule de folka som bidro til at han så seg nødt til å stenge kantina, men kanskje er også han smittet av illusjonen. Det er fort gjort.

Jeg veit at det er masse trivelige folk i skolekantinene, blant dem også kule folk. Jeg er også klar over at mange kantiner over det ganske land går klar av nevnte ukultur som, som en del annet kulturelt ræl, er importert fra amerikanske high-school-filmer og deretter tilført anabole steroider fra den erkenorske og bakvendte russekulturen (som i løpet av siste tretti døgn eller måneder eller år er blitt enda mer koko).

Jeg tror at problemet som NRK nå har vist gjelder både her og der, kanskje er verst på store skoler der det er dårlig plass i kantina, men der kan jeg ta feil fordi jeg selv har jobbet på en sånn skole, en av dem som også har fått bli med i denne NRK-kavalkaden.

Jeg har mang en gang gått forbi noen av de verste bordene (les: der noen av de som ser seg kulest sitter) i kantina og tenkt for meg selv at jeg håper at en av de jeg er glad i, aldri, og da mener jeg aldri, blir sittende som gissel ved et sånt bord.

Det er nemlig ikke bare at noen av de folka som holder på med liksomkulhet og russeri og what not er ufyselige mot de som er utenfor. De er pinadø ganske utrivelige mot en del av dem innafor også. Du kan se det på kroppsspråket til de som sitter der. De få som er rake i ryggen og har høyt volum på det meste de sier, og de mange som sitter med bøyd rygg, gjerne i tilflukt over mobilen, mens de ser vaktsomt rundt seg. Det ser ikke ut som en fri tilværelse.

Og det rare er jo, fordi disse underdimensjonerte kantinene gjerne er dominert av russegruppene, så gir det et etterlatt inntrykk av at «alle» er på buss. Det er jo enda en illusjon. Kanskje ikke overalt, men på den skolen jeg her snakker om, utgjør bussfolket i underkant av en fjerdedel av hvert årskull.

Når også voksne går rundt og sier sånt som at dette er de kule folka, så bidrar jo det til å opprettholde flere illusjoner på en gang, både den om hva det vil si å være kul og den om at alle er på buss.

Det hviler også et ansvar på voksne som er foresatte til tenåringer. Ikke bare pust lettet ut når din unge er med i flokken. Vær voksen, ikke liksomkul.

Spør, grav, forman, ikke slå deg til ro, men gjenta dine spørsmål og forventninger. Ungen er blitt så gammel at du ikke kan styre atferden mens du ikke er til stede, men ikke slutt å ha kjedsommelige og hørbare forventninger om at din unge skal være kul, på ekte, der ute i verden, også om du har en som er i flokk, for flokk gjelds.

Kritisk er det motsatte av ukritisk

Språk er makt. Det blir virkelighet av det vi sier og formidler. Det kan være forbannet dikt, men gjentar vi det eller sier det mens vi er tett på, kan vi lyve for både oss selv og andre.

Det er ikke noe nytt at kritisk tenkning er viktig, ei heller at skolefolk sysler med å få elever med på det. Det er heller ikke nytt at det kan være eksistensielt å motstå dem som snakker så overbevisende at vi tror dem uansett.

Men kraften i det vi i dag skal motstå er sterkere. Forsøkene på overbevisninger strømmer i alle kanaler, og de har gjerne andres klær på.

I riktig gamle dager sto kjøpmennene og vrælte ut sine ønsker om salg. Ordet reklame kommer fra det å rope høyt. Orket en ikke bråket, fikk en holde seg unna markedet. Etter hvert ble det hardere å ignorere plagsomme, men fortsatt gjennomskuelige salgstriks som vi også fortsatt ser en del av. Den typen reklame som nesten alle er enige om at de ikke lar seg overbevise av, selv om også det salget har det med å øke.

Men uansett er sånn triviell masing noe annet enn sømløse produktplasseringer i tv-serier, spill, blogginnlegg og søkeresultat. Eller liksomgratis wifi eller medlemstilbud som også krever at du gir fra deg personopplysninger. Eller mer eller mindre finni på nyheter som spres via sosiale medier, noe som vil si at vi mottar dem via venner og familie.

Vi tror ikke på sladder, men hvorfor tror vi på det? Vi tror ikke på falske nyheter, minner, assistenter, men hvorfor tror vi likevel? Fordi nyheten eller skvalderet eller mersalget ikke kommer på Dagsrevyen eller i postkassa som ikke finnes lenger. Fordi det er den aller beste vennen, den bekjente vi ser litt opp til eller pappa som videresender den nyheten med den trojanske hesten, så tror vi at regnbueflagg er ut og digital kunst inn.

Og er vi på skolen, er også det blitt en viktig markedsføringsarena, på tross av at det ikke er tillatt. På skolen finnes også rektoren som sier at læreren skal overbevise om at det er kjempefint å fore kommersiell KI med innhold som andre kan tjene penger selv om innholdet tilhører hver enkelt elev og ingen andre.

Det er derfor de er så utålmodige, de som skal tjene penger. Det er derfor de skriker og sprer utålmodighet til de som frykter at det synes at de ikke skjønner en pøkk, som derfor lar seg trekke opp, i håp om at det får dem til å framstå som moderne, mens de fortsatt ikke skjønner pøkk. 

Jeg kan ikke få sagt hvor lei jeg er av koret av folk som har latt seg overbevise om at de må rope høyt at «lærere må ta i bruk» ditt eller datt, og i det siste er det særlig ChatGPT som det har vært særs viktig å få jekket inn på hver enkelt sin pc.

Det er fint at skolen skal ramme inn alskens resultat av teknologisk utvikling og maskinlæring, men jeg er lei av at det helst skal skje hals over hode. Det blir så hektisk, dette løpet etter den siste appen eller hypen. Som om elevene når de om 12 eller 20 år ramler inn i arbeidslivet skal forholde seg til Bard.

De skal ikke det. De skal heller ikke forholde seg til brorparten av de verktøyene og appene som de akkurat nå skal håndtere at de har rundt seg. Derfor trenger vi en dreining av den digitale ferdigheten. Mens systemer og grensesnitt blir mer og mer intuitive, kan vi bruke mer energi på å motstå manipulerende design, puste med magen og be om synlige algoritmer og læringsressurser som er laget på skolens premisser.

For hva skal elever forholde seg til om et par tiår, som vi allerede nå kan forberede dem på i skolen? Jo, å gjennomskue ethvert forsøk på overbevisning, det være seg innbakt i verdenen innenfor VR-brillene eller den mekaniske samtalepartneren.

Derfor skal ChatGPT inn i skolen i den forstand at det er der alle elever skal få sjanse til å forstå at den ikke følger europeisk lovgivning for datalagring og at det er interessant å analysere hvilke fordommer den har. Derfor er kritisk tenkning en del av kompetansebegrepet. Det krever motstandskraft, i møte med for eksempel tekster, medier og VR-briller.

Derfor har Norsk forskningsråd støttet flere forskningsprosjekter de siste årene som har hatt som formål å utvikle undervisning som understøtter kritisk tenkning. Tenk om like mange sa «lærere må ta denne ressursen i bruk» om https://tekstkritisk.no/ som i møte med en del annet som er lansert det siste året.

Det er sånne ressurser vi trenger, sånne som gir trening i å stille kritiske spørsmål. Sånne spørsmål som funker like godt i sanntid som framtid. Som gjør i stand til å registrere at også dette er skrevet for å overbevise.

Paradoksal medvirkning

Det er ikke lenger siden jeg tråkket rundt på gølvet inne i en skole, enn at jeg kan forestille meg hvor grinete jeg hadde blitt om jeg hadde fått tredd noen lysark om ytterligere elevmedvirkning nedover arbeidshverdagen min.

«Elevene skal delta i planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning», står det i Opplæringsloven, og det er ikke noe galt i det. Men sånt stopper sjelden der.

Verdikjeden blir gjerne sånn: Velmenende lovutvalg og læreplanleggere endrer ordlyd i styringsdokumenter. Virksomme byråkrater konkretiserer dette etter beste evne, for det kunne jo tenkes at de stakkars pedagogene ikke har tid til å lese sånne dokumenter. Deretter blir stakkarene kalt inn på møter de ikke har tid til av ledere som heller ikke har tid, men likevel sprer det glade budskap fra de virksomme og velmenende.

Lærerne blir i sin tur ulike grader av drit forbanna, også fordi ingen av folka tidligere i kjeden har klær på, altså sånne klær en bruker i et klasserom, og at de likevel kan finne på å lage dogmer om at alle lærere for eksempel skal la klassene sine delta i utforming av periodeplaner, for å nevne ett eksempel på vaskekte dust operasjonalisering av et ellers godt prinsipp.

For det første, er vi sikre på at alle elever (for dogmer skal gjerne gjelde alle) er så himla interessert i å planlegge undervisning ned på periodeplan-nivå? Hallo. Som lærer har jeg i årevis blitt utsatt for at elever skal vurdere undervisninga, og ett av ørti spørsmål var nettopp om de kjente til planene mine i faget og om jeg fulgte dem.

Det rare var at hvert år fikk jeg høy skore på at jeg fulgte planene mine, men lavere på at elevene kjente til dem. Kanskje blir dette litt svogerforskete, men jeg sier det likevel, elever gir stort sett filla i planene. De fleste lærere veit at det elever trenger, er å vite at du vil dem vel. Kommer du dit at de slår seg til ro med akkurat det, blir de med på det meste av det du måtte finne på faglig.

For det andre, hvilken kompetanse har elever til å planlegge, gjennomføre og evaluere undervisning? Selvfølgelig har de ymse forutsetninger til å mene noe om noe, og igjen, kult og hensiktsmessig å involvere i spørsmål det er interesse om, men noen ganger kan dette bli tolket litt vel bokstavelig av folk uten gulvkontakt.

Det igjen kan, selv om det kanskje ikke var planen, bli oppfattet som den fagkompetansen de fleste faglærere heldigvis bringer til rommet sidestilles med den til dem som er der fordi de naturlig nok kan mangle den kompetansen.

Og mens jeg er inne på involvering. Egenvurdering. Fint. Selvfølgelig er det sammenheng mellom kompetanse og evne til å vurdere egne evner. Et kjennetegn på god kompetanse er at en har sånn noenlunde oversikt over hva en har inne og ikke.

Det betyr dessverre ikke at alle får god kompetanse av å vurdere seg selv i eninga. Det kan være gunstig å legge såpass opp til det at det gir info om hvilke elever som systematisk over- og undervurderer seg. Særlig de sistnevnte trenger veiledning på at de bør og helst skal tro bedre om seg selv.

Jeg har også erfart at det er gunstig ikke å la det gå inflasjon i egenvurderinger. Tro det eller ei, de fleste elever opplever all kartlegging og vurdering som slitsomt.

Der egenvurdering også kan funke, er når jeg en sjelden gang, i fag med mange redegjøre-mål, sier hei sveis, i dag er det prøve. Når sjokket har lagt seg, sier jeg at det ikke er snakk om prøveprøve, men at de får en sånn for at de kan sjekke hva de kan svare på uten hjelpemidler, før de jobber videre, og til slutt skriver en kort egenvurdering av hvordan det gikk.

Jeg er ikke interessert i å finne ut hvem som ikke har lest, men om de har en edruelig inngang til hvor de står. En artig bivirkning av en sånn start på en time, er også at det kan bidra til at noen kanskje leser litt grundigere i noen dager.

Skal elevene bli med på å planlegge det? Nei. Skal de gjennomføre og evaluere? Ja, og de har gjort det allerede. Ikke som klasseledere, men som deltakere. Og forresten, alt en inviterer til medvirkning i, avdekker at en klasse består av individer med ulike preferanser. Det kanskje nyttigste ved medvirkning, er at akkurat det blir veldig synlig for alle.

Paradokset? At de som instruerer ledelsen til å instruere lærere til å legge til rette for disse firkanta tid-og-krefter-tyvene, ikke kan ha reflektert tilstrekkelig over hvor merkelig det er at de i sakens anledning ikke makter å utsette voksne, kompetente mennesker med skoa på for nettopp mulighet for medvirkning.

Mye var verre før, men kanskje ikke å være ungdom

Mandag morgen kom historiene om hvem som hadde vært hvor, hvem som hadde blitt hentet av faren sin, hadde rotet med hvem og hvem som hadde blitt pumpet. Sånt noe. Mandag morgen var altså tidspunktet for å finne ut at joda, det var visst noe jeg gikk glipp av denne helga også.

Også den gangen var det kjipt å være den som ikke engang hadde vært i periferien av en eneste av de historiene. Jeg for min del var det, utenfor periferien altså, fordi jeg stort sett hadde portforbud på den tida, og heller tilbrakte kveldene over sælbubridge og monopol med besteforeldrene mine.

De mandagene var kanskje kultne, men det har jeg i så fall glemt. Kanskje fordi summinga av historier var over allerede på tirsdagen.

Nå sitter enhver på orkesterplass 24/7 til sitt eget utenforskap. Selv de som har venner stirrer seg blinde på det som angivelig foregår i feeden og konkluderer med at de ikke har venner.

Det hadde sikkert jeg også gjort om jeg hadde vært ung nå, selv om jeg hadde såpass respekt for farfar, du veit, han var en sånn type som kunne bli ganske brysk hvis du gjorde noe han syntes var dust, og han ville garantert ment at det var alvorlig dust å glo på en mobiltelefon i stedet for å telle hvilke kort som har gått, så akkurat der hadde jeg nok fått en pause, selv i dag.

Uansett blir det ofte orkesterplass til hverandres pr-kampanjer på mennesker som skal gjennom ungdomstida nå. Ikke at alle er hengt opp i å se på kart og bilder av hverandres julegaver, samvær og alskens innkjøp, eller andre drivere til å føle seg dritt, men for mange er det nok til at skolestress framstår som en slags tur i parken.

Jeg sier ikke det for å redusere skolestressets betydning for dem det gjelder. Uansett håper jeg at de det gjelder, har voksne rundt seg som kan fortelle dem at de omdømmekampanjene de slår hverandre i huet med, er nettopp det. Dikt og forbannet løgn. Ikke en gang laget for å underholde deg, men stable opp et ego eller ferniss over egen uendelig elendige selvfølelse.

Og bare for å si én ting om skolestress. Skolen er for en ungdom ikke bare stedet for karakterer. Det er også der de andre er. De som kanskje lagde en såkalt exposed-konto om deg på TikTok i går.

Ikke nødvendigvis en sånn en der det blir delt reelle bilder av deg i situasjoner du ikke burde ha vært i, men en der du knyttes til lite flatterende bilder av andre, gjerne fulgt av drittslenging av typen: «Her er X når hun tror hun er fin», «Her er Y når han har en gulrot i r…».

Jeg har jobbet med ungdommer og sett noen sånne. Det kan altså bli så stygt og ikke minst så ødeleggende for den som blir utsatt for aggresjonen (eller humoren, som bøllene kaller det).

Ikke si at de tåler mer i dag, fordi de har sett så mye fra før. Det blir liksom ikke lettere å bli mobbet når det har pågått en stund. Det visuelle slår hardt. Og bare vent til deepfake blir så mainstream at hver bidige 13-åring som ikke har hevnporno tilgjengelig, kan lage det selv.

Også lurer vi på hvorfor det går åt skogen med den psykiske helsa til flere ungdommer?

Til dem som ikke er overbevist og tenker at det er jo bare å ta seg sammen, kan jeg legge til at mens det i den offentlige samtalen er en greie med organiserte minoritetsgrupper som maner til årvåkenhet i møte med dårlig behandling, og kansellering om nødvendig, har ungdomskulturen en egen variant: årvåkenhet heter snitching og vips, du er sosialt kansellert.

Risiko for utstøtelse målbinder barn og unge, kanskje tør de ikke en gang å dele ukulturen med sine nærmeste voksne og mister dermed muligheter til veiledning.

Nei, det meste var nok verre før, men jeg nekter å tro at det gjelder akkurat det å være ungdom.

Da jeg gikk på skolen, hadde Norgenasjonen fortsatt utenlandsgjeld. Likevel har jeg aldri gått i en klasse med flere enn 27 elever. Jeg var på leirskole to ganger, hvorav en av turene til utlandet. Tidvis hadde vi latterlig fillete skolebøker, men vi hadde da skolebøker (og vi skreiv ikke små bokstaver i starten av leseopplæringa, jeg sier bare OLA-OLA HEIA).

I dag, mens ungdommene blir skjørere, for eksempel av beinhard sosial kontroll dem imellom, ser det ut til at stadig flere av dem oppbevares i samme rom på skolen. Mobiltelefonene skal selvfølgelig også være der, sånn at de få som ikke fikk sett de gufne bildene av deg, endelig kan få gjort det mens de sitter og fniser et sted der bak.

All respekt til politikere som har foreslått id-innlogging til sosiale medier, ja, kanskje til internett i det hele tatt. Forslaget kan være dårlig, men det beste jeg har sett til nå.

Før vi kommer fram til noe bedre, fortsetter utenforskapet 24/7 i talløse ungdomsliv, mens vi voksne kan trekke opp stigen bak oss og minnes koket som pleide å gå over i løpet av mandagen.

Hvor er alle lhbt’ene hen?

For noen går kjønnsrollekarusellen litt fort. Og bare for å si det, jeg klarer ikke å følge med på alle kategorier og begreper, men ser meg likevel som del av alliert majoritet. Misforstå meg rett. All honnør til dem med stålkontroll på alle fargekombinasjoner – mens jeg prøver så godt jeg kan å møte folk som den de er.

I klasserommet har det hendt at jeg har møtt elever som har vært så trygge på kjønnsidentiteten sin, at de har vært åpne på at de i så måte tilhører en minoritet. At det har skjedd i så stor grad at også jeg fikk det med meg, skjedde én gang i løpet av de nesten fire åra jeg jobbet i ungdomsskolen i forrige årtusen, den gangen for så lenge siden at ingen der sa jævla homo til hverandre, og der trans fortsatt var latterlig.

Det har også skjedd en håndfull ganger i de fjorten åra jeg har jobbet i videregående. Jeg skal være forsiktig med å generalisere ut fra dette småtteriet fra ulike provinsskoler på Østlandet, men noe vil jeg likevel si.

Det mest akutte først. I en ganske opphetet debatt om trans, kan en også få inntrykk av at det nå er et ras av forvirra unger og ungdommer som helst vil løse det de har av vansker gjennom å spise hormoner, skjære i kjønnsorganene sine eller begge deler. Jeg mener at en skal ha terskler for behandling, men dette raset kjenner jeg meg ikke igjen i, verken når det kommer til omfang eller innhold. Jeg velger å tro at det som er en økning, handler om at flere nå er med på at det ikke er latterlig.

De individene jeg har møtt, enten som lærer eller privatperson, har snarere bekreftet den historien som jeg alltid møter når jeg snakker med folk som har vært nødt til å ta valg utenfor boksen, at det er så til de grader vanskelig at det pinadø ikke blir gjort for moro skyld, og at det også avhenger av folka rundt akkurat hvor vanskelig det blir og hvor lenge det vanskelige vedvarer.

En gang feiret jeg nyttårsaften med fire godt voksne menn. Det var dem, mormora mi og jeg, og vi syntes det var så trivelig at vi gjentok det. Dette er menn som var tenåringer mens homofili fortsatt var straffbart. Menn som bor i helt vanlige hus på helt vanlige steder, går i helt vanlige butikker og lever så ordinære skattebetalerliv at en ikke skulle tro at de har vært der at de er blitt nektet adgang til egne barndomshjem fordi de har åpnet seg om at de forelsker seg i folk av samme kjønn.

En skulle heller ikke tro at de for ikke så lenge siden har hatt folk på eiendommen sin nattestid for å skrive dritt til dem i grusen på gårdsplassen. Men sånn har det altså vært. Og sånn er det fortsatt, for noen.

Når det også kan være sånn for dem som lever helt vanlige liv samtidig som de tilfeldigvis er homofile, kan en jo bare forestille seg det trøkket en utsetter seg for, en som i tillegg står i front i for eksempel den offentlige debatten om pride, trans og hele regnbuen. Kanskje kan flere gi de folka der litt slækk, også hvis stressnivået ikke tillater deltakelse i akkurat den paneldebatten.

Tilbake til klasserommet. Jeg var inne på at jeg har truffet forsvinnende få åpne homofile eller transpersoner i dem. Noe av grunnen til det er nok at jeg er ganske fjern. Noe tror jeg handler om at de som likevel er der, og som jeg noen ganger får øye på, kommer til å bli akseptert når de kommer dit at de åpner seg, men at de foreløpig ikke helt har funnet ut av det.

Noe tror jeg også handler om at de er redde for å tre ut i et åpent lende der jævla homo er like frekvent som jævla hore, og der mannsrollen er vel så klaustrofobisk som kvinnerollen.

Fordi jeg har jobba som lærer, har jeg vært så heldig å få lytte til det unge mennesker sier når de blir spurt om hvordan de opplever kjønnsrollen de er forventet å spille. Noe av det første gutta setter ord på, er at jenter har tilgang til et større følelsesregister enn dem. De kan være sinte eller glade, men helst ikke lei seg eller redde.

Jeg mener at vi er langt fra mål med likestilling fra et kvinne- og minoritetsperspektiv, men om vi hadde klart å rydde noe mer enn vi gjør når vi konserverer en giftig mannsrolle, så hadde ikke det vært så dumt for jentene heller, uansett legning.

Digilo-digif.sålei

Der satte Tonje Brenna bjella på rett katt: vettlaus digitalisering skyldes skolepolitikere, ikke lærere. Fint. Vi er enige. Hun mener sikkert forrige regjering når hun skriver det. Jeg mener å huske at dette startet for alvor under Stoltenberg.

Da jeg i 1999 sluttet i skolen og begynte å jobbe med digitalisering (den gangen fikk en jobb utenfor skolen på grunn av erfaring med å jobbe digitalt i skolen), møtte jeg blant annet Per. Han var ikke mange åra unna pensjonsalder. Jeg trodde jeg var ung og lovende, og fikk kjenne på egne fordommer da jeg ble overrasket over hvor genuint interessert Per var i ny digital teknologi. Der jeg lærte at gammeldags er et relativt begrep.

Det var litt rart å gå blant annet derfra og tilbake til skolen i 2010. Da var 1:1 rullet ut i videregående og nåde den som ikke ville at elever skulle bruke bærbar i alle undervisningssituasjoner. Det het gammeldags og var ikke relativt. De første åra der var ganske pyton for en som var teknoforenhverpris-skeptisk.

Det var din fordømte plikt å sannsynliggjøre at du brukte dingser og programmer likevel. Som om det var til å unngå. Som om det var ønskelig å unngå det. Det var bare dette behovet for nyanser som ble så til de grader oversett (og JA, jeg regner med at det ikke var sånn overalt).

Etter hvert roet dette lettere hektiske behovet seg, dette med å sette likhetstegn mellom digitalisering og relevans, og godt var det. Lite visste jeg om at behovet bare hadde forflyttet seg til grunnskolen.

Om skolepolitikere, -byråkrater og -eiere hadde pustet litt mer med magen, kanskje også lyttet litt mer, kunne vi kanskje ha unngått den brottsjøen av motstand som kommer til uttrykk i det jeg liker å kalle foreldreaksjonen mot (ikke samnorsk denne gangen, også det et resultat av overivrige politikere) skjermbruk.

Det burde ha vært unngått, blant annet fordi folk med ansvar for skole, også mediene, burde høre mer på folk som jobber i skole, og oppropet er et åpenbart eksempel på at det har de ikke gjort i tilstrekkelig grad. Men det burde også ha vært unngått fordi vi får et tilbakeslag nå.

Jeg er redd pendelen vil svinge litt for langt en annen vei. Dit enhver digital apostel blir stående med ryggen mot veggen mens hun sannsynliggjør at joda, vi driver da med papir, sløyd og friluftsliv fortsatt. Der motvekten kan bli så rigid at den truer metodefriheten på samme måte som innføringa av 1:1 i sin tid gjorde.

For ikke å snakke om hvor rigid innføringa av såkalte læringsplattformer i stedet for lærebøker har vært noen steder. Det finnes fortsatt folk som tror at sånt kan erstatte læreboka. Tendensen skjøt fart da KD i forbindelse med fagfornyelsen finansierte nettopp digitale framfor papirbaserte læremidler. Først nå begynner folk å våkne.

I mellomtida har lærere vært og hentet gamle bøker fra kjelleren, så det fantes da bøker, men jeg tror noen var så gamle at de ikke en gang fulgte forrige læreplan. Det er dette noen kaller effektivisering. Jeg kaller det effektivt selvskudd og gambling med framtidige borgere.

Eller hva med Teams, dette kontorstøtteprogrammet som har irritert folk over det ganske land fordi det mange steder ikke blir mer enn et irriterende supplement til epost og filutveksling (JADDA, potensialet er større), som for lengst har erstattet systemene som kunne likne på noe laget for skole. Effektivt? Ikke pokker. Når folk skjønner hvordan de kan slå av alle varslinger i alle kanaler, nåde den som ikke tagger på riktig måte når hun skal informere om noe veldig veldig viktig.

I det hele tatt, av de dingsene og plattformene som blir brukt med største selvfølgelighet i skolen, hvor mange av dem ble utviklet med tanke på læring?  

Og hvordan fikk politikerne montert disse kamelene i skolen? Kanskje ved at lederne har kalt seg endringsledere, uten tanke for at skolen i sin natur er en eneste stor utviklingsorganisasjon. Det skjer endringer der hver dag og vi kaller det læring. Vi veit jo det. Læring er DNA-et i utvikling.

Så det å skulle endre en utviklingsorganisasjon er ikke det samme som å endre en driftsorganisasjon. Det går for eksempel ikke an å si at ja, men, jo, men, vi bare bestemmer, sender ut noen endringsagenter som de andre liker og vi har hatt på kurs, og så kommer røkla diltende etter hvert, det tar litt tid, men de kommer.

Hvorfor ikke? De sier jo det. De gjør det jo. Men det går ikke an, for i mellomtida skulle det ha skjedd utvikling der. Elevene skulle ha lært noe. Også de kullene har rett til opplæring.

Og joda, selvfølgelig skal en forandre på en hel masse, også i skole, men ikke tvinge det inn sporenstreks fordi det kommer til å bli læring av det om en del år.

Hvem er det som tar disse framoverlente beslutningene? Middelaldrende menn og kvinner på kontorer med store, kanskje doble eller buete skjermer, som så gjerne vil være relevante. Er det forskningsbasert det de driver med? Kanskje noen steder, men ofte vel så forretningsdrevet. Innsalget er lettvint og tilforlatelig, i hvert fall der de som tar beslutningene ikke har kunnskap.

Implementeringen er overlatt til tilfeldighetene. Griseflaks har elevene med lærere som er godt likt og som har vært på det kurset eller er som Per, så genuint interessert at fritida blir brukt til å finne de beste løsningene. Ikke så flaks har dem som får portalen og en lærer som er blitt fratatt mer effektive verktøy.

Også de elevene har rett til opplæring, til å utvikle seg.  

Vi får ta den foreldreaksjonen vi har fått

Hva var det Tonje Brenna egentlig sa?

At digitaliseringen har vært litt bevisstløs de siste årene, var det visst.

Dette var det mange lærere som reagerte på, og med god grunn.

Det er lærerne som står i førstelinja. Lærerne som får kjeft på foreldremøter fordi ungene deres får tilgang til ymse griseri fordi skoleeier har vært vettlaus og glemt nødvendige rutiner der de lemper for eksempel nettbrett inn på småtrinnet.

Lærerne som skulle ønske seg ordentlige lærebøker både digitalt og på papir, men som finner seg selv bøyd over kopimaskinen før elevene skal lese de tekstene som egner seg best på nettopp papir, og som skal huske å legge ut en pdf-versjon også, så de som trenger lydstøtte får det.

Lærerne som er koplet av beslutningsleddet, mens skoleeier eller -leder, eller pinadø en administrativt ansatt (kanskje også en velutdannet barbar) tar didaktiske beslutninger som det like forbanna står i læreplanen at det er læreren som skal ta.

Læreren som får fortvilte telefoner i helgen fordi det raste helt ut i forrige uke da klassen ikke fikk vikar.

Det er læreren som igjen opplever å bli slått sammen med ufaglærte som leker butikk i klasserommet eller må rydde opp i det som skjer i some på fritida. Og så videre. Det provoserer.

Men det har seg sånn at det har skjedd en del bevisstløst. Det har jo det. Det var bare noe med presisjonsnivået til ministeren. Når hun først brukte det ordet, kunne hun godt hengt bjella på rett katt.

Jeg har selv ønsket meg en foreldreaksjon. Ikke akkurat den vi fikk, men en som kunne ta til motmæle mot avviklinga av en del skikkelig lesestoff i undervisninga. Jeg veit at ikke alle er like fortjust i lærebøkene og klarer seg fint uten. Det lever jeg greit med. Ikke har jeg dønn innsikt i andre fag enn egne, og jeg har da klart meg fint uten når det vi har hatt tilgjengelig ikke har vært godt nok, men det tar ikke bort hvor veldig veldig bra det er når jeg har kunnet lene meg på et solid læreverk.

Og aller viktigst: vi som har erfaring og veit hvor vi skal gå for alternativer, er ganske sneversynte om vi tror at også alle for eksempel dønn nyslåtte lærere klarer seg akkurat like fint. Eller alle elever. Og en ting til: noen fag er lesefag. Her er den syke mora mi norskfaget, der vi gjør fint lite annet enn å lese, før vi snakker og skriver om det. Vi leser mye og etter hvert skal vi helst lese både langt og lenge.

Inntil disse skoleeierne som har vært litt for glade i å anskaffe dingser tilpasset arbeidstakere på farta, små laptoper og brett, til elever, inntil de begynner å anskaffe ordentlige lesebrett og gir elever tilgang til skjermer og tastatur av en viss størrelse når det er påkrevd, ja, inntil den tid, vil jeg stå ganske hardnakket på at mye tekst må bli lest på papir og at det er myndighetenes fordømte plikt å gjøre også det tilgjengelig for alle elever, også for de som har utarmet ledelse eller skoleøkonomi.

Men altså, det var den foreldreaksjonen jeg ønsket meg og den jeg fikk. Jeg har mye jeg kunne sagt om deling av usladda unger som driver med kjempetrivelige analoge aktiviteter i heimen, og det på sosiale medier, men jeg skal prøve å la det være.

Jeg skjønner noe så inderlig lærere som nå har behov for å åpne opp klasserommet for å vise fram hva de faktisk bruker for eksempel nettbrett til, og at de fortsatt har uteskole og sløyd og ikke kan fordra spillifisert undervisning. Flere åpne rom.

Jeg har ikke hengt mye på den FB-sida til foreldreaksjonen, men fått med meg at det der, som de fleste andre steder, både er ganske fanatiske og fornuftige folk, men uansett kommer det en del generalisert pepper til lærere der, og er det noe i hvert fall jeg er lei av, er det generalisert pepper.

Samtidig skjønner jeg det noen kaller moralsk panikk. Folk skal slippe at småungene deres ser gladvold på skolen når de selv har gjort det de kan for at de skal slippe det på fritida.

Folk skal også kunne ha tillit til at de unge lovende treffer kvalifiserte lærere i klasserommet, som får lov til å velge læremidler og arbeidsformer ut fra formålet med det som skal læres denne uka, og ikke hva foreldre måtte mene om det – eller hvilke knappe ressurser den fattige skoleeieren deres har evnet å rigge rommet med.

Derfor tenker jeg at jeg får ta til takke med den foreldreaksjonen vi fikk. Den kommer fra et sted.

Den er helt på sin plass i ei tid der heldigitalisering er blitt et ord som faktisk blir brukt i skolesammenheng, som om vi allerede var blitt avatarer, og det er svært varierende hvor vettugt og økonomisk romslig det står til i ulike kommuner og skoler.

Den er også teit, men som en del annet digitalt, er den kommet for å bli.

I tillegg tror jeg vi kommer lengst med skole-hjem-samarbeid, også her, i det minste i de sakene de fleste er enige om. Og ettersom Ane Dahl Torp må finne seg i at også læringsbrett forblir et pedagogisk verktøy, burde vi kunne se litt stort på det.

Fra blåmandag til tillit?

Det å skrive om eksamen er gjerne for spesielt interesserte, men de fleste fikk vel med seg hvor galt det gikk på den helt store eksamensdagen. Når rundt 50.000 elever skal lese og skrive seg til studiekompetanse gjennom eksamen i norsk, ja, da pleier vi å trekke pusten på skolene. I år var det også 20.000 ungdomsskoleelever som skulle i ilden samme dag.

I år var det flere som trakk pusten ekstra tungt. Ingen av elevene hadde eksamenstrening fra før, på grunn av de pandemiske avlysningene. I tillegg var både oppgaver og gjennomføringssystem revidert siden forrige eleveksamen.

For første gang skulle eksamen også være såkalt heldigital. Digital har den vært i en årrekke, men i år skulle ikke elevene få blekka med oppgaver og tekstvedlegg ved siden av.

Og så røyk det. Innloggingen feilet.

Kunnskapsministeren ba samme dag om en redegjørelse, og den første versjonen av denne kom allerede dagen derpå. Der kom også retretten på det som til nå har vært full nekt til å gi elevene oppgavene med tekstvedlegg i handa.

Etterpåklokskap? Det ble direktøren for Utdanningsdirektoratet spurt om av Espen Aas da han kom for å redegjøre for dette i Dagsnytt 18, også det dagen derpå. Jo, han fikk vel svart ja til det, før han strøk på dør, og det før representantene for elevene og Norsk Lektorlag kom inn i studio for å debattere. Rar debatt-teknikk, det der.

Jeg innrømmer at jeg er over gjennomsnittet interessert i eksamen. Derfor har jeg fulgt dette med endringer av oppgaver etter fagfornyelsen med en kanskje pedantisk interesse. Og skrevet om det siden januar i forfjor. Norskoppgavene ble delt lovlig seint, men siden februar i fjor har jeg skrevet om denne blånekten av vedlegg på papir.

Jada, jeg skjønner at vi ikke tar blogginnlegg seriøst. De er for ukuraterte refleksjoner å regne, men jeg har, i likhet med mange andre, også ytret meg i formelle kanaler. Jeg har sittet i fagutvalg og sendt innspill (dog til en anonym questback, som var direktoratets kanal, ikke en ordinær høring, bare det). Jeg har hatt elever som har prøvd ut eksempeloppgaver og blitt med på å si sin mening om dem. Jeg har vært med i debatt og blitt med på å begå kronikk.

I den grad vi er møtt med svar i det hele tatt, har det altså vært denne misforståtte forståelsen av hva universell utforming er.

I tillegg er det kjørt fram at det nye gjennomføringssystemet ville åpne for å la lydfiler og filmsnutter inngå som vedlegg til noen oppgaver. Det er vel og bra, det, og klart at lyd og levende bilder ikke kan gjengis på papir. Men det er for tusan ikke til hinder for å skrive ut tekstene som elevene skal lese.

Såpass veike begrunnelser har det vært vanskelig å tro på.

I den anledning var det også en annen grunn til at det var greit å lese denne første redegjørelsen fra direktoratet etter blåmandagen. For det første fordi de innrømmer at for å sikre at noe sånt ikke skjer igjen på lang sikt, skal elevene framover få blekkene på papir. De begrunner det med noe av det vi som har etterlyst disse hele tida begrunnet etterlysningen med: behov for tillit til systemet.

Men ikke nok med det. Når de nå endelig erkjenner dette, må de også gjøre departementet sitt oppmerksomme på en begravd hund.

For der røyk den gevinstrealiseringen.

Det står nemlig det i redegjørelsen, at når elevene heretter skal få disse blekkene, ja, da vil det «gi et økt behov for midler til trykk og distribusjon av eksamen og vil gjøre at denne gevinsten i gevinstrealiseringsplanen faller bort».

Hørt sånt? Betyr dette at gevinstrealisering var den egentlige begrunnelsen? Og at det er departementet som har bedt om det? Det er jo rimelig å tro, all den tid det er departement som skal bestemme over direktorat.

Og bare for å si det. Selv om dette skjedde på Tonje Brennas vakt, ble beslutningene tatt på en helt annen en.

Og bare for å si det også. Selv om det er Utdanningsdirektoratet som nå får pepperen, har de nok altså utført det noen andre har bestemt. For å orke å ha en sånn jobb, må en blant annet ha det de kaller rolleforståelse.

Men uansett. I ei tid der sittende regjering har initiert en leselyststrategi, og nettopp norske elevers leseglede og ikke minst lesekompetansen faller som et godt søkke på målinger, var det altså meninga at elevene ikke en gang skulle få lese på flere formater enn det litt krøkkete digitale på den dagen de skulle lese og skrive seg til studiekompetanse.

Fordi den framtidsretta Norgenasjonen må spare penger?

Gleden ligger på den andre siden av kompetansen, den. Jeg håper at vi heretter kan få en eksamen på fagenes, elevenes og lærernes premisser.