Med lov skal opplæring spoleres

Samfunnskontrakten går ut på at vi gir bort litt frihet for å få samfunnets trygghet i retur. Det er sabla viktig at barn og unge er trygge på skolen, men blir de nødvendigvis trygge av å si at de ikke er det og bli trodd når det er feil? Jeg tror opplæringsloven hadde stått langt mer støtt om den hadde latt være og låse elevene til sin frihet, eller nærmere bestemt subjektivitet, fordi det går på bekostning av den tryggheten samfunnet faktisk kan by på.

En kan bli tungpustet av å si §9A-5.

Hvordan styres skolen? I realiteten med økonomi og juss. Økonomien er det som kjent kommunalministeren som rår over, mens jussen sørger langt på vei Opplæringsloven for. For læreres del har flere profilerte saker for alvor demonstrert at den loven blant annet trumfer Arbeidsmiljøloven. Selv om lærere har ansvar for opplæring, synes det ganske underordnet i loven om opplæring.

Opplæringsloven er en av dem som regulerer forholdet mellom elever og skole. Det trengs, for all del. Mange opplever likevel at elevers rettigheter er blitt såpass blytunge at de ved et enkelt paragrafpek kan senke selv det mest banale forsøket på opplæring eller veiledning.

En kan nemlig bli tungpustet av å si §9A-5.

Opplever eleven seg krenket, skal skolen undersøke dette, og er ikke alltid så nøye med å undersøke hvordan dette har sett ut fra ståstedet til den påståtte krenkeren. Selv om dette er prosesser som brorparten av elevene ikke engang vurderer å sette i gang, kan de få som gjør det kvikt senke selve læreren.

En kan altså bli tungpustet av å si §9A-5. Foreløpig har jeg unnsluppet akkurat denne grunnen til tung pust, men det er ikke fordi jeg er så sabla flink på hverken relasjoner eller noe annet. Det er tilfeldigheter. Ingen lærer må noen gang tro seg usårbar. Jeg har sett folk langt bedre enn meg gå i veggen. Her er vi vergeløse.

Det er ganske mange gode grunner at barn og unges rettigheter har et solid vern. De skal bli frie og selvstendige borgere og samfunnsdeltakere, og det er klart at gammeldagse autoritære oppdragelsesidealer funker dårlig i et samfunn der vi rett og slett mister motivasjon av overformynderi.

Samtidig må det være greit å nevne at ikke alle, selv om de blir voksne i alder,  blir frie og selvstendige borgere og samfunnsdeltakere. Før de ikke blir det, går de på skolen. Noen av dem igjen blir skikkelig gode på rettighetsretorikk før de er ferdige med skolegangen sin. Der har de god hjelp av opplæringsloven, for ikke å snakke om kundeperspektivet som det er blitt så trendy å møte dem med.

Det må også det være lov å nevne at det fortsatt blir stilt krav i både arbeids- og samfunnsliv i våre dager, uansett hvor umoderne vi synes det er. En jobbsøknad med flere skrivefeil forsvinner ut av bunken, selv om jobbsøkeren syntes norsk var kjedelig da hun gikk på skolen. Og han som fikk tilhengere som klassens underholdende kverulant, blir ikke tatt i med ildtang av arbeidsgivere.

Noen ganger, i de fleste yrker, gjelder det å holde kjeft, gjøre kjedelige oppgaver og vente på tur. Ikke hele tiden selvfølgelig, da er du kanskje på feil hylle, men ingenting er moro hele tiden. Jo, kanskje bortsett fra læreryrket da, om det ikke var for kommunalministeren og opplæringsloven, som bidrar til å gjøre et ellers flott yrke langt mer nitrist enn det hadde behøvd å være.

Poenget mitt er uansett at vi gir rettighetsretorikken, kranglefantene og de lettkrenka for mye plass. Når de breier seg, går det ikke bare utover læreren som blir kalt inn på teppet, men også den store majoriteten av elever som forbereder seg til å bli frie og selvstendige borgere og samfunnsdeltakere. De holder nemlig som oftest kjeft, som seg hør og bør, og vips, så er de glemt i støyen.

Samfunnskontrakten går ut på at vi gir bort litt frihet for å få samfunnets trygghet i retur. Det er sabla viktig at barn og unge er trygge på skolen, men blir de nødvendigvis trygge av å si at de ikke er det og bli trodd når det er feil? Jeg tror opplæringsloven hadde stått langt mer støtt om den hadde latt være og låse elevene til sin frihet, eller nærmere bestemt subjektivitet, fordi det går på bekostning av den tryggheten samfunnet faktisk kan by på.

Selvfølgelig skal elevene bli hørt, noen ganger til og med bønnhørt. Det betyr ikke at det gir trygghet å få makt over lærere eller andre når du er kommet til kort i sosialisering eller annet hardt læringsarbeid, som er det skole handler om.

Skrot arbeidstidsavtalen

«Innfør stempling til lærerne, så får vi se hvilken timelønn dere ligger på, så kan det hende det blir slutt på alt gnålet deres.» Ordene er fra ei lita kronikk forfattet av Arild Røsdal, en av våre folkevalgte. Jeg tar ham på ordet.

I mange jobber er det stempling. Som statsansatt var den avtalte arbeidstida åtte til kvart på fire og jeg stemplet med digitalt adgangskort. Hvis jeg allerede hadde jobbet før jeg kom på jobben, trykket jeg på koden jobb+inn, og så registrerte maskinen at jeg hadde jobbet siden klokka 8. I dag skjer stemplinga vel så ofte på pc hjemmefra, og er så tillitsbasert at en utslitt indistriarbeider snur seg i graven.

Det var en overgang å bli lærer igjen. Etter å ha kunnet opparbeide en saftig avspaseringssaldo på stemplingskortet, som jeg tok ut akkurat når jeg gadd, så lenge det var avtalt, var det tilbake til en langt mer styrt arbeidstid.

Det var også en overgang fordi jeg før jeg forlot læreryrket, hadde vent meg til at arbeidstida var sånn at jeg innfant meg til undervisning og møter, og for øvrig var det ingen som la seg opp i hva jeg gjorde når. Bortsett fra at ferie og avspasering var forbeholdt skoleferiene.

Mange yrkesgrupper har langt mer rigide avtaler enn det lærerne har, men det angår ikke saken, for samtlige slike avtaler har samme formål: avtale en arbeidstid som er formålstjenlig for å få jobben gjort. Det har vi nå fått inn med teskje at vår arbeidstidsavtale ikke er.

Noe av trøbbelet med avtalen vår er at den er kronglete å kommunisere. En avtale som åpner for arbeid uten tillegg både seint og tidlig, helligdag som kontortid, er en formidabel fordel for arbeidsgiver. Det viser seg ikke minst nå, når KS later som ubunden tid ikke har et fast timetall.

Jeg har inntrykk av at det spesielt er folk bedre stilt som lar seg provosere fordi organisasjonene våre har påpekt det åpenbare: at vi skal ha betalt for (mer)arbeid. Eksempelvis nevnte politiker og andre hisser seg ikke opp på egne vegne, må vite, men på vegne av de permitterte. Det blir som å trøkke folk som har det kjipt ned med at andre har det kjipere, i et annet land for eksempel.

Til nå har jeg forresten til gode å registrere noen permitterte mene at lærere ikke skal ha betalt for arbeid.

Hvis du ikke liker turnus, er det dumt å bli sykepleier. Hvis du vil velge fridagene dine selv, bør du ikke bli lærer. Lærere kommer derfor ikke unna at vi må jobbe fem timer mer i uka enn andre folk i de ukene vi jobber. Den intensiteten er en av grunnene til at jobben er såpass tøff.

Jeg kan ikke historikken, men vil tro at arbeidstidsavtalen vår er et resultat av at mens noe er dønn forutsigbart: timeplanen og møtene, er resten dønn uforutsigbart. Det gjør at jeg har uker der jeg jobber mye mer enn mine 43 timer, mens jeg i andre uker ligger under.

Det jevner seg ut. I hvert fall om man ser bort fra de første åra. Da er jobben så bratt at uforsvarlig mange finner noe annet å gjøre. Det er kanskje dårlig samfunnsøkonomi å utdanne folk til noe de ikke blir.

Kanskje ville også inngangen til yrket blitt bedre av en fast arbeidstidsavtale. Det er faktisk mange lærere som hadde ønsket seg arbeidsuker på 37,5 timer, som andre folk, men da må også elevene være på skolen flere uker i året, og da er vi tilbake til at du ikke blir sykepleier for å slippe turnus.

Og så er det oss som ikke skjønner hvorfor arbeidstida vår skal bli mer og ikke mindre rigid, før jeg husker det stemplingsuret jeg selv gikk til i så mange år. Det som var basert på tillit. For hvis min arbeidsgiver stolte på at jeg gjorde jobben min som prosjektleder, hvorfor kan ikke arbeidsgiveren min i dag stole på det samme?

Konklusjonen er åtte til halv fem hver dag og den samme tilliten som er andre frie yrker til del, altså at KS slår fra seg tilstedeværelsen. Ryker vi på tid i en krevende periode, skriver vi overtid, som må avtales i forkant, selvfølgelig. Sånn er det alle steder.

I den avtalen vi har nå, slipper arbeidsgiver at vi gjør det, fordi alt går i det sorte hullet som heter ubunden tid, som sist jeg sjekka var et fast timetall, men som viser seg å være en variant av svarteper. De siste rundene med KS bekrefter at vi definitivt har en for dårlig avtale.

Redusere overdoser ved å la ungdom etablere rusmisbruk i fred?

Et menneske på politisk kvarter sa noe sånt som at hun var sosialdemokrat og derfor ikke kunne gjøre forskjell. Det som blir mindre sosialdemokratisk her, vil være det ikke å gjøre forskjell på unge mennesker i startfasen og voksne folk som lener seg tilbake i rekreasjons(mis)bruk eller tryna i overforbruk for lenge siden. Ja, vet at en mindreårig vil måtte stille til rådgivningssamtale. Vil det virkelig kunne redusere framtidige overdoser at denne deretter kan avslå hjelp? La oss håpe at oppfølgingen av ungdom ikke har gått i grøfta etter Stortingets behandling.

Rusreform. Jeg jobber til daglig med ungdommer og derfor også i nærheten av folka som prøver å hjelpe som best de kan. Fra mitt ståsted ser det ut til at dagens ungdom ikke er noe dårligere til å manøvrere seg gjennom eksponering for diverse rusmidler enn vi var på nittitallet. Ikke stort bedre heller.

Jeg liker tanken om avkriminalisering av brukerdosene til rusavhengige, for selvdestruksjon handler mer om sykdom enn kriminalitet.

Det er heller ikke vanskelig å følge logikken i at ufrivillig behandling har lite for seg, og jeg vil tro at folk som jobber med behandling allerede har nok å bale med, for dette er et felt med lave prognoser på nettopp resultater av behandling.

Samtidig har jeg stått tett på.

Det er noe med det der å si til en barnløs sekstiåring som har ruset seg hardt og lenge at ok, vi setter deg ikke i fengsel, og vi tvinger deg ikke inn i behandling. Jeg ser den. Samtidig har også dette mennesket både seg selv og pårørende, og når vi vet det vi vet om helse- og sosialtjenester som per nå er tilstede for denne pasientgruppa, opplever jeg at forslaget til rusreform også kan minne om å slenge ut livbøya uten å feste lina.

Jeg tror dessverre ikke at det blir allverdens verdighet av denne reformen, selv om den i seg selv sikkert er godt ment. Forebygging, behandling og ettervern er nok bedre enn godt ment.

I tillegg er jeg redd for ungdom som heretter skal begynne å teste litt, for så å miste kontrollen litt. Prøve og feile, altså. Der de færreste feiler mer enn det som kan tåles, mens noen feiler fatalt. Jeg er også redd for ungene til aktive misbrukere når allemannalle skal få takke nei til behandling. Kanskje er det allerede så lite hjelp å få at dette forslaget til reform ikke vil gjøre noen forskjell.

Kanskje er mine minner om å dunke huet i veggen og suges tom av irrgangene akkurat sånn det både var og vil fortsette å være. Kanskje vil ikke denne reformen gjøre det noe mindre vondt å stå tett på. I alle felt der individets frihet blir styrket gjennom lov, mister de som ønsker å hjelpe flere muligheter. Samtidig er det ikke gitt at de som ønsker å hjelpe vet hva som hjelper. Kanskje stanget jeg hodet i veggen fordi jeg ikke var til hjelp.

Likevel håper jeg at de som har som jobb å vedta proposisjoner, registrerer og tar på alvor det fagfolk skriver om en holdningsendring blant unge når det kommer til hvor farlig eller ikke rusmidler er.

Ikke fordi jeg har tro på skremmebilder vi gjerne ble servert i gamle dager, at heroinen lå og glitret så dødsfarlig om vi tok imot den jointen på fest. Det skulle jo ikke så mye til å finne ut at det var tull. Tull, som jeg håper folk som jobber i holdningsbransjen har sluttet med. Det er ekstra viktig når man blant annet konkurrerer med rusestetikk fra glansete overflater i diverse popkultur.

Vi kan altså ikke se lett på at flere unge nå tror at rusmidler er ufarlig, selv om vi både har mer forskning på hvor farlig også tilsynelatende harmløse stoffer som cannabis er, i tillegg til at en kan bestille ditt og datt syntetisk hjem i postkassa.

Det er noe med signaleffekten til en generell avkriminalisering. Noen har allerede soset det sammen med presedens eller legalisering, uten at det er så stilig. Verre er det når ideen om at ti gram hasj i uka ikke er farlig fester seg. For ikke å snakke om to gram kokain eller heroin for en uferdig hjerne, eller kanskje heller noe benzo til tretti kroner på torget. Litt snodig forebygging, dette, i hvert fall når denne hjernen skal få avslå hjelp.

Et menneske på politisk kvarter sa noe sånt som at hun var sosialdemokrat og derfor ikke kunne gjøre forskjell. Det som blir mindre sosialdemokratisk her, vil være det ikke å gjøre forskjell på unge mennesker i startfasen og voksne folk som lener seg tilbake i rekreasjons(mis)bruk eller tryna i overforbruk for lenge siden. Ja, vet at en mindreårig vil måtte stille til rådgivningssamtale. Er det tilstrekkelig forebygging av framtidige overdoser at denne deretter kan avslå tilbud om oppfølging?

Pendelen svinger over den illegale delen av rusfeltet. Helst ikke for langt ut i den andre enden, før den kanskje treffer midten om for lang tid. La oss håpe at oppfølgingen av ungdom ikke har gått i grøfta etter Stortingets behandling. Vi er jo enige om at folk som trenger hjelp ikke skal i fengsel.

Svarte skjermer

Når Arbeidsgiverportalen skal veilede ledere om digitale møter, er ikke OM man skal delta visuelt en problemstilling. Det blir kun nevnt at det er viktig at folk ser i kamera, så det går an å få øyenkontakt. Det står ingen begrunnelse eller noe om retten til å unngå slik kontakt. Kanskje er det fordi arbeidsgivere eier sine arbeidere mer enn skolen sine elever, men det kan også være fordi det er lurt med kontakt. Lurt for (sam)arbeidet. I hjemmekontorbransjen vil de kanskje kalle det momentet i organisasjonen. I skolen kaller vi det læring.

Under skolestengningen i våres, tok det ikke lang tid før elever og studenter hadde sosialisert hverandre til å slå av kameraet. Før den tid, og innen vi fant ut av det der med å legge på bakgrunn, rakk vi å få sett noen gardiner, vegger og ikke minst dyner.

Først ble jeg overrasket. Det hadde vært noe selvsagt å ha kameraet på. Etter hvert forsto jeg at det kan handle om ungdommens rett til ikke å bli sett. At flere kan ha gode grunner til det. Likevel vet vi en del om de dårlige grunnene også. Den samme historien gjentar seg i akademia. Gjør den det på hjemmekontoret?

Selv om elever må finne seg i å bli sett hvert eneste sekund mens de er på skolen, og det fra alle vinkler, skal de på digitalskolen få være i fred. Jeg registrerer at noen skoler har regler som krever visuell tilstedeværelse, men også at lærere som ytrer seg negativt om manglende sådan, får streng beskjed om at elevene ikke har valgt dette selv, og dessuten kan læreren se å varte opp med et spenstig opplegg som kan friste ungdommen til å vise ansikt.

Det er ikke vanskelig å forstå noen av motforestillingene. At det kan se ugreit ut der hjemme, kan kamufleres med både kameravinkel og bakgrunn, men at medelever markerer ubehag idet x går inn i timen, er det vanskeligere å verge seg mot. Hjemmeskolen er ikke det beste åstedet for jobbing med klassemiljø.

Samtidig kan det være interessant å dvele ved det å blankt avfeie at lærere og forelesere opplever jobben som mindre meningsfull når den består av å stirre inn i en skjerm som utelukkende består av elevers initialer og taushet. Det får de tåle, fnyses det.

Joda, jeg tåler det. Jeg tåler det så godt at jeg bare spør om kamera når vi har fagsamtaler. Jeg roper opp, ringer opp de som ikke møter og gir oppgaver som kan løses alene eller i gruppekanaler. Uten et eneste ansikt er det null problem å registrere hvem det er som stadig legger seg paddeflat under radaren for å døse framfor å jobbe.

Likevel får denne litt defensive holdningen meg til å undre. Hvorfor skal ikke lærere og forelesere få melde fra om en tendens til å vike unna i digitalskolen? Ikke alt handler om at elever og studenter vil sove eller sløve framfor å delta. Alt handler heller ikke om ugreie hjemmeforhold, mobbing eller sårbarhet. Men uansett hva det handler om, er det ikke greit at vi sier noe om det?

Og hvorfor blir det ikke tålt at noen samtidig sier noe om opplevelsen av å glo inn i en svart og taus skjerm? Er arbeidslivet blitt sånn at vi ikke kan kreve noe av det, og i hvert fall ikke mening eller kontakt? Selv ikke vi som har relasjoner som jobb? Hva sier det om yrkesstoltheten vår når det er vel så mange lærere som folk fra andre profesjoner som fnyser av disse spørsmålene?

Jeg har ikke sett at dette med å vise ansikt er blitt tematisert i særlig grad i hjemmekontorbransjen. Tidligere kan jeg huske at vi regnet med tekniske problemer når folk ikke dukket opp i ruta. Når jeg spør hjemmekontorfolk om de deltar visuelt på møter, så svarer de at selvsagt gjør de det, med mindre sammenhengen er så stor at det blir meningsløst.

På sett og vis har slike anektdoter overføringsverdi til klasserommene. Mine store grupper havner fort i webinar-land, men når de blir delt i gruppemøter, havner de i morgenmøte-kategorien. Viser de ansikt av den grunn? -Jaaa! roper like mange som dem som freser nei eller hold opp og mas om det der.

Uansett, når Arbeidsgiverportalen skal veilede ledere om digitale møter, er ikke OM man skal delta visuelt en problemstilling. Det blir kun nevnt at, for øyenkontakt, må folk se i kamera. Det står ingen begrunnelse eller noe om retten til å unngå øyenkontakt.

Kanskje er det fordi arbeidsgivere eier sine arbeidere mer enn skolen sine elever, men det kan også være fordi det er lurt med kontakt. Lurt for (sam)arbeidet. I hjemmekontorbransjen vil de kanskje kalle det momentet i organisasjonen. I skolen kaller vi det læring. Eller forberedelser til arbeids- og samfunnsliv.

I skolen vet vi også at det sjelden blir læring av tvang. Jeg vet ikke hvordan de løser det i arbeidslivet når demotiverte kolleger melder seg ut av morgenmøtet. Kanskje venter de på gjenåpning av samfunnet, og glemmer et øyeblikk at det også var mange demotiverte studenter og arbeidstakere før viruset kom. Det blir læring og utvikling likevel, bare ikke for alle.

Skal vi styrke hovudmål?

(Dette innlegget blei skrive og publisert på bokmål i januar. Det har no vore gjennom nynorskroboten til Apertium. Eg har ikkje gjort nokon endringar, og eg ser at teksten slik han no framstår, ikkje fortener publisering av nokon annan grunn enn dette: vise fram kor langt ein kjem med roboten aleine).

I 1907 vart det tatt ei avgjerd i Stortinget. Alle kandidatar som skulle ha studiekompetanse, måtte dokumentere skrivekompetanse i begge målformer. Sidemålsstilen var fødd. Det vart ein siger for målrørsla, som forresten ikkje var heilt samstemt.

Kva vil vi i dag med sidemålsstilen?

For dryge tjue år tilbake stod eg som norsklærar for bokmålselevar i ungdomsskulen og påstod at nynorsk var eit behov i arbeidslivet, i alle fall om dei skulle ha jobb i offentleg forvaltning. Eg veit eg skulle ha kalla det sidemålet, for det var den kompetansen eg snakka om, men indignerte kollegaer kan òg velje overbærenhet.

Deretter fekk eg jobb i offentleg forvaltning, og fann ut at det eg hadde sagt var tull. Når saksbehandlarar som jobba fram dokument fekk beskjed om at «sin» tekst skulle vere på nynorsk, vart han gjerne sendt til språkkonsulent før publisering.

I dag heiter den konsulenten Apertium, eit program som har lært seg fleire skriftspråk, mellom anna nynorsk. Medan fremmedspråklærere kan kompensere denne juksemuligheten med å vurdere munnleg språkkompetanse, må vi som støttar sidemålet til elevane, klekke ut andre tilnærmingar. Norsk sidemål er, som hovudmålet, utelukkande eit skriftleg fag. Dei to karakterane måler meir eller mindre det same. Lied-utvalet har meir enn antyda at det er for mange karakterar i norskfaget. Klarar vi å vere usamde?

Norsklærarar kivar gjerne, til dømes om kven som er best til å seie sidemål i staden for nynorsk eller bokmål. Munnuhellet nynorsk når ein eigentleg burde sagt sidemål har òg forklaringa si i at stadig færre elevar har nynorsk som hovudmål. Den einaste oversikta eg veit om er basert på eksamen etter vidaregåande. I 2013 var det 7%. Fire år seinare var det 6,2%. Kva er det no?

Det er uansett snakk om ein halvering frå grunnskule til vidaregåande, altså når elevane sjølv kan velje. Kvifor vel stadig fleire elevar bokmål som hovudmålet sitt? Kan avgjerda frå 1907 i dag stå i vegen for skrivekompetansen i hovudmål, uavhengig av kva målform elevar har? Kan ho òg bidra til nedgangen i del elevar i vidaregåande med nynorsk som hovudmål?

Sjølv er eg glad for at eg har moglegheita til å bidra til at elevar får tilgang til språkleg og litterært arvegods. Heldigvis er det metodefridom i skulen, slik at eg mellom anna kan bruke dikt av Olav H. Hauge som inngang til dialog om både språkhistorie og erkjennelsesteoretiske problem.

Vegen hit går gjennom motstand. Det er ikkje ukjent i klasserommet, men eg trur at motstanden òg mot å lese nynorsk handlar om vedtaket frå 1907. Det hadde funksjonen sin den gong, men no bidrar det til å gi nynorsk eit heller dårleg omdømme.

Når eg snakkar med elevar om jamstillingsvedtak og rett til eiga målform, er det ingen som vil nynorsken til livs. Dei vil berre ikkje bli vurdert i sidemål. Dette trykte av motstand er like konstant i dagens majoritetsklasserom som det var for over tjue år sidan, som det òg var då eg sjølv var elev.

Nokon vil no helst seie at motstanden til elevane mine på ein eller annan måte handlar om meg. Nei, motstanden er der like forbanna, uansett kva lærar du slepper inn i rommet, for den er mot sidemålsstilen, ikkje nødvendigvis nynorsk. Mot å bruke meir tid på endå fleire vurderingssituasjonar i eitt og same fag, ikkje nynorsk i seg sjølv.

Ei grunngiving av behovet for sidemålsstilen, gav Arne Garborg i 1897: «Det er tydelegvis ein art foreining af dei to språk, som må tilstræbes. Det einest norskhed må forbinde sig med det andets kultur. Då står vi ved målet». Uavhengig av kva vi meiner om sidemålsstilen, må vi vere samde om at vi ikkje er ved målet.

Kall meg gjerne naiv, men eg trur det er lettare for dei ergerlege Vestfold-elevane mine å forbinde seg med Vestlandskultur når vi les litteratur på nynorsk, enn når eg skal vurdere skriveferdighetene deira i sidemålet. Og gudane skal vite at dei treng å lese på nynorsk, til liks med andre skandinaviske språk og krøkkete riksmål, for å utvide det språklege repertoaret sitt

Aller viktigast er det likevel at elevar treng meir tid til å konsentrere seg om skrivekompetansen sin i norsk, hovudmål. Dette i ei tid der hovudmålet blir infiltrert av engelsk og annan styggedom, eksempelvis bokmål for elevar med nynorsk som hovudmål. Om eit vedtak frå 1907 framleis skal bestemme, så la oss i det minste bli samde om at elevane kan avslutte den delen av sidemålsopplæringa som skal skrivevurderes på VG1 eller VG2. Det ligg an til å bli eit forslag i Stortingsmeldingen som til våren følgjer opp Lied-utvalet.

Alternativt kan vi sjå meir seriøst på moglegheita for (ogsåeksamens)mappe-(slutt)vurdering i norsk. Den diskusjonen fortener meir plass

Analfabetisme 2.0

La oss si at det jevner seg mer ut når vi blir litt proffere, men før den tid kan det se ut til at det er null og niks i veien for at vi legger til rette for at elevene får trene opp solide leseferdigheter på papir. Det er visst en forutsetning for å få det til digitalt.

Før allmueskolen i 1739, før Luthers lære sivet inn i reformerte land, da Bibelen kun ble tolket av lærde, ble loven framstilt til folket gjennom bilder og muntlige fortellinger. Kanskje også en og annen relikvie som landsbyen hadde slått kloa i.

Fordi jeg er oppvokst i et land som tillater religionskritikk, har jeg fått med meg hvor uheldig dette var. De fleste har et visst begrep om avlatshandelen og andre vederstyggeligheter som kirken tillot seg, så denne delen av historieundervisningen har stått seg.

Men hva har vi lært?

Folk som ikke fikk tilgang til å lese Bibelen, var prisgitt andres forestillinger. Vi vet hvor polariserte de kunne bli, forestillingene altså. Følge den smale vei eller gå lukt i helvete. Det var tider.

Derfor skulle også norske barn, i by og på land, lære seg å lese. Før konfirmasjonen skulle de bli i stand til å ta inn skriftspråket, ikke bare glassmaleriene. Hvor frigjørende det kan ha vært for dattera til en leilending på midten av 1700-tallet, tenker jeg mitt om, men det er ikke tvil om at det på sikt har hatt en enorm og frigjørende kraft.

I mine fag får derfor Luther plass. Det greske skhole betyr fritid. Ikke fordi vi skal ha sofa og Netflix på skolen, men fordi utdanning fortsatt er et privilegium, så Luther ass. Om vi ser bort fra bondeopprøret og slikt. Religionskritikk innenfra er det eneste som funker.

Poenget er uansett at det var helt vesentlig å kunne lese selv, fordi man skulle bli i stand til å gjøre seg opp en forståelse. Ikke bare se på bildene eller lytte til skrønene.

Der kom jeg endelig til lesing igjen.

Det er glitrende at anskaffelsestakten har gått så fort at nesten alle norske skoleelever nå har hver sin dings. Det har gått så kjapt at vi ikke nødvendigvis har klart å utnytte det pedagogisk. Det har også blitt såpass dyrt at mange nå mangler bøker. Innkjøpene har også gått raskere enn forskningen, men nå kommer den. Blant annet viser det seg at det langt fra er noen krise at det fortsatt holdes igjen på småtrinnet.

Nå kommer det nemlig store randomiserte studier som sammenlikner forståelsen elever henter ut av lesing på skjerm kontra papir.

De viser blant annet at det digitale trumfer papiret på informasjonsinnhenting og prosjektarbeid. De viser også at det er hipp som happ om en leser på skjerm eller papir når det kommer til fortellende tekster, for eksempel romaner.

Det vi imidlertid ikke skal bruke skjerm til, er den første leseopplæringa. Det handler både om grunnleggende arbeid med avkoding og hastighet, men ikke minst det faktum at for å bli en god leser på skjerm, noe alle er nødt til å bli i dag, må du først bli en god leser på papir.

I tillegg sier forskningen at vi ikke skal bruke skjermlesing til å forstå lange og komplekse saktekster. Det vil si læreboka, det.

Det viser seg også at elever som har fått skjermen introdusert så tidlig i livet at de ikke husker når, ikke er bedre skjermlesere enn dem som begynte seinere med skjerm. De er faktisk dårligere. Den innsikten burde få skolepolitikere og -eiere til å svette oppover.

Fra mitt perspektiv på studieforberedende, kan dette passe med at vi opplever en økende andel elever som starter hos oss med en lesevanske som trolig henger sammen med for lite lesing.

Flere kommer også med en konsentrasjonsvanske som nok kommer av å ha konsentrert seg for lite. Vi ser det blant annet når korte instruksjoner, både skriftlig og muntlig, må gjentas flere ganger og til flere enn før. At flere trenger læreren mer, er i og for seg helt greit, men passer ikke i en skole der samtlige ressurser blir knappere.

Kanskje er det på tide og se dette i sammenheng med hva som skjer på fritida. I 2000 oppga 35% av elevene at de ikke leser på fritida, mens i 2018 sa 51% det samme. Mens andelen som leser fortsetter å falle, har det lite for seg å late som de leser når de skroller gjennom bilde-feeden.

Kanskje vil forholdet mellom leseforståelse i det ene eller andre formatet jevne seg mer ut når vi har jobbet mer systematisk med digitale lesestrategier. En av forskerne etterlyser i den anledning også «effektive, digitale læringsomgivelser». I min bok er det læringsomgivelser uten nettbutikker og netflix. Men den boka er ikke kosher i store deler av norsk skole.

Det handler bare om klasseledelse, vrinsker da nyfrelste app-pedagoger og skoleledere som ikke klarer å stave leseplikt lenger. Ja jøss, sier nå jeg, og velkommen til klasserommet der det sitter 30+ og kjeder seg når jeg er ferdig med å være klovn og kunne tenke meg litt studieteknikk.

Nuvel, la oss si at det jevner seg mer ut når vi blir litt proffere, men før den tid kan det se ut til at det er null og niks i veien for at vi legger til rette for at elevene får trene opp solide leseferdigheter på papir. Det er visst en forutsetning for å få det til digitalt.

Og hvis de, eller vi, ikke får det til? Altså får til å lese vanskelige tekster? Da tjener skjermene allerede som vår tids glassmalerier. Tro dem de som kan.

Det som er bra med åpne skoler, dårlige digitalskoler og avlyst eksamen

Jeg er den første til å innrømme at jeg driver med dårlig undervisning. Hvert eneste år. Den typen som det koster penger å kvitte seg med. Noe av det dyreste, men også mest akutte, er å redusere klassestørrelser og gi alle elever timetallet de skal ha. Før den tid gjelder ikke opplæringsloven. Hvis det er penger igjen, kan vi begynne å diskutere hvordan vi kvitter oss med andre forutsetninger for dårligere undervisning. Tro det eller ei: det er ikke virus.

Dette skoleåret har jeg engasjert meg i (minst) tre tapersaker. Det er på tide å riste seg og gå videre, noe som blir lettere når jeg tenker nytt om det tapte.

Jeg fastholder at det er en myte at ungdommer ikke er smittebærere. Den har oppstått fordi vi ikke tar oss råd til anstendig smittevern i skolen. Likevel har myten noe bra ved seg.

Det er også en myte at det er digitalskolen som gir dårligere læring. Fordi det er en myte, er det noe bra med digitalskolen.

Den tredje myten er at eksamen måtte avlyses fordi elever har hatt ulike betingelser for læring. Det er kanskje den mest åpenbare myten, for om den hadde vært sann, hadde vi ikke hatt eksamen i det hele tatt. Når vi skjønner det, kan vi gjøre noe med forskjells-skolen.

Jeg trenger ikke bruke mye krefter på å argumentere for at åpne skoler er bra. I motsetning til hva en del har ment om læreres motiver for å ønske et anstendig smittevern, ønsker vi åpne skoler. Vi ble lærere for å møte elever.

Det har irritert meg noe inderlig at myndigheter sier skjerme barn og unge med en kjeft, mens de går inn for det motsatte når de fjerner meteren på gult nivå. Samtidig er jeg glad for å jobbe på en skole som hittil kun har vært på rødt en måneds tid. Jeg ble ikke lærer for å sitte hjemme. Jeg har ingen kolleger som er av en annen oppfatning. Likevel vil vi ha ordentlig smittevern. Det betyr rødt.

At jeg har vært sjeleglad, skyldes egoisme. Det er best å treffe elever og kolleger. Det som i tillegg er bra, er at når Norges politikere insisterer på at skolene skal være åpne, nesten for enhver pris (bare ikke prisen av smittevern), øker trolig våre barn og unge utdanningsmessig forspranget til dem i land vi liker å sammenlikne oss med, for med noen unntak er skolene langt mer stengt i nettopp disse landene.

Da er vi kommet til digitalskolen, som bidrar til akkurat det samme, å gjøre at norske elever, generalisert sett, med alle unntak som hører til generaliseringer, øker forspranget. Tilgang har vi hatt lenge. Viktigere er det at da OECD i 2018 spurte rektorer om hvor kyndige lærerne deres var i å utnytte digitale verktøy i undervisning, ble det svart enig på vegne av rundt 3/4 av elevene.

Norge lå altså før pandemien langt oppe på denne lista, som selvfølgelig må leses med forsiktighet, fordi selvrapportering kan få sånne følger at for eksempel Tyrkia, Kazakhstan og Albania her ligger foran Norge. Ikke for å disse, men om man leser denne tabellen opp mot tilgang til bredbånd i Kazakhstan, faller det litt sammen.

Uansett bidrar digitalskolen, altså den skolen vi heldigvis driver med når vi dessverre ikke kan være på skolen, til å øke kompetansen til barn og unge. Det burde derfor ikke irritere meg da Aftenposten nylig på lederplass skrev dette om digitalskolen:

«Mange elever får under pandemien altfor dårlig undervisning og lærer mye mindre enn de ellers ville gjort.»

Likevel irriterer det meg. Ikke fordi det ikke er riktig, men fordi det alltid er riktig. Mange elever får alltid for dårlig undervisning. Derfor skulle jeg ønske at samtlige aviser satte lærerløse timer, timeborttelling, geografiske og sosiale forskjeller på lederplass.

For selv om vi øker forspranget til land vi liker å sammenlikne oss med under pandemien, spørs det om alle elever er med på det. Det spørs også om vi klarer å utnytte forspranget etterpå. Det er i den anledning lite lovende at det fester seg et inntrykk av at digitalskolen er problemet når det er forskjellene som er det. Vi må henge bjella på rett katt om vi skal komme oss noe sted.

Tilslutt, hva er bra med å droppe eksamen? Jo, øke bevisstheten om at barn og unge har så ulike vilkår for opplæring som de har, også når det ikke er pandemi. Om vi kan bruke ett av argumentene i den irriterende lederen til noe, er det å løfte dette som en allmenn lov: «Det er ikke rettferdig at de elevene som får dårligere undervisning i år, skal straffes dobbelt ved å få en dårligere karakter på vitnemålet enn de ellers ville gjort.»

Jeg er den første til å innrømme at jeg driver med dårlig undervisning. Hvert eneste år. Den typen som det koster penger å kvitte seg med. Noe av det dyreste, men også mest akutte, er å redusere klassestørrelser og gi alle elever timetallet de skal ha. Før den tid gjelder ikke opplæringsloven. Hvis det er penger igjen, kan vi begynne å diskutere hvordan vi kvitter oss med andre forutsetninger for dårligere undervisning. Tro det eller ei: det er ikke virus.

Da ble eksamen avlyst, igjen. Har vi en plan?

Hvordan kan vi altså sørge for at lufta ikke går ut noe sted, og at hele laget jobber for at standpunkt blir rettferdig på tross av ulike forhold? Kan dep og dir allernådigst be fylkene om å bli samkjørt, og hvis det er vanskelig, i det minste be hvert enkelt fylke om å bli enige med seg selv?

Heller ikke i år fantes det en plan.

Heller ikke i år ble det differensiert mellom lokal- og sentralgitt, mellom fag eller trinn eller lagt opp til alternativer. Med unntak av at muntlig kanskje blir gjennomført.

I fjor så vi resultatet av å droppe eksamen. Standpunktkarakterene gikk til himmels. Hvorfor det? Svaret er så sammensatt at jeg håper noen av de flinke forsker på det. I mellomtiden tror jeg hva jeg vil og håper at muntlig og tidspunkter for standpunkt er tilstrekkelige tiltak for å redusere presset mot standpunkt.

I det siste har det knapt vært ørens lyd å få på grunn av stemmene som har insistert på at digitalskolen er så dårlig at eksamen må avlyses. Elevene har visst ikke lært det de skal. Vel, nå som eksamen er avlyst, kan jeg love at stemmene nå først kommer til å holde kjeft og snart mumle, lavt først, men så høyere, om at elevene lærte visst enda mer i år også.

For også i år kommer karakterene til å gå opp, både der det har vært minimalt med digitalskole og der det sikkert har vært for mye av det. Den empirien vi kunne ha fått gjennom skriftlig eksamen, den er nå droppet rund baut. Dermed blir den empirien vi får, den vi har fra før, og som vil bekrefte nødvendigheten av eksamen.

Nok av det. Det er på tide med skadebegrensning.

I fjor fantes ingen beredskapsplan. Vi er ikke så gode på det i Norge. Beredskapsfolk er de som får kontorene innerst i gangen og som alle synes er litt rare og ingen synes det er noe gøy å leke med.

En slik plan har vi visst ikke i år heller. Får vi en til neste år? Sånn i tilfelle, mener jeg (og de rare innerst i korridoren).

I år har vi mer informasjon enn i fjor, noe som gjør det åpenbart at departement og direktorat må evaluere og legge strategi for neste skoleår. Det er vel noen nå som kan titte på for eksempel hvordan vi kompenserer det at minst to årskull, kommer til å fortrenge flere av sine konkurrenter fra kullene før, og etterhvert kullene etter.

Hva gjør vi altså med dem som gikk ut i 2019 eller tidligere og som ikke har studieplass? Og som, hvis vi skal følge nylige resonnement fra rikspresse og politikere, har lært langt mer enn dem som går ut i år?

Jeg vet at vi lærere mangler sånn direktør- og byråkratkompetanse, så det er sikkert best at vi ikke blir med i sånne ekspertgrupper som ikke er ekspertgrupper. Likevel kan det synes underlig for oss uten denne kompetansen at man ikke allerede hadde en plan, men ok, spist er spist, nå ser vi framover, dere. Hvordan skal vi forhindre at samtlige elever, uavhengig av trinn og fag, mister opplæring (og eksamen) neste år også?

Og hva med i år?

I fjor ble standpunktkarakterene for høye. Eksamen gjør sikkert mye galt, men bremser også skoleeiere som tar helt av når det kommer til målstyring krydret med budsjett- og timekutt. Den bremser altså tendensen til å sette inn for mye ufaglært arbeidskraft, fylle klasser til randen og andre tendenser, kanskje også en sjelden gang latskap, men som oftest ligger ansvaret på systemnivå.

Når vi nå, i år, som i fjor, ser ut til igjen å overlate standpunkt til hver enkelt skole, blir det følgelig helt supert noen steder og bånn i bøtta andre. Da blir det bedre karakterer enn i forfjor der det går supert, fordi det har gått supert. Det blir jaggu også bedre karakterer der det blir bånn i bøtta, fordi time-, lærer- og andre kutt, også kalt å kutte svingen, blir kompensert av litt for gode karakterer, slik at skoleeier ikke får øye på den dårligere kvaliteten når elevene sender inn flere karakterklager enn de pleier.

Hvordan kan vi altså sørge for at lufta ikke går ut noe sted, og at hele laget jobber for at standpunkt blir rettferdig på tross av ulike forhold? Kan dep og dir allernådigst be fylkene om å bli samkjørt, og hvis det er vanskelig, i det minste be hvert enkelt fylke om å bli enige med seg selv?

Voksenopplæring for hjemmekontorister som er opptatt av sårbare barn

Sårbare barn er en sammensatt gruppe som snart burde få lov til å slippe ut av et klamt retorisk grep. Jeg har foreløpig ikke sett ett signal på at man heretter ønsker å prioritere denne gruppa gjennom å ligge unna rett til spesialundervisning, styrke spesialisthelsetjeneste eller andre grep som kunne gjort en forskjell. Vi kan likevel håpe at dette er i ferd med å endre seg?

Det er nødvendig med noen avklaringer.

Jeg skjønner at skole er vanskelig. Det er vanskelig å forstå hva som skjer og hvordan vi gjør det i skolen. Det blir ikke enklere av at hvemsomhelst skal mene og kunne uttale seg om hvasomhelst som angår skole.

Jeg skjønner at smittevern i skolen er spesielt vanskelig. Vi har fått helt egne varianter av fargene gult og rødt, så det er ikke rart at hvemsomhelst tror at gult betyr smittevern og rødt betyr stengt, for eksempel. Eller at det er bedre for ungdom å være på berg- og dalbane mellom rødt og gult, slik situasjonen har vært for mange i år, enn å være på stabilt rødt til det verste er over.

Første avklaring: sårbare ungdommer skal være på skolen uansett tiltaksnivå, hvis det er best for dem. Derfor er det viktig at rådgivere, pp-tjeneste, bupa, helsesykepleiere, miljøarbeidere og andre yrkesgrupper som har særlige oppgaver overfor barn og unge, er på jobb. Det er altså viktig at ingen kjører disse folka hjem eller til teststasjonen.

Likevel ikke så lett, for såkalt sårbare har også ulike behov og preferanser. Mens noen henter mestring på skolen, og har den som fristed, finnes det dem som mistrives så sterkt med å være der at det er vanskelig å få dem dit, virus eller ei. Noen fordi de overhodet ikke opplever mestring, hverken faglig eller sosialt, mens andre mistrives eller blir utrygge av medelevers uro. Elevundersøkelsen har her hatt stabile tall siden 2014, der 37% oppgir å mangle arbeidsro i timene.

Akkurat nå er det også en del som mistrives og mister motivasjon på grunn av restriksjoner ifm. smitteverntiltak. Det finnes faktisk såkalt sårbare barn som ber tynt om digitalskole. De er blant dem som trenger friminuttene til å nullstille, så det skal bli enklere å sitte konsentrert i klasserommet. Det er ikke så lett når venner er i en annen kohort og det eneste tilbudet om avreagering er å stå rett opp og ned på et avgrenset område i skolegården.

Det har også vært en del kjas fra folk som setter lærere og (sårbare) elever mot hverandre når lærere problematiserer manglende smittevern eller muligheter for veksling mellom undervisning digitalt og analogt.

Derfor avklaring nummer to: digitalskolen gjør det ikke enklere for læreren. Det enkleste for meg er å gjøre som jeg pleier. Og i pandemitid, hvis jeg våkner med forkjølelsessymptomer, er det enkleste jeg kan gjøre å sende en egenmelding til sjefen. Mer fleksibel praksis kan i stedet åpne for at jeg i stedet treffer elever digitalt. Det som kan gjøre dette enklere, er kontinuitet på tross av skifter, og da særlig hvis jeg vet at de som trenger det blir møtt av kyndige folk på skolen.

De som er opptatt av sårbare barn og unge, bør derfor forsikre seg om at alle de yrkesgruppene som jobber med dem, faktisk treffer dem.

Tredje avklaring: når det nå i ungdoms- eller videregående er åpnet for noe digitalskole på såkalt gult nivå, så betyr ikke det at skolen er stengt. Men det er det kanskje ingen som faktisk tror lenger.

Fjerde avklaring: en elev på digitalskolen har en lærer i nærheten, selv om du, som kanskje er på hjemmekontoret ikke hører skravla gå hele tida. Selvfølgelig vil hun spørre deg om hjelp, siden du er der, men det er bare å be henne spørre læreren sin i stedet. Hvis det ikke funker, klag. 

Siste avklaring: Det er unødvendig å krisemaksimere digitalskole. Omstilling er kult og vondt på samme tid (noe for norsk industri?), og bidrar kanskje til at flere i hjemmekontorbransjen blir mer klar over at både elever og lærere er forskjellige når det kommer til evner, preferanser og tilnærminger, og at det ikke finnes en eneste metodikk som passer alle alltid. Tenk om du bare endelig har fått øye på skolen slik den alltid har vært?

I tillegg er sårbare barn en sammensatt gruppe som snart burde få lov til å slippe ut av et klamt retorisk grep. Jeg har foreløpig ikke sett ett signal på at man heretter ønsker å prioritere denne gruppa gjennom å ligge unna retten til spesialundervisning, styrke spesialisthelsetjeneste eller andre grep som kunne gjort en forskjell. Vi kan likevel håpe at dette er i ferd med å endre seg?

Digitalskole, hjemmeskole eller stengt skole?

Forestillingen om at digitalskolen gir dårligere undervisning tilslører at den, på tross av begrensninger, også gir oss muligheter vi ikke har i klasserommet. Vi taper nok på en del felter i digitalskolen, men vinner også. Det kalles framskritt det som foregår nå. Det er direkte bakstreversk å skulle avlyse sluttvurderinga fordi vi ikke stoler på at framskrittet også fører med seg noe bra.

Jeg trodde ikke jeg skulle skrive et innlegg til forsvar for digitalisering av skolen. Til det har jeg hatt for mange reservasjoner, på tross av at jeg selvfølgelig ser på digitalisering som helt nødvendig.

Men nå skal jeg altså det, og det skal jeg fordi jeg ikke skal skrive om digitalisering av de relasjonelle prosessene som foregår og er så avgjørende for læring i det fysiske klasserommet.

Jeg skal skrive om digitalskolen, og med det mener jeg den skolen vi får til å drive mens elevene ikke kan være på den fysiske skolen fordi det er for dårlig smittevern der. Noen kaller det hjemmeskole. Ualminnelig tungnemme folk, en del av dem journalister, kaller det en nedstengt eller stengt skole.

Det er ganske freidig å kalle det kolleger og jeg driver med i digitalskolen for stengt skole.

Noe av den kraftigste kritikken av den opplæringa som skjer i skolene nå er kommet fra Aftenposten. På lederplass kom følgende studie i logikk 28. januar: «Det er ikke rettferdig at de elevene som får dårligere undervisning i år, skal straffes dobbelt ved å få en dårligere karakter på vitnemålet enn de ellers ville gjort.»

Smak litt på den. Det er en avslørende setning. For det første forteller Aftenposten at elever som får dårligere undervisning et år, skal slippe eksamen. Elever som har hatt mange vikarer for eksempel. Eller elever som har vært mye syke, gått i klasser med mye bråk, på skoler som driver med litt mange lærerløse timer, for eksempel. Dropp eksamen.

I samme slengen forutsetter Aftenposten at elever ved å slippe eksamen unngår dårligere karakterer. Da lurer jeg litt på standpunktkarakteren. Skal den også droppes, eller skal lærere som har hatt ansvar for dårligere undervisning selv identifisere dette og deretter gi bedre standpunktkarakterer? Altså ikke vurdere kompetanse, som det står i forskriften, men gi sånne dårlig-undervisning-5’ere?

Nei, nå vet jeg. Standpunktkarakterer er sånne karakterer det går an å forhandle om.

Det kan være en selsom opplevelse å være faglærer når det nærmer seg standpunkt. Brorparten av elevene ville ikke funnet på sånne stunt som et mindretall gjør, ikke glem det, men i helhet blir det en del elever, og noen ganger foresatte, som altså forhandler om karakterer. I noen tilfeller heter det press.

Så når det nærmer seg standpunkt kommer gjerne de spørsmålene som skulle ha kommet litt før: hva må jeg gjøre for å forbedre meg? Et vesentlig spørsmål i oktober, eller i fjor, men bortimot håpløst i slutten av april. Deretter kommer tårene. -Jeg skal jo inn på medisin, blir det sagt i skuffelse over en firer. At fireren er et uttrykk for vist kompetanse og ikke framtidsplaner er underordnet.

Hvor kom det forresten fra dette dogmet om at digitalskolen ER dårligere enn den fysiske? Jeg har selv erfart at den er mindre effektiv, og at elever bruker mer tid på både prosesser og oppgaver. Jeg har også erfart at det er variasjon i feltet mellom kollegers tilnærminger.

Elever jeg har rapporterer at de blir mer prisgitt egen motivasjon når de sitter hjemme, noe som kan slå begge veier. Hvis de da i tillegg har en lærer som lemper over noen, og da litt for mange, oppgaver og stikker, kan dagene bli uoverkommelige.

Men hva om dette bildet av ulike betingelser og mindre progresjon egentlig bare er et annet bilde på skolen slik den alltid har vært? Kanskje jeg alltid har vært for lite lydhør for at jeg gir elevene for lange leseoppdrag og for mange oppgaver, fordi plenumssalen av 30 elever ikke har gitt rom for det? Kanskje har vi alltid vært eller hatt kolleger som stikker innom klasserommet og dropper fra seg litt for mange oppgaver, før vi stikker igjen, fysisk eller mentalt?

I tillegg tilslører denne forestillingen om at digitalskolen gir dårligere undervisning det faktum at den, på tross av begrensninger, også gir oss noen muligheter vi ikke har i klasserommet.

Her tenker jeg blant annet på at elever som er flaue over å spørre, og derfor aldri rekker opp hånda i klasserommet, kan ta direkte kontakt med meg for svar, uten at noen andre får det med seg. Jeg tenker også på at jeg kan ta en ringerunde til elevene mens de jobber, både for å forhøre meg om hvordan det går, men også for få svar på andre spørsmål. For ikke å snakke om muntlig vurdering. Eller mulighet for høylytte fagdiskusjoner i grupper, uten at gruppene trenger å forstyrre hverandre .

Lista er lenger, men poenget er uansett at ja, vi taper nok på en del felter i digitalskolen, men vi vinner også. Det kalles framskritt det som foregår nå. Det er direkte bakstreversk å skulle avlyse sluttvurderinga fordi vi ikke stoler på at framskrittet også fører med seg noe bra.