Svarte skjermer

Under skolestengningen i våres, tok det ikke lang tid før elever og studenter hadde sosialisert hverandre til å slå av kameraet. Før den tid, og innen vi fant ut av det der med å legge på bakgrunn, rakk vi å få sett noen gardiner, vegger og ikke minst dyner.

Først ble jeg overrasket. Det hadde vært noe selvsagt å ha kameraet på. Etter hvert forsto jeg at det kan handle om ungdommens rett til ikke å bli sett. At flere kan ha gode grunner til det. Likevel vet vi en del om de dårlige grunnene også. Den samme historien gjentar seg i akademia. Gjør den det på hjemmekontoret?

Selv om elever må finne seg i å bli sett hvert eneste sekund mens de er på skolen, og det fra alle vinkler, skal de på digitalskolen få være i fred. Jeg registrerer at noen skoler har regler som krever visuell tilstedeværelse, men også at lærere som ytrer seg negativt om manglende sådan, får streng beskjed om at elevene ikke har valgt dette selv, og dessuten kan læreren se å varte opp med et spenstig opplegg som kan friste ungdommen til å vise ansikt.

Det er ikke vanskelig å forstå noen av motforestillingene. At det kan se ugreit ut der hjemme, kan kamufleres med både kameravinkel og bakgrunn, men at medelever markerer ubehag idet x går inn i timen, er det vanskeligere å verge seg mot. Hjemmeskolen er ikke det beste åstedet for jobbing med klassemiljø.

Samtidig kan det være interessant å dvele ved det å blankt avfeie at lærere og forelesere opplever jobben som mindre meningsfull når den består av å stirre inn i en skjerm som utelukkende består av elevers initialer og taushet. Det får de tåle, fnyses det.

Joda, jeg tåler det. Jeg tåler det så godt at jeg bare spør om kamera når vi har fagsamtaler. Jeg roper opp, ringer opp de som ikke møter og gir oppgaver som kan løses alene eller i gruppekanaler. Uten et eneste ansikt er det null problem å registrere hvem det er som stadig legger seg paddeflat under radaren for å døse framfor å jobbe.

Likevel får denne litt defensive holdningen meg til å undre. Hvorfor skal ikke lærere og forelesere få melde fra om en tendens til å vike unna i digitalskolen? Ikke alt handler om at elever og studenter vil sove eller sløve framfor å delta. Alt handler heller ikke om ugreie hjemmeforhold, mobbing eller sårbarhet. Men uansett hva det handler om, er det ikke greit at vi sier noe om det?

Og hvorfor blir det ikke tålt at noen samtidig sier noe om opplevelsen av å glo inn i en svart og taus skjerm? Er arbeidslivet blitt sånn at vi ikke kan kreve noe av det, og i hvert fall ikke mening eller kontakt? Selv ikke vi som har relasjoner som jobb? Hva sier det om yrkesstoltheten vår når det er vel så mange lærere som folk fra andre profesjoner som fnyser av disse spørsmålene?

Jeg har ikke sett at dette med å vise ansikt er blitt tematisert i særlig grad i hjemmekontorbransjen. Tidligere kan jeg huske at vi regnet med tekniske problemer når folk ikke dukket opp i ruta. Når jeg spør hjemmekontorfolk om de deltar visuelt på møter, så svarer de at selvsagt gjør de det, med mindre sammenhengen er så stor at det blir meningsløst.

På sett og vis har slike anektdoter overføringsverdi til klasserommene. Mine store grupper havner fort i webinar-land, men når de blir delt i gruppemøter, havner de i morgenmøte-kategorien. Viser de ansikt av den grunn? -Jaaa! roper like mange som dem som freser nei eller hold opp og mas om det der.

Uansett, når Arbeidsgiverportalen skal veilede ledere om digitale møter, er ikke OM man skal delta visuelt en problemstilling. Det blir kun nevnt at, for øyenkontakt, må folk se i kamera. Det står ingen begrunnelse eller noe om retten til å unngå øyenkontakt.

Kanskje er det fordi arbeidsgivere eier sine arbeidere mer enn skolen sine elever, men det kan også være fordi det er lurt med kontakt. Lurt for (sam)arbeidet. I hjemmekontorbransjen vil de kanskje kalle det momentet i organisasjonen. I skolen kaller vi det læring. Eller forberedelser til arbeids- og samfunnsliv.

I skolen vet vi også at det sjelden blir læring av tvang. Jeg vet ikke hvordan de løser det i arbeidslivet når demotiverte kolleger melder seg ut av morgenmøtet. Kanskje venter de på gjenåpning av samfunnet, og glemmer et øyeblikk at det også var mange demotiverte studenter og arbeidstakere før viruset kom. Det blir læring og utvikling likevel, bare ikke for alle.