Med lov skal opplæring spoleres

En kan bli tungpustet av å si §9A-5.

Hvordan styres skolen? I realiteten med økonomi og juss. Økonomien er det som kjent kommunalministeren som rår over, mens jussen sørger langt på vei Opplæringsloven for. For læreres del har flere profilerte saker for alvor demonstrert at den loven blant annet trumfer Arbeidsmiljøloven. Selv om lærere har ansvar for opplæring, synes det ganske underordnet i loven om opplæring.

Opplæringsloven er en av dem som regulerer forholdet mellom elever og skole. Det trengs, for all del. Mange opplever likevel at elevers rettigheter er blitt såpass blytunge at de ved et enkelt paragrafpek kan senke selv det mest banale forsøket på opplæring eller veiledning.

En kan nemlig bli tungpustet av å si §9A-5.

Opplever eleven seg krenket, skal skolen undersøke dette, og er ikke alltid så nøye med å undersøke hvordan dette har sett ut fra ståstedet til den påståtte krenkeren. Selv om dette er prosesser som brorparten av elevene ikke engang vurderer å sette i gang, kan de få som gjør det kvikt senke selve læreren.

En kan altså bli tungpustet av å si §9A-5. Foreløpig har jeg unnsluppet akkurat denne grunnen til tung pust, men det er ikke fordi jeg er så sabla flink på hverken relasjoner eller noe annet. Det er tilfeldigheter. Ingen lærer må noen gang tro seg usårbar. Jeg har sett folk langt bedre enn meg gå i veggen. Her er vi vergeløse.

Det er ganske mange gode grunner at barn og unges rettigheter har et solid vern. De skal bli frie og selvstendige borgere og samfunnsdeltakere, og det er klart at gammeldagse autoritære oppdragelsesidealer funker dårlig i et samfunn der vi rett og slett mister motivasjon av overformynderi.

Samtidig må det være greit å nevne at ikke alle, selv om de blir voksne i alder,  blir frie og selvstendige borgere og samfunnsdeltakere. Før de ikke blir det, går de på skolen. Noen av dem igjen blir skikkelig gode på rettighetsretorikk før de er ferdige med skolegangen sin. Der har de god hjelp av opplæringsloven, for ikke å snakke om kundeperspektivet som det er blitt så trendy å møte dem med.

Det må også det være lov å nevne at det fortsatt blir stilt krav i både arbeids- og samfunnsliv i våre dager, uansett hvor umoderne vi synes det er. En jobbsøknad med flere skrivefeil forsvinner ut av bunken, selv om jobbsøkeren syntes norsk var kjedelig da hun gikk på skolen. Og han som fikk tilhengere som klassens underholdende kverulant, blir ikke tatt i med ildtang av arbeidsgivere.

Noen ganger, i de fleste yrker, gjelder det å holde kjeft, gjøre kjedelige oppgaver og vente på tur. Ikke hele tiden selvfølgelig, da er du kanskje på feil hylle, men ingenting er moro hele tiden. Jo, kanskje bortsett fra læreryrket da, om det ikke var for kommunalministeren og opplæringsloven, som bidrar til å gjøre et ellers flott yrke langt mer nitrist enn det hadde behøvd å være.

Poenget mitt er uansett at vi gir rettighetsretorikken, kranglefantene og de lettkrenka for mye plass. Når de breier seg, går det ikke bare utover læreren som blir kalt inn på teppet, men også den store majoriteten av elever som forbereder seg til å bli frie og selvstendige borgere og samfunnsdeltakere. De holder nemlig som oftest kjeft, som seg hør og bør, og vips, så er de glemt i støyen.

Samfunnskontrakten går ut på at vi gir bort litt frihet for å få samfunnets trygghet i retur. Det er sabla viktig at barn og unge er trygge på skolen, men blir de nødvendigvis trygge av å si at de ikke er det og bli trodd når det er feil? Jeg tror opplæringsloven hadde stått langt mer støtt om den hadde latt være og låse elevene til sin frihet, eller nærmere bestemt subjektivitet, fordi det går på bekostning av den tryggheten samfunnet faktisk kan by på.

Selvfølgelig skal elevene bli hørt, noen ganger til og med bønnhørt. Det betyr ikke at det gir trygghet å få makt over lærere eller andre når du er kommet til kort i sosialisering eller annet hardt læringsarbeid, som er det skole handler om.