Analfabetisme 2.0

Før allmueskolen i 1739, før Luthers lære sivet inn i reformerte land, da Bibelen kun ble tolket av lærde, ble loven framstilt til folket gjennom bilder og muntlige fortellinger. Kanskje også en og annen relikvie som landsbyen hadde slått kloa i.

Fordi jeg er oppvokst i et protestantisk land, har jeg fått med meg hvor uheldig dette var. De fleste har et visst begrep om avlatshandelen og andre vederstyggeligheter som kirken tillot seg, så denne delen av historieundervisningen har stått seg.

Men hva har vi lært?

Folk som ikke fikk tilgang til å lese Bibelen, var prisgitt andres forestillinger. Vi vet hvor polariserte de kunne bli, forestillingene altså. Følge den smale vei eller gå lukt i helvete. Det var tider.

Derfor skulle også norske barn, i by og på land, lære seg å lese. Før konfirmasjonen skulle de bli i stand til å ta inn skriftspråket, ikke bare glassmaleriene. Hvor frigjørende det kan ha vært for dattera til en leilending på midten av 1700-tallet, tenker jeg mitt om, men det er ikke tvil om at det på sikt har hatt en enorm og frigjørende kraft.

I mine fag får derfor Luther plass. Det greske skhole betyr fritid. Ikke fordi vi skal ha sofa og Netflix på skolen, men fordi utdanning fortsatt er et privilegium, så Luther ass. Om vi ser bort fra bondeopprøret og slikt. Religionskritikk innenfra er det eneste som funker.

Poenget er uansett at det var helt vesentlig å kunne lese selv, fordi man skulle bli i stand til å gjøre seg opp en forståelse. Ikke bare se på bildene eller lytte til skrønene.

Der kom jeg endelig til lesing igjen.

Jeg mener helt oppriktig at det er glitrende at anskaffelsestakten har gått så fort at nesten alle norske skoleelever nå har hver sin dings. Det har gått så kjapt at vi foreløpig ikke har klart å utnytte det så godt pedagogisk. Innkjøpene har også gått raskere enn forskningen, men nå kommer den. Blant annet viser det seg at det langt fra er noen krise at det fortsatt holdes igjen på småtrinnet.

Nå kommer det nemlig store randomiserte studier som sammenlikner forståelsen elever henter ut av lesing på skjerm kontra papir.

De viser blant annet at det digitale trumfer papiret på informasjonsinnhenting og prosjektarbeid. De viser også at det er hipp som happ om en leser på skjerm eller papir når det kommer til fortellende tekster, for eksempel romaner.

Det vi imidlertid ikke skal bruke skjerm til, er den første leseopplæringen. Det handler både om grunnleggende arbeid med avkoding og hastighet, men ikke minst det faktum at for å bli en god leser på skjerm, noe alle er nødt til å bli i dag, må du først bli en god leser på papir.

I tillegg sier forskningen at vi ikke skal bruke skjermlesing til å forstå lange og komplekse saktekster. Det vil si læreboka, det.

Det viser seg også at elever som har fått skjermen introdusert så tidlig i livet at de ikke husker når, ikke er bedre skjermlesere enn dem som begynte seinere med skjerm. De er faktisk dårligere. Den innsikten burde få skolepolitikere og -eiere til å svette oppover.

Fra mitt perspektiv på studieforberedende, kan dette passe med at vi opplever en økende andel elever som starter hos oss med en lesevanske som trolig henger sammen med for lite lesing. Flere kommer også med en konsentrasjonsvanske som nok kommer av å ha konsentrert seg for lite. Vi ser det blant annet når korte instruksjoner, både skriftlig og muntlig, må gjentas flere ganger og til flere enn før. At flere trenger læreren mer, er i og for seg helt greit, men passer ikke i en skole der samtlige ressurser blir knappere.

Kanskje er det på tide og se dette i sammenheng med hva som skjer på fritida. I 2000 oppga 35% av elevene at de ikke leser på fritida, mens i 2018 sa 51% det samme. Mens andelen som leser fortsetter å falle, har det lite for seg å late som de leser når de skroller gjennom bilde-feeden.

Kanskje vil forholdet mellom leseforståelse i det ene eller andre formatet jevne seg mer ut når vi har jobbet mer systematisk med digitale lesestrategier. En av forskerne etterlyser i den anledning også «effektive, digitale læringsomgivelser». I min bok er det læringsomgivelser uten nettbutikker og netflix.

Det handler bare om klasseledelse, vrinsker da nyfrelste app-pedagoger og skoleledere som ikke klarer å stave leseplikt lenger. Ja jøss, sier nå jeg, og velkommen til klasserommet der det sitter 30+ og kjeder seg når jeg er ferdig med å være klovn og kunne tenke meg litt studieteknikk.

Nuvel, la oss si at det jevner seg mer ut når vi blir litt proffere, men før den tid kan det se ut til at det er null og niks i veien for at vi legger til rette for at elevene får trene opp solide leseferdigheter på papir. Det er visst en forutsetning for å få det til digitalt.

Og hvis de, eller vi, ikke får det til? Altså får til å lese vanskelige tekster? Da tjener skjermene allerede som vår tids glassmalerier. Tro dem de som kan.