Grønnvasking av skolen

Vanligvis er jeg glad i grønt. Ute i det fri bør det være så grønt som mulig de fleste steder. Grønn politikk kunne det i praksis vært mer av. Men grønn bukse eller grønt hår er jeg ikke så klar for. Ikke grønt trafikklys i barnehager og skoler heller. Hvorfor ikke grønt? Nå har joFortsett å lese «Grønnvasking av skolen»

Pandemiskoledepartementet

Vi godt voksne som skal dele trange korridorer og rom med dem unner jeg å være friske i sommer. I normale år blir vi invitert ned i første etasje her på skolen for å få influensavaksine. I år er visst vaksinering av lærere vanskelig å få til. Jeg skjønner at helsefolk må få bestemme over helsa til folk, men savner altså at de også gjør en anstendig jobb med å lytte når kunnskapsfolk informerer om smittevern i praksis her i kunnskapsbransjen. Mens smittetallene går ned og folk slutter å bekymre seg ligger vi altså her. Under bussen. Jeg ønsker så inderlig at alle lærerkolleger blir liggende musestille så vi ikke pådrar oss smitte sånn nesten rett før sommeren.

Historien om en smitteveileder

Hver gang de kritiske røstene har prøvd seg, er de blitt forsøkt stilnet med at viruset ikke smitter i skole, og hvis det smitter i skole, er det lærerens skyld, for barn smitter ikke. Dette er selvfølgelig sprøyt, som har fått lov til å passere fordi vi heldigvis har hatt relativt lav smitte på landsbasis. Det er altså derfor, i tillegg til at det har vært i folks interesse at skoler og barnehager har holdt åpent, at smitteveilederen ikke ble revet i fillebiter fem og en halv time etter at den ble satt i drift.

Voksenopplæring for hjemmekontorister som er opptatt av sårbare barn

Sårbare barn er en sammensatt gruppe som snart burde få lov til å slippe ut av et klamt retorisk grep. Jeg har foreløpig ikke sett ett signal på at man heretter ønsker å prioritere denne gruppa gjennom å ligge unna retten til spesialundervisning, styrke spesialisthelsetjeneste eller andre grep som kunne gjort en forskjell. Vi kan likevel håpe at dette er i ferd med å endre seg?

Det kan ikke hete dugnad lenger

I Vang og på Røros, hvis de fortsatt er smittefri, må de få lov til å holde samtlige skoler pip åpne helt uavhengig av hva som skjer med skoler andre steder. Det finnes også kommuner i både Viken og Trøndelag, blant annet, som akkurat nå må lov til å følge Smittevernloven. Det vil si å skjerme sine innbyggere, også ved å stenge skoler om nødvendig, eller redusere risiko ved å bruke noe hjemmeundervisning. Det for eksempel Vang kommune og Hamar katedralskole har til felles, er hvor mange folk som til daglig holder til der. Der slutter likheten, og dugnaden, men ikke beredskapen eller behovet for selvstyre. Det må ikke minst regjeringen ta inn over seg, selv i et valgår.

Midt i vår misnøyes vinter

Vår misnøyes vinter har én god side. Den er ikke her for å bli, selv om det kjennes slik ut. Snart snur sola, før det fortsetter å være mørkt.
Så kommer det, helt umerkelig først, det som blir lysere og etter hvert mildere og mer håpefullt. Noen gleder seg mens andre gruer seg til vaksinen. Andre kommer på at de ble veldig glad i krydderurter og tomater i fjor og tusler en tur rundt huset eller snuser i verandakassa og tenker at joda, det går dette også.
Det er da det begynner å krype innover oss, med en viss overbevisning, at vi sto han over. Nå som det nærmer seg julefri er i hvert fall jeg villig til å håpe på det.

Neglisjering av videregående opplæring

Trafikklysmodellen er et annet navn for smittevern i skolen. Det må ha vært en nøtt for dem som skulle snekre sammen denne at det er så mange elever i trange norske klasserom. De tok det nok som en utfordring, for vips, så var krigsmetaforen kohort et faktum, og etter at klasser ble til kohorter, kunne vi kalle det som skjer i skolen for smittevern. Vi skulle kanskje se for oss de unge lovende som romerske soldater i stolt viruskamp, og ikke få øye på dem i virkeligheten, der de sitter så mange og så trangt.

Det er størrelsen det kommer an på

Derfor kan politikere, skoleeiere og forskere som leverer beslutningsgrunnlag til politikere og skoleeiere slutte og sludre om at klassestørrelse ikke er relevant. De og andre kan også slutte og peke nese til lærere som ikke makter å kompensere for snubletrådene som er lagt ut for elevene. De kan heller bidra til at enda flere flinke folk vil bli lærere og ikke minst ønsker å fortsette med det, selv etter å ha opplevd praksis. Klassestørrelse er en av nøklene til døra ut av uføret.

Fra grøft til grøft

Det er altså en forbedring når fylkeskommunene endelig kan se ut til å «få lov» til å gå til rødt nivå, men ikke hvis staten deretter pusser fylkesmenn eller kommuneoverleger på dem. Man bør også reise spørsmålet om ikke beslutningsmyndigheten langt på vei kunne ligget hos skolene. Det sitter litt utdanna folk som kan ta skjønnsmessige vurderinger der også. De har det også med å befinne seg på skolen det gjelder, noe som kan komme godt med.