Det som er bra med åpne skoler, dårlige digitalskoler og avlyst eksamen

Dette skoleåret har jeg engasjert meg i (minst) tre tapersaker. Det er på tide å riste seg og gå videre, noe som blir lettere når jeg tenker nytt om det tapte.

Jeg fastholder at det er en myte at ungdommer ikke er smittebærere. Den har oppstått fordi vi ikke tar oss råd til anstendig smittevern i skolen. Likevel har myten noe bra ved seg.

Det er også en myte at det er digitalskolen som gir dårligere læring. Fordi det er en myte, er det noe bra med digitalskolen.

Den tredje myten er at eksamen måtte avlyses fordi elever har hatt ulike betingelser for læring. Det er kanskje den mest åpenbare myten, for om den hadde vært sann, hadde vi ikke hatt eksamen i det hele tatt. Når vi skjønner det, kan vi gjøre noe med forskjells-skolen.

Jeg trenger ikke bruke mye krefter på å argumentere for at åpne skoler er bra. I motsetning til hva en del har ment om læreres motiver for å ønske et anstendig smittevern, ønsker vi åpne skoler. Vi ble lærere for å møte elever.

Det har irritert meg noe inderlig at myndigheter sier skjerme barn og unge med en kjeft, mens de går inn for det motsatte når de fjerner meteren på gult nivå. Samtidig er jeg glad for å jobbe på en skole som hittil kun har vært på rødt en måneds tid. Jeg ble ikke lærer for å sitte hjemme. Jeg har ingen kolleger som er av en annen oppfatning. Likevel vil vi ha ordentlig smittevern. Det betyr rødt.

At jeg har vært sjeleglad, skyldes egoisme. Det er best å treffe elever og kolleger. Det som i tillegg er bra, er at når Norges politikere insisterer på at skolene skal være åpne, nesten for enhver pris (bare ikke prisen av smittevern), øker trolig våre barn og unge utdanningsmessig forspranget til dem i land vi liker å sammenlikne oss med, for med noen unntak er skolene langt mer stengt i nettopp disse landene.

Da er vi kommet til digitalskolen, som bidrar til akkurat det samme, å gjøre at norske elever, generalisert sett, med alle unntak som hører til generaliseringer, øker forspranget. Tilgang har vi hatt lenge. Viktigere er det at da OECD i 2018 spurte rektorer om hvor kyndige lærerne deres var i å utnytte digitale verktøy i undervisning, ble det svart enig på vegne av rundt 3/4 av elevene.

Norge lå altså før pandemien langt oppe på denne lista, som selvfølgelig må leses med forsiktighet, fordi selvrapportering kan få sånne følger at for eksempel Tyrkia, Kazakhstan og Albania her ligger foran Norge. Ikke for å disse, men om man leser denne tabellen opp mot tilgang til bredbånd i Kazakhstan, faller det litt sammen.

Uansett bidrar digitalskolen, altså den skolen vi heldigvis driver med når vi dessverre ikke kan være på skolen, til å øke kompetansen til barn og unge. Det burde derfor ikke irritere meg da Aftenposten nylig på lederplass skrev dette om digitalskolen:

«Mange elever får under pandemien altfor dårlig undervisning og lærer mye mindre enn de ellers ville gjort.»

Likevel irriterer det meg. Ikke fordi det ikke er riktig, men fordi det alltid er riktig. Mange elever får alltid for dårlig undervisning. Derfor skulle jeg ønske at samtlige aviser satte lærerløse timer, timeborttelling, geografiske og sosiale forskjeller på lederplass.

For selv om vi øker forspranget til land vi liker å sammenlikne oss med under pandemien, spørs det om alle elever er med på det. Det spørs også om vi klarer å utnytte forspranget etterpå. Det er i den anledning lite lovende at det fester seg et inntrykk av at digitalskolen er problemet når det er forskjellene som er det. Vi må henge bjella på rett katt om vi skal komme oss noe sted.

Tilslutt, hva er bra med å droppe eksamen? Jo, øke bevisstheten om at barn og unge har så ulike vilkår for opplæring som de har, også når det ikke er pandemi. Om vi kan bruke ett av argumentene i den irriterende lederen til noe, er det å løfte dette som en allmenn lov: «Det er ikke rettferdig at de elevene som får dårligere undervisning i år, skal straffes dobbelt ved å få en dårligere karakter på vitnemålet enn de ellers ville gjort.»

Jeg er den første til å innrømme at jeg driver med dårlig undervisning. Hvert eneste år. Den typen som det koster penger å kvitte seg med. Noe av det dyreste, men også mest akutte, er å redusere klassestørrelser og gi alle elever timetallet de skal ha. Før den tid gjelder ikke opplæringsloven. Hvis det er penger igjen, kan vi begynne å diskutere hvordan vi kvitter oss med andre forutsetninger for dårligere undervisning. Tro det eller ei: det er ikke virus.