Voksenopplæring for hjemmekontorister som er opptatt av sårbare barn

Sårbare barn er en sammensatt gruppe som snart burde få lov til å slippe ut av et klamt retorisk grep. Jeg har foreløpig ikke sett ett signal på at man heretter ønsker å prioritere denne gruppa gjennom å ligge unna rett til spesialundervisning, styrke spesialisthelsetjeneste eller andre grep som kunne gjort en forskjell. Vi kan likevel håpe at dette er i ferd med å endre seg?

Det er nødvendig med noen avklaringer.

Jeg skjønner at skole er vanskelig. Det er vanskelig å forstå hva som skjer og hvordan vi gjør det i skolen. Det blir ikke enklere av at hvemsomhelst skal mene og kunne uttale seg om hvasomhelst som angår skole.

Jeg skjønner at smittevern i skolen er spesielt vanskelig. Vi har fått helt egne varianter av fargene gult og rødt, så det er ikke rart at hvemsomhelst tror at gult betyr smittevern og rødt betyr stengt, for eksempel. Eller at det er bedre for ungdom å være på berg- og dalbane mellom rødt og gult, slik situasjonen har vært for mange i år, enn å være på stabilt rødt til det verste er over.

Første avklaring: sårbare ungdommer skal være på skolen uansett tiltaksnivå, hvis det er best for dem. Derfor er det viktig at rådgivere, pp-tjeneste, bupa, helsesykepleiere, miljøarbeidere og andre yrkesgrupper som har særlige oppgaver overfor barn og unge, er på jobb. Det er altså viktig at ingen kjører disse folka hjem eller til teststasjonen.

Likevel ikke så lett, for såkalt sårbare har også ulike behov og preferanser. Mens noen henter mestring på skolen, og har den som fristed, finnes det dem som mistrives så sterkt med å være der at det er vanskelig å få dem dit, virus eller ei. Noen fordi de overhodet ikke opplever mestring, hverken faglig eller sosialt, mens andre mistrives eller blir utrygge av medelevers uro. Elevundersøkelsen har her hatt stabile tall siden 2014, der 37% oppgir å mangle arbeidsro i timene.

Akkurat nå er det også en del som mistrives og mister motivasjon på grunn av restriksjoner ifm. smitteverntiltak. Det finnes faktisk såkalt sårbare barn som ber tynt om digitalskole. De er blant dem som trenger friminuttene til å nullstille, så det skal bli enklere å sitte konsentrert i klasserommet. Det er ikke så lett når venner er i en annen kohort og det eneste tilbudet om avreagering er å stå rett opp og ned på et avgrenset område i skolegården.

Det har også vært en del kjas fra folk som setter lærere og (sårbare) elever mot hverandre når lærere problematiserer manglende smittevern eller muligheter for veksling mellom undervisning digitalt og analogt.

Derfor avklaring nummer to: digitalskolen gjør det ikke enklere for læreren. Det enkleste for meg er å gjøre som jeg pleier. Og i pandemitid, hvis jeg våkner med forkjølelsessymptomer, er det enkleste jeg kan gjøre å sende en egenmelding til sjefen. Mer fleksibel praksis kan i stedet åpne for at jeg i stedet treffer elever digitalt. Det som kan gjøre dette enklere, er kontinuitet på tross av skifter, og da særlig hvis jeg vet at de som trenger det blir møtt av kyndige folk på skolen.

De som er opptatt av sårbare barn og unge, bør derfor forsikre seg om at alle de yrkesgruppene som jobber med dem, faktisk treffer dem.

Tredje avklaring: når det nå i ungdoms- eller videregående er åpnet for noe digitalskole på såkalt gult nivå, så betyr ikke det at skolen er stengt. Men det er det kanskje ingen som faktisk tror lenger.

Fjerde avklaring: en elev på digitalskolen har en lærer i nærheten, selv om du, som kanskje er på hjemmekontoret ikke hører skravla gå hele tida. Selvfølgelig vil hun spørre deg om hjelp, siden du er der, men det er bare å be henne spørre læreren sin i stedet. Hvis det ikke funker, klag. 

Siste avklaring: Det er unødvendig å krisemaksimere digitalskole. Omstilling er kult og vondt på samme tid (noe for norsk industri?), og bidrar kanskje til at flere i hjemmekontorbransjen blir mer klar over at både elever og lærere er forskjellige når det kommer til evner, preferanser og tilnærminger, og at det ikke finnes en eneste metodikk som passer alle alltid. Tenk om du bare endelig har fått øye på skolen slik den alltid har vært?

I tillegg er sårbare barn en sammensatt gruppe som snart burde få lov til å slippe ut av et klamt retorisk grep. Jeg har foreløpig ikke sett ett signal på at man heretter ønsker å prioritere denne gruppa gjennom å ligge unna retten til spesialundervisning, styrke spesialisthelsetjeneste eller andre grep som kunne gjort en forskjell. Vi kan likevel håpe at dette er i ferd med å endre seg?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s