Relansering av skam i livet

Ikke engang familien er et slikt sted der felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres. Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel går vi løs på den. Spikker og skaver, så den skal kunne romme det de andre ikke lenger behersker, men likevel passe til hver enkeltindivids boble, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.

Livet under dyna

Vi registrerer det jo, fraværet, men det gjelds ikke. Så mens enkelte elever har vært borte fra halvparten av årets undervisning, kan de ta med seg et vitnemål fra videregående der det står at de har vært til stede. Dette er selvfølgelig problematisk fordi pynt ser bra ut, men sjelden er det. Mer alvorlig er det at fraværstall er noe det målstyres etter, og når det ikke er noe fravær å snakke om, så er det ikke noe problem med fravær. Det blir derfor en oppskrift på systemsvikt. Bestemt av folk som burde vite bedre langt der inne i Kunnskapsdepartementet.

Målstyring for viderekomne

Det både foreldre og elever burde se etter, er tallene ingen snakker om mens skolene prøver å gjøre seg lekre i markedsmateriell og på åpne dager. Jeg tenker på hvor mange elever skolen er villig til å sette sammen i den samme gruppa, og hvor mange av opplæringslovens timer den samme skolen faktisk har tenkt til å gi dem undervisning. For ikke å snakke om skolen er villig til å bruke penger på ordentlige lærebøker og har en strategi for hensiktsmessig bruk av digitale verktøy og læremidler.

Er det lov til å synse om klasserommet 2.0 når du ikke har undervist på 20 år?

Folk som ikke engang skjønner at det er forskjell på folk som både er under opplæring og uten frontallapper – og folk som sitter godt planta med ferdigutviklet hjerne pluss et par mastergrader i arbeidslivet, folk som ikke skjønner det, må holde seg langt unna følgende: skoleledelse, skoleeierskap, skolepolitikk, skoleledelse, skoleforskning, lærerutdanning, skolejournalistikk og især skoleledelse.

Hvorfor eksamen blir avlyst

Det blir et slags plaster på et slags sår. Eksamen ble avlyst i all oppkavet hast i 2020 fordi avgangselevene hadde fått kjedelig digitalundervisning i et par måneder. Deretter ble eksamen avlyst i 2021 fordi noen avgangselever hadde fått mer kjedelig digitalundervisning enn andre avgangselever det siste året. Eksamen blir følgelig avlyst i 2022 også,Fortsett å lese «Hvorfor eksamen blir avlyst»

Vi trenger en foreldreaksjon

Tjue år etter Pisa-sjokket, kuttes det i skolebiblioteker, også i rike kommuner – i tillegg til at det lekes med tanken om å fase ut at skolebibliotekene skal være en del av skoletilbudet. I tillegg er innkjøp av papirbaserte lærebøker i fritt fall, og det særlig i grunnskolen, der elevene skal etablere seg som lesere. Lesere. Det er sånne som etter hvert skal bruke mer og mer avanserte leseferdigheter til å tilegne seg kunnskap og ferdigheter i alle fag og områder av livet, det være seg avslag på søknader eller kravspesifikasjoner.

Du må kunne, også mer enn du kan

Jadda, kunnskapen finnes på internett også, og hensiktsmessige søkestrategier er ikke uten betydning. Likevel er det ganske forstyrrende når det ikke er noe som helst som sitter såpass i knollen at en noen ganger bare kan sette i gang å bruke kunnskapen uten å måtte klø seg i huet og gugle og ta en sjans og en snarvei. En snarvei som fort blir en omvei fordi algoritmene ikke er innstilt på norske læreplaner. For ikke å snakke om hvor tynt an vi ligger hvis strømmen går eller noe annet ryker.

Det handler ikke om sårbare barn

Vi er på sårbare-barn-kjøret igjen. Mens smittetallene var lavere har det vært lite prat om at når ressurser knipes fra skole og barnehage, så går det alltid mest utover de som i utgangspunktet har det tøffest. Unger som blir usynlige i altfor store klasser. Dem med særskilte evner og behov som blir sittende på etFortsett å lese «Det handler ikke om sårbare barn»

Stakkars Oslo

Hver gang jeg hører folk si at vi som er medlemmer i ett av de små forbundene burde melde overgang til det store, for sammen er vi sterke, da tenker jeg at joda, i prinsippet er vi sterke alle sammen, men Oslo-skolen er kanskje ikke akkurat et utstillingsvindu til hvor fint en kan få det når det er ett forbund som medbestemmer aleine. For en skarve utenforstående provinslærer som ikke har det så aller verst, ser det faktisk ut som makta rår grunnen ganske aleine, og da må jeg med skam å melde si at med makta mener jeg arbeidsgiver.