Som med alt annet, er vi som forvalter brennbart stoff i skolen, avhengige av folka der hjemme. Hvis en ungdom ikke får med seg at kredittkort er dust eller Utøya politisk, andre steder enn på skolen, kan hun komme til å mistro det som blir sagt på skolen. Sånn kan dynamikken være.
Det er nå dette blir viktig på en annen måte. Elevene i dag har ikke like klare minner. Det største ansvaret hviler på hver enkelt av oss, kanskje spesielt oss som har foreldreansvar. Vi som jobber i skolen står selvsagt i andre enden.
Forfatterarkiv: livcathrineliv
Når slipper katta ut av sekken?
Løsning? Den starter med at Utdanningsdirektoratet åpner opp. Det kommer eksempeloppgaver for 10. trinn i februar, men hva med norsk etter studieforberedende? Her skal hele kullet opp om drøye to år, og resultatene er avgjørende for elevenes framtid. I tillegg mener ubegripelig mange ubegripelig mye om den eksamenen, så vi har dårlig tid. Det er på tide å få katta ut av sekken.
Det må finnes noe mye bedre enn skole
Hvorfor er vi så nådeløst opptatt av fullført og bestått når en del av elevene trenger en pause? Ikke fra samfunnet eller noe vettugt å gjøre, men fra skole. Mange av dem kommer til å klare seg helt fint, og sannsynligvis bedre om de kan få slippe skoleriet en stund. De trenger å se noe annet enn vegger som minner om plaging eller manglende mestring. De trenger rett å slett å komme seg etter ti år i ei kvern som bare har maktet å male dem ned. Hvis vi mener noe med arbeidslinja eller at alle skal med, er vi nødt til å tilby denne gruppa noe mye bedre enn skole.
Skal kulturarven ut av norskfaget?
Når det kommer til å redusere antall timer, blir jeg ganske vrang. Med mindre de som skal kverne videregående skole, dropper overordna del for vårt skoleslag, trenger vi både timer og litteratur. Det er visst fort gjort å glemme, men overordna del er den som sier at elevene skal gis felles referanserammer og innsikt i historie og kultur, noe som skaper tilhørighet til samfunnet. Vi husker samfunnsoppdraget? Det at vi i tillegg til å forberede til yrker og studier, skal forberede folk til et liv, i et samfunn. Det er et oppdrag som gjør at sorry, vi har ikke en eneste time å gi.
Kan vi styrke hovedmål?
Aller viktigst er likevel at elever trenger mer tid til å konsentrere seg om skrivekompetansen sin i norsk, hovedmål. Dette i ei tid der norsk blir infiltrert av engelsk og annen styggedom, eksempelvis bokmål for elever med nynorsk som hovedmål. Om et vedtak fra 1907 fortsatt skal få bestemme, så la oss i det minste bli enige om at elevene kan avslutte den delen av sidemålsopplæringen som skal skrivevurderes på VG1 eller VG2.
Det kan ikke hete dugnad lenger
I Vang og på Røros, hvis de fortsatt er smittefri, må de få lov til å holde samtlige skoler pip åpne helt uavhengig av hva som skjer med skoler andre steder. Det finnes også kommuner i både Viken og Trøndelag, blant annet, som akkurat nå må lov til å følge Smittevernloven. Det vil si å skjerme sine innbyggere, også ved å stenge skoler om nødvendig, eller redusere risiko ved å bruke noe hjemmeundervisning. Det for eksempel Vang kommune og Hamar katedralskole har til felles, er hvor mange folk som til daglig holder til der. Der slutter likheten, og dugnaden, men ikke beredskapen eller behovet for selvstyre. Det må ikke minst regjeringen ta inn over seg, selv i et valgår.
Jula i Tyssedal
Da jeg endelig spurte mamma om denne jula, husket hun sin overraskelse, både over at jeg ble invitert og at jeg ville dra. Jeg fortalte hvorfor og hvordan det var. Hun husket at jeg virket lettet da jeg kom til Fjordheim, og at hun hadde vært så spent på hvordan det hadde vært, men at jeg ikke ville snakke om det, i det hele tatt. Det kan jeg godt tenke meg. Jeg sto sikkert også over å dele juleminnene mine på skolen det nyåret.
Skoler jeg gikk på
Dette handler egentlig bare om hvor viktige lærere kan være. Vi trenger ikke være fullt så viktige for alle, som mine lærere var for et barn som meg. Vi trenger likevel å være i beredskap, så de elevene som trenger å hente mestring fra relasjonen med oss, får lov til det. Det må ikke være så fancy. For meg holdt det å bli likt.
Midt i vår misnøyes vinter
Vår misnøyes vinter har én god side. Den er ikke her for å bli, selv om det kjennes slik ut. Snart snur sola, før det fortsetter å være mørkt.
Så kommer det, helt umerkelig først, det som blir lysere og etter hvert mildere og mer håpefullt. Noen gleder seg mens andre gruer seg til vaksinen. Andre kommer på at de ble veldig glad i krydderurter og tomater i fjor og tusler en tur rundt huset eller snuser i verandakassa og tenker at joda, det går dette også.
Det er da det begynner å krype innover oss, med en viss overbevisning, at vi sto han over. Nå som det nærmer seg julefri er i hvert fall jeg villig til å håpe på det.
Egentlig hadde jeg bestemt meg for å la hele smitteverneriet ligge
Når jeg leser i Aftenposten om industri-lobbyen på fanget til Helseministerens statssekretær, er det ikke så lett å holde seg. For dem som fortsatt holder seg, gjengir jeg det glade budskap: i juni var det om å gjøre å smi mens oljeforlikets 39 milliarder var varme, og da trengtes titusenvis utenlandske arbeidere i en fei. Så industrien måtte få sånn veileder som var i strid med hele regelverket. Smak på ordet karantenefritak. Så da fikk de det. Alle veit hvordan det gikk. De tjener sikkert fortsatt grovt, mens de som måtte stenge på grunn av den økte smitten dette førte til, venter på oppbud. Smak på ordet omfordeling.
Gammal sur lektor 