Det kan ikke hete dugnad lenger

I Vang kommune er ikke en eneste innbygger smittet av koronaviruset. Ikke i Narvik eller Sauda heller. Eller i Brønnøy, Karasjok eller Oppdal. Rundt hundre norske kommuner har ikke hatt smitte.

12. mars var det gode grunner til å stenge ned alt fra en barnehage i en smittefri by til videregående skoler på steder med pågående smitte. Det handlet blant annet om stigende uro i møte med noe vi ikke visste stort om. Nå vet vi mye mer.

Vi vet at vi ikke skal bruke helsesykepleiere og spesialpedagoger til smittesporing når de egentlig skal jobbe med barn og unge. Vi vet at munnbind ikke er så dumt på steder der det er vanskelig å holde avstand. Vi vet at de færreste har hjemmekontor, men at det stort sett går bra likevel. Vi vet at kunnskapen om behandling av alvorlig syke har økt formidabelt. Vi vet også at sykehus og kommuner nå har mer smittevernutstyr enn i våres, men at antall intensivsenger, ja, i det hele tatt beredskap på sengeplasser i norske sykehus, fortsatt er nedslående.

Selv om vi har langt mer oversikt nå enn i mars, er altså årsaken til nedstengning, den dårlige beredskapen, ikke blitt stort bedre. Derfor må samtlige kommuner fortsatt være på alerten.

Men det kan ikke hete dugnad lenger, denne lange seige økta fram mot en hverdag med vaksinerte folk med lave skuldre. Det kan ikke hete dugnad når det ikke finnes en eneste smittet blant de rundt 1600 innbyggerne i Vang kommune, mens videregående skoler med like mange mennesker under samme tak, ikke får rullere hjemmeundervisning for å redusere risiko, og det i kommuner med pågående smitte.

Dugnad er, som de fleste andre politiske metaforer, et upassende begrep. Ikke er det passende fra et klasseperspektiv, for vi vet hvor ulikt det rammer. Upassende er det også når det er forskjell på hvordan en elev på 6 og 16 år klarer å dra nytte av hjemmeundervisning. Ikke passer det for Norge som helhet heller, for det eneste som er likt landet over er at alle må passe på, men det kaller vi noe annet. Beredskap for eksempel.

Når det gjelder verktøykassa av tiltak, er det altså på høy tid at sentrale myndigheter puster litt mer med magen og lar de som har skoa på bestemme mer. Selv i et valgår.

Det er bare å lese Smittevernloven.

Når det kommer til administrativt ansvar, er Smittevernlovens kapittel 7 innrettet som lover skal være, nemlig at de starter i den lokale enden. Loven starter med å beskrive det lokale ansvaret, før den avslutningsvis kommer til det statlige. I et demokrati skal beslutninger tas så nær de berørte innbyggerne som mulig.

Selvsagt er det rasjonelt å holde seg med sentrale institutt og direktorat med ansvar for felles kunnskap og veiledning, men er det rasjonelt at det er sentrale myndigheter som bestemmer, for eksempel når den enkelte skole skal stenge eller åpne for mer hjemmeundervisning?

I loven står det at de kan det. Departementet kan bestemme, men kommunene skal sørge for trygge innbyggere. Vi som er norsklærere er kanskje mer opptatt av verb enn andre, men jeg har nå hengt meg litt opp i dette kan og skal.

Når ordføreren i Hitra kommune får tyn av sin egen fylkesmann fordi han ikke har søkt om lov til å stenge skolene i januar, mens smitten herjer, hvor er vi da? Ordføreren gjør vel bare sitt skal? Så vidt meg bekjent har både fylkesmenn og kommuneleger mye å henge fingra i rundt forbi, så hvor rasjonelt er det at de i tillegg (eller istedenfor?) skal være vaktbikkjer for et departementalt kan?

Et nyttårsforsett hadde vært et unisont folkekrav om at statlig styre og stell holder seg til å legge til rette for at kommunene får skjøtte sitt skal i fred. Nettopp i et valgår.

Det kan ikke hete dugnad lenger. I Vang og på Røros, hvis de fortsatt er smittefri, må de få lov til å holde samtlige skoler pip åpne helt uavhengig av hva som skjer med skoler andre steder. De må også få gå i 17. mai-tog i 2021, selv om det er fornuftig at andre lar det være på steder med pågående smitte. Vi må tåle litt forskjeller, for det er forskjeller.

Det finnes også kommuner i både Viken og Trøndelag, blant annet, som akkurat nå må lov til å følge Smittevernloven. Det vil si å skjerme sine innbyggere, også ved å stenge skoler om nødvendig, eller redusere risiko ved å bruke noe hjemmeundervisning.

Det for eksempel Vang kommune og Hamar katedralskole har til felles, er hvor mange folk som til daglig holder til der. Der slutter likheten, og dugnaden, men ikke beredskapen eller behovet for selvstyre. Det må ikke minst regjeringen ta inn over seg, selv i et valgår.