Skal kulturarven ut av norskfaget?

Det kverner i styre og stell som angår skolen, og det på mange områder. Snart skal videregående opplæring gjennom kverna igjen. Til våren er det ventet en Stortingsmelding som skal konkretisere  og følge opp Lied-utvalget. Det er mye å diskutere, men akkurat nå holder jeg meg til norskfaget.

Det viktigste blir nok antall timer og karakterer. Lied-utvalget har sagt at det er for mye av begge. I tillegg har de ment noe om fagrelevans. Norskfaget skal fortsatt ha en sentral plass, men er per nå: «ikke tilstrekkelig relevant og spisset for bruk i andre faglige sammenhenger». Helt konkret kan det bety å lage programfag av litteraturen, uvisst hvor mye.

Tilbake kan redskapsfaget norsk stå, som skal ruste elevene til fagrelevant lesing, skriving og muntlighet. Hvis disse grunnleggende ferdighetene har spilt fallitt i andre fag, og norskfaget primært skal bøte på dette, blir det norskfag da?

Redskapsdelen av faget er sabla viktig, men det er også kulturarven. Disse to helt vesentlige delene av faget blir ofte gjenstand for en drakamp mellom dannelse, kall det gjerne felles referanserammer, og grunnleggende ferdigheter. Igjen kan det bli til kampen om innholdet i dannelsesbegrepet, noe som kan fyre opp mang en norsklærer.

Uansett hva en mener om vektlegging, kommer det altså snart en Stortingsmelding som kan komme til å be oss tenke hardt på hva elevene skal skrive, snakke og lese om, i norskfaget altså, uten språk- og litteraturhistorien?

Naturfagrelevant lesing og skriving driver en med i naturfag, og selvsagt skal vi jobbe tverrfaglig, men om vi skreller bort kulturarven, er det knapt et norskfag vi snakker om lenger. For utdyping, les læreplanens «Om faget».

Uten kulturarven står et fag vi kan kalle tekstkyndighet eller noe i den dur, men hvor tekstkyndige gjør vi elevene om vi skjermer dem for alt annet enn samtidstekster? Hvor tekstkyndig er en som blir fornærmet over å bli bydd en tekst på dansk eller nynorsk? Eller en tekst som handler om et liv som ikke umiddelbart framstår som relevant for en selv?

I tillegg til å forberede oss på å diskutere innholdet i faget, igjen, vil kanskje det største slaget stå om antall timer og karakterer. Her er det mange om beinet og det er ikke rart.

Jeg er blant dem som mener at timetallet i dag er for lavt til å skulle levere på fagets inntil seks sluttkarakterer. En muntlig og en skriftlig standpunktkarakter vil gjøre det mer levelig, ikke minst for elevene som skal produsere vurderingsgrunnlaget. Den fornya læreplanen krever også vurdering i prosess, noe som, i karaktertrengselen, gjør etterarbeid spesielt blytungt for norsklærerne.

Det er ikke lett å se for seg færre karakterer uten at det skjer noe med sidemålskarakteren. I forrige innlegg argumenterte jeg for å avslutte skriveopplæringen i sidemål etter VG1 eller VG2, alternativt prioritere lesing framfor skriving på sidemålet. Eller mappevurdering til slutt. Det viktigste er uansett å gi samtlige elever mulighet til å bli bedre skrivere på hovedmålet sitt.

Så ja til færre karakterer, men når det blir foreslått å redusere antall timer, blir jeg ganske vrang. Når Lied-utvalget skriver om fagrelevans og spissing, blir jeg muggen ved tanken på at jeg utelukkende skal bli redskapslærer for andre fag. Det er en viktig del av oppdraget mitt, som jeg leverer med glede, men den estetiske og menneskelige siden ved faget er jaggu også viktig.

Hvor blir det ellers av livsmestring, verdier og overordna del? Hvor blir det av formidlingen av hva det vil og ville si å være menneske under ulike tider og vilkår? Den formidlingen som ikke blir like klar i akademiske termer, som gjennom fortellinger og allegorier.

Kanskje kan vi besnæres av tanken om et litteraturprogramfag, sammen med herlig motiverte elever. For det må vi jo ha trua på, ellers sier vel tvilen nok om fagets relevans? Det er bare det at med kontinuerlig nedvurdering av humaniora, har det null å si at vi humanister sier at litteratur schmitteratur er relevant. Elevene skal et sted, og det er ikke til HF.

Så med mindre de som kverner videregående skole, dropper overordna del for vårt skoleslag, trenger vi den litteraturen og timene vi har i faget. Det er fort gjort å glemme, men overordna del er den delen av læreplanen som sier at elevene skal gis felles referanserammer og innsikt i vår historie og kultur. Der står det også at det er viktig for utvikling av elevenes identitet og skaper tilhørighet til samfunnet.

For vi husker samfunnsoppdraget? Det at vi i tillegg til å forberede til yrker og studier, skal forberede folk til et liv der de deltar i et samfunn. Det er et oppdrag som gjør at sorry, vi har ikke en eneste time å gi. På mange skoler er de timene allerede telt bort uansett.