Snart er det ti år siden

Det finnes folk som klør seg i huet fordi mange som jobber i skolen har hatt berøringsangst når det kommer til 22. juli. Jeg regner med at de ikke var i norske klasserom de første årene etter 2011. Du kunne høre en knappenål falle, for å si det mildt. Det krevde en del å berøre den stillheten, noe jeg vil tro mange kjenner igjen fra sitt eget tankeliv etter denne dagen.

Det er så lett å sitte på sin bak og forskrive innhold i skolen. Det er ikke en like takknemlig oppgave å levere en læreplan mens sparekniven skjærer og konkurrerende aktiviteter tar tid. Den kulturelle skolesekken skal sikre at elever får se dans og rare danske prosjektfilmer. Elevrådet vil ha flere miljødager. Rådgiverne vil hjelpe elevene med karriereplanlegging. Viktig, det og.

I tillegg kommer den regelmessige pekefingeren fra folk utenfor skolen. De som ønsker at elevene lærer om privatøkonomi, skikk og bruk, nettvett, terror og andre viktige tema som allerede er en del av læreplanene våre. Så hvorfor har ikke akkurat din unge håpefulle fått med seg dette? Hvem vet, kanskje hun er forelska? Kanskje du har glemt å snakke med henne om høyreekstrem terror?

Når det nå nærmer seg ti år siden akkurat den 22. juli, vil nok pekefingrene også påpeke et legitimt behov. Nå mer enn de første årene etterpå, for nå kommer generasjonen som ikke helt eller overhodet ikke husker at dette skjedde. Et minne fra den dagen, det som mange tenker er utgangspunktet for å definere en slik hendelse i våre liv. Vi har en her i huset som går i åttende klasse. Da hun var fire, valgte vi å vente til hun var litt eldre. I tredje klasse går dem som ikke var født den gangen.

«Jeg visste ikke engang at det var politisk», sa en av 18-åringene i fjorårets kull da vi leste Åsne Seierstads En av oss. Det å lese den boka med VG3-elevene, er nå blitt obligatorisk på min årsplan fordi jeg har erfart at vi ved det gjør noe viktig sammen. Det er langt fra smertefritt. Noen elever gråter og ber om nåde, men er enige i at det ikke går an å redusere dette til en powerpointpresentasjon.

Akkurat som elever har ulike forutsetninger til å gå inn i følelsene som er uunngåelige i møtet med en så uhyrlig dag i norsk historie, har også vi lærere det. Selv deltok jeg, i likhet med svært mange, i en av begravelsene til ett av ofrene. Selv uten den erfaringen ville jeg nok ikke ønsket at det sto på læreplanene i fagene mine at jeg skal undervise i dette.

Eller som dønn nyutdannet, du vet, der du har mer enn nok med å finne lysbryteren og skolefotografen tror du er en av elevene. Da hadde jeg sikkert foretrukket at en kollega gjorde dette framfor meg.

Til dags dato har jeg ikke hatt elever som var direkte rammet eller berørt, men lærere som har akkurat det, kan sikkert gi flere grunner til at standardisering ikke nødvendigvis er veien å gå.

Problematisering av radikale politiske bevegelser og terror står allerede på minst en av mine læreplaner. Ikke sjelden ønsker jeg noe mer tillit til at vi som er lærere får til dette, på en måte som ivaretar flere behov, uten disse normative utestemmene som skriver innlegg om alt som mangler i skolen.

Til dem som ikke har jobbet i skolen, for en del av utestemmene har ikke det, er det også viktig for meg å formidle at for å stå i klasserommet til rundt tretti 16-18-åringer, eller yngre elever for den del, skal du ikke ha en spesielt dårlig dag. Du skal i hvert fall ikke ha en særs dårlig måned etter noe dritt på privaten når du skal forvalte minnene etter 22. juli. Pust likevel med magen og tenk at vi som fellesskap forvalter dette.

I tillegg til sakprosa om radikalisering, filmer og taler, og ikke minst 22. juli-senteret sine ressurser, har vi i år fått en antologi som er tilpasset aldersgruppa. I anledning disse ti årene som er gått, har Foreningen !Les og Fritt Ord samlet ulike tekster om både dagen og etterspillet. Antologien er fritt tilgjengelig på nett. Hun som den gang var fire år og på seiltur utafor Lysekil, leser den akkurat nå. Det gjør at hele familien må tilbake til det punktet i tid da det brant i regjeringskvartalet og mennesker var fritt vilt på Utøya.

Som med alt annet, er vi som forvalter brennbart stoff i skolen, avhengige av folka der hjemme. Hvis en ungdom ikke får med seg at kredittkort er dust eller Utøya politisk, andre steder enn på skolen, kan hun komme til å mistro det som blir sagt på skolen. Sånn kan dynamikken være.

Flere har snakket om hvordan det å se fjorårets NRK-serie om 22. juli fikk dem til å ta opp noe de hadde låst ned siden den gangen. Den anledningen var det nok mange andre som også fikk. Det at en pode kommer hjem og forteller om det som ble tatt opp på skolen, er en annen slik anledning.

Det er nå dette blir viktig på en annen måte. Elevene i dag har ikke like klare minner som oss som er eldre. Det største ansvaret hviler på hver enkelt av oss, kanskje spesielt oss som har foreldreansvar. Vi som jobber i skolen står selvsagt i andre enden.