Digitalskole, hjemmeskole eller stengt skole?

Forestillingen om at digitalskolen gir dårligere undervisning tilslører at den, på tross av begrensninger, også gir oss muligheter vi ikke har i klasserommet. Vi taper nok på en del felter i digitalskolen, men vinner også. Det kalles framskritt det som foregår nå. Det er direkte bakstreversk å skulle avlyse sluttvurderinga fordi vi ikke stoler på at framskrittet også fører med seg noe bra.

Jeg trodde ikke jeg skulle skrive et innlegg til forsvar for digitalisering av skolen. Til det har jeg hatt for mange reservasjoner, på tross av at jeg selvfølgelig ser på digitalisering som helt nødvendig.

Men nå skal jeg altså det, og det skal jeg fordi jeg ikke skal skrive om digitalisering av de relasjonelle prosessene som foregår og er så avgjørende for læring i det fysiske klasserommet.

Jeg skal skrive om digitalskolen, og med det mener jeg den skolen vi får til å drive mens elevene ikke kan være på den fysiske skolen fordi det er for dårlig smittevern der. Noen kaller det hjemmeskole. Ualminnelig tungnemme folk, en del av dem journalister, kaller det en nedstengt eller stengt skole.

Det er ganske freidig å kalle det kolleger og jeg driver med i digitalskolen for stengt skole.

Noe av den kraftigste kritikken av den opplæringa som skjer i skolene nå er kommet fra Aftenposten. På lederplass kom følgende studie i logikk 28. januar: «Det er ikke rettferdig at de elevene som får dårligere undervisning i år, skal straffes dobbelt ved å få en dårligere karakter på vitnemålet enn de ellers ville gjort.»

Smak litt på den. Det er en avslørende setning. For det første forteller Aftenposten at elever som får dårligere undervisning et år, skal slippe eksamen. Elever som har hatt mange vikarer for eksempel. Eller elever som har vært mye syke, gått i klasser med mye bråk, på skoler som driver med litt mange lærerløse timer, for eksempel. Dropp eksamen.

I samme slengen forutsetter Aftenposten at elever ved å slippe eksamen unngår dårligere karakterer. Da lurer jeg litt på standpunktkarakteren. Skal den også droppes, eller skal lærere som har hatt ansvar for dårligere undervisning selv identifisere dette og deretter gi bedre standpunktkarakterer? Altså ikke vurdere kompetanse, som det står i forskriften, men gi sånne dårlig-undervisning-5’ere?

Nei, nå vet jeg. Standpunktkarakterer er sånne karakterer det går an å forhandle om.

Det kan være en selsom opplevelse å være faglærer når det nærmer seg standpunkt. Brorparten av elevene ville ikke funnet på sånne stunt som et mindretall gjør, ikke glem det, men i helhet blir det en del elever, og noen ganger foresatte, som altså forhandler om karakterer. I noen tilfeller heter det press.

Så når det nærmer seg standpunkt kommer gjerne de spørsmålene som skulle ha kommet litt før: hva må jeg gjøre for å forbedre meg? Et vesentlig spørsmål i oktober, eller i fjor, men bortimot håpløst i slutten av april. Deretter kommer tårene. -Jeg skal jo inn på medisin, blir det sagt i skuffelse over en firer. At fireren er et uttrykk for vist kompetanse og ikke framtidsplaner er underordnet.

Hvor kom det forresten fra dette dogmet om at digitalskolen ER dårligere enn den fysiske? Jeg har selv erfart at den er mindre effektiv, og at elever bruker mer tid på både prosesser og oppgaver. Jeg har også erfart at det er variasjon i feltet mellom kollegers tilnærminger.

Elever jeg har rapporterer at de blir mer prisgitt egen motivasjon når de sitter hjemme, noe som kan slå begge veier. Hvis de da i tillegg har en lærer som lemper over noen, og da litt for mange, oppgaver og stikker, kan dagene bli uoverkommelige.

Men hva om dette bildet av ulike betingelser og mindre progresjon egentlig bare er et annet bilde på skolen slik den alltid har vært? Kanskje jeg alltid har vært for lite lydhør for at jeg gir elevene for lange leseoppdrag og for mange oppgaver, fordi plenumssalen av 30 elever ikke har gitt rom for det? Kanskje har vi alltid vært eller hatt kolleger som stikker innom klasserommet og dropper fra seg litt for mange oppgaver, før vi stikker igjen, fysisk eller mentalt?

I tillegg tilslører denne forestillingen om at digitalskolen gir dårligere undervisning det faktum at den, på tross av begrensninger, også gir oss noen muligheter vi ikke har i klasserommet.

Her tenker jeg blant annet på at elever som er flaue over å spørre, og derfor aldri rekker opp hånda i klasserommet, kan ta direkte kontakt med meg for svar, uten at noen andre får det med seg. Jeg tenker også på at jeg kan ta en ringerunde til elevene mens de jobber, både for å forhøre meg om hvordan det går, men også for få svar på andre spørsmål. For ikke å snakke om muntlig vurdering. Eller mulighet for høylytte fagdiskusjoner i grupper, uten at gruppene trenger å forstyrre hverandre .

Lista er lenger, men poenget er uansett at ja, vi taper nok på en del felter i digitalskolen, men vi vinner også. Det kalles framskritt det som foregår nå. Det er direkte bakstreversk å skulle avlyse sluttvurderinga fordi vi ikke stoler på at framskrittet også fører med seg noe bra.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s