Kan vi styrke hovedmål?

Aller viktigst er det likevel at elever trenger mer tid til å konsentrere seg om skrivekompetansen sin i norsk, hovedmål. Dette i ei tid der norsk blir infiltrert av engelsk og annen styggedom, eksempelvis bokmål for elever med nynorsk som hovedmål. Om et vedtak fra 1907 fortsatt skal få bestemme, så la oss i det minste bli enige om at elevene kan avslutte den delen av sidemålsopplæringen som skal skrivevurderes på VG1 eller VG2.

I 1907 ble det tatt en beslutning i Stortinget. Alle kandidater som skulle ha studiekompetanse, måtte dokumentere skrivekompetanse i begge målformer. Sidemålsstilen var født. Det ble en seier for målrørsla, som forøvrig ikke var helt samstemt.

Hva vil vi i dag med sidemålsstilen?

For drøye tjue år tilbake sto jeg som norsklærer for bokmålelever i ungdomsskolen og påsto at nynorsk var et behov i arbeidslivet, i hvert fall om de skulle ha jobb i offentlig forvaltning. Jeg vet jeg skulle ha kalt det sidemål, for det var den kompetansen jeg snakket om, men indignerte kolleger kan også velge overbærenhet.

Deretter fikk jeg jobb i offentlig forvaltning, og fant ut at det jeg hadde sagt var tull. Når saksbehandlere som jobbet fram dokumenter fikk beskjed om at «sin» tekst skulle være på nynorsk, ble den gjerne sendt til språkkonsulent før publisering.

I dag heter den konsulenten Apertium, et program som har lært seg flere skriftspråk, blant annet nynorsk. Mens fremmedspråklærere kan kompensere denne juksemuligheten med å vurdere muntlig språkkompetanse, må vi som støtter elevenes sidemål, klekke ut andre tilnærminger. Norsk sidemål er, som hovedmålet, utelukkende et skriftlig fag. De to karakterene måler mer eller mindre det samme. Lied-utvalget har mer enn antydet at det er for mange karakterer i norskfaget. Klarer vi å være uenige?

Norsklærere kiver gjerne, for eksempel om hvem som er best til å si sidemål i stedet for nynorsk eller bokmål. Munnuhellet nynorsk når en egentlig burde sagt sidemål har også sin forklaring i at stadig færre elever har nynorsk som hovedmål. Den eneste oversikten jeg vet om er basert på eksamen etter videregående. I 2013 var det 7%. Fire år senere var det 6,2%. Hva er det nå?

Det er uansett snakk om en halvering fra grunnskole til videregående, altså når elevene selv kan velge. Hvorfor velger stadig flere elever bokmål som sitt hovedmål? Kan beslutningen fra 1907 i dag stå i veien for skrivekompetansen i hovedmål, uavhengig av hvilken målform elever har? Kan den også bidra til nedgangen i andel elever i videregående med nynorsk som hovedmål?

Selv er jeg glad for at jeg har muligheten til å bidra til at elever får tilgang til språklig og litterært arvegods. Heldigvis er det metodefrihet i skolen, slik at jeg blant annet kan bruke dikt av Olav H. Hauge som inngang til dialog om både språkhistorie og erkjennelsesteoretiske problem.

Veien hit går gjennom motstand. Det er ikke ukjent i klasserommet, men jeg tror at motstanden også mot å lese nynorsk handler om vedtaket fra 1907. Det hadde sin funksjon den gang, men nå bidrar det til å gi nynorsk et heller dårlig omdømme.

Når jeg snakker med elever om jamstillingsvedtak og rett til egen målform, er det ingen som vil nynorsken til livs. De vil bare ikke bli vurdert i sidemål. Dette trykket av motstand er like konstant i dagens majoritetsklasserom som det var for over tjue år siden, som det også var da jeg selv var elev.

Noen vil nå helst si at mine elevers motstand på en eller annen måte handler om meg. Nei, motstanden er der like forbanna, uansett hvilken lærer du slipper inn i rommet, for den er mot sidemålsstilen, ikke nødvendigvis nynorsk. Mot å bruke mer tid på enda flere vurderingssituasjoner i ett og samme fag, ikke nynorsk i seg selv.

En begrunnelse av behovet for sidemålsstilen, ga Arne Garborg i 1897: «Det er tydeligvis en art forening af de to sprog, som må tilstræbes. Det enes norskhed må forbinde sig med det andets kultur. Da står vi ved målet». Uavhengig av hva vi mener om sidemålsstilen, må vi være enige om at vi ikke er ved målet.

Kall meg gjerne naiv, men jeg tror det er lettere for mine ergerlige Vestfold-elever å forbinde seg med Vestlandskultur når vi leser litteratur på nynorsk, enn når jeg skal vurdere skriveferdighetene deres i sidemålet. Og gudene skal vite at de trenger å lese på nynorsk, i likhet med andre skandinaviske språk og krøkkete riksmål, for å utvide det språklige repertoaret sitt.

Aller viktigst er det likevel at elever trenger mer tid til å konsentrere seg om skrivekompetansen sin i norsk, hovedmål. Dette i ei tid der norsk blir infiltrert av engelsk og annen styggedom, eksempelvis bokmål for elever med nynorsk som hovedmål. Om et vedtak fra 1907 fortsatt skal få bestemme, så la oss i det minste bli enige om at elevene kan avslutte den delen av sidemålsopplæringen som skal skrivevurderes på VG1 eller VG2. Det ligger an til å bli et forslag i Stortingsmeldingen som til våren følger opp Lied-utvalget.

Alternativt kan vi se mer seriøst på muligheten for (ogsåeksamens)mappe-(slutt)vurdering i norsk. Den diskusjonen fortjener mer plass.

En tanke om “Kan vi styrke hovedmål?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s