Jula i Tyssedal

Morgentoget fra Bergen har stoppet på Voss. Det er fortsatt mørkt fordi det er dagen før julaften. I 1981 snør det tett og er kaldt på en sånn dag. Mamma følger meg ut på perrongen, for jeg kan ikke kjenne igjen mannen som står der for å hente.

Jeg skal ha sett ham sist som ettåring. I hennes historie, før jeg ble født, hadde han vært en spennende mann i en Vestfoldby. Jeg kunne hige etter å få henne til å fortelle fra akkurat denne delen av historien, der han nådde nesten mytiske dimensjoner. Nå sto han på perrongen og skulle være faren min i noen juledager.

-Moren din ser godt ut, går det bra med henne?

Vi hadde satt oss i bilen. En sånn bil som en arbeider på smelteverket kjørte i 1981. Det kan ha vært en sedan. Jeg husker ikke stort mer enn at varmeapparatet gikk for fullt og at det snødde ute. Røyket han ut av vinduet og sneipet i et allerede overfylt askebeger? Det snødde, veiene var svingete og smale langs loddrette fjellsider, tunnelene mange. Sånne tunneler som er så mørke at om du snur deg, ser du ikke den som sitter i baksetet. Det var en lettelse å stoppe for å ta ferja fra Kvanndal, fordi det var noe annet enn å sitte der i bilen mens det ikke ble sagt noe. I Kinsarvik handlet vi, noe som også ble en avveksling, før det var å sette seg i tausheten igjen. Langs Sørfjorden ga snøen seg, men likevel varte og rakk det.

Det aller vanskeligste er nærhet.

Minner flyter opp. Jeg har alltid husket at dette er historien min fra jula 1981, da jeg ble invitert til faren min i Tyssedal. Vi tok toget fra Bergen til Voss. Familien min dro videre til østlandet, mens jeg satte meg i en bil på en uendelig lang tur med en jeg ikke kjente, som etter at han hadde spurt om hvordan det gikk med mamma, ikke hadde noe mer å si. Jeg var ti år og hadde heller ikke noe å si. Den eneste grunnen til at jeg hadde sagt ja til invitasjonen, var at jeg året før hadde innført en regel om at når jeg fikk valget mellom noe jeg hadde gjort og ikke hadde gjort før, skulle jeg velge ikke.

Jeg husker det jo, men når minnet på ny flyter opp, som en vanskelig gave du ikke vet hvordan du skal takke for, uten å avsløre at du egentlig ikke har ønsket deg dette, husker jeg mer.

Framme i huset løsnet det litt. Der var kona og foreldrene hans og de kunne snakke. Der var også de to barna, men de var barn.

Selv om det var jul, var jeg ikke vant til at det sto godteskåler framme på bordet dagen lang, så jeg åt og åt. Jeg kunne ikke utstå de gangene andre mennesker forsvant til andre rom og bare han og jeg ble sittende igjen i stua, for det ble ikke sagt ett ord og trykket av det som må ha vært tilbaketrengt, var så stort at jeg så tydelig kunne kjenne på noe jeg den gangen ikke visste hva var. Han i en stol, jeg i en annen. Taushet. Jeg gomlet sjokolade, marsipan og karameller og håpet at noen kunne komme så det skulle gå over.

Jeg delte et rom i underetasjen med moren hans. Nå kom jeg på en ting til. Jeg var redd for at han skulle gjøre meg noe mens jeg var der. Jeg tror ikke at det var noen annen fornuft i den angsten enn at jeg var redd for noe, at det nettopp var en angst der. Han hadde aldri gjort meg noe. Det var nettopp det. Min fars liv hadde knapt streifet mitt, så da det endelig gjorde det, var jeg redd for en avgrunn.

Det var en slags kontakt jeg hadde med meg selv når jeg gikk for å være  alene på dette rommet. Jeg klarte bare ikke være ærlig om nuet mitt, så jeg konstruerte en potensiell katastrofe, noe som kunne være verre, noe jeg kunne være redd for.

Jeg oppdager nå at jeg kan ha brukt det som et bilde på ubehaget ved å være der, i Tyssedal, på den måten, uten å få hjelp av voksne, utover deres blotte nærvær.

Når jeg begynner å ta dette fram igjen, husker jeg at jeg stadig gikk ned på rommet i underetasjen. Der hadde jeg tingene mine. Det ble et tilfluktssted, en pause jeg tok oftere og oftere, kanskje ikke bare fra tausheten, men også fra den overveldende følelsen av at noe manglet. Utilstrekkeligheten min ved ikke engang å ane hvordan jeg skulle kunne begynne å fylle tomrommet.

På julaften fikk jeg mange gaver. Det var også rart. Jeg hadde ikke fått gaver fra faren min før. Etter at han hadde giftet seg, hadde det begynt å komme en eller to hundrelapper hver jul og bursdag, fra posten. Hun jobbet på posten.

Den viktigste gaven var et kompaktkamera fra Canon. Etter julaften fortsatte jeg med mine stadige pauser på rommet jeg sov på. Nå var det også for å sortere gavene jeg hadde fått og tingene jeg hadde fra før, og for å se på kameraet. Det lå fortsatt i esken og jeg plukket det forsiktig fram. Jeg tok to bilder mens jeg var der. Begge av det samme motivet. Ut gjennom vinduet fra dette rommet i underetasjen kunne jeg se fjorden og ikke minst fjellet som stupte ned i den. Da jeg framkalte filmen, med bilder fra livet mitt, hadde jeg glemt Tyssedal, til jeg fikk se disse to bildene av fjellet som går loddrett ned i vannet, tatt midt på en av de vintermørke dagene jeg fantaserte om avgrunnen.

Den eneste av de andre gavene jeg husker, var en sinkklump. Jeg skjønte ikke hva det var, så de måtte fortelle at den var fra smelteverket. Det var en slags iver over ham da jeg pakket den opp. Jeg hadde siden et ambivalent forhold til den klumpen, og i en eller annen flytting må jeg ha kvittet meg med den. Kanskje kunne den fortalt meg noe, kanskje kunne jeg i dag ha fått øye på en hemmelig kode i den. Den gangen var det bare rart å ha en som skulle være faren min som var industriarbeider og ville gi meg noe av det.

Jeg kan ikke ha vært der så lenge, men jeg husker kjøreturen med foreldrene hans over Haukeli i snøføyke, til Horten og familien min, som var stablet sammen på det røde rommet i Fjordheim. Den første natta der ble jeg liggende våken med magekramper og tilslutt oppkast. Det ble forklart med all sjokoladen. Jeg husker det som at ingen snakket med meg om hvordan det hadde vært.

Da jeg endelig spurte mamma om denne jula, husket hun sin overraskelse, både over at jeg ble invitert og at jeg ville dra. Jeg fortalte hvorfor og hvordan det var. Hun husket at jeg virket lettet da jeg kom til Fjordheim, og at hun hadde vært så spent på hvordan det hadde vært, men at jeg ikke ville snakke om det, i det hele tatt. Det kan jeg godt tenke meg. Jeg sto sikkert også over å dele juleminnene mine på skolen det nyåret.