Make skriveopplæring great again

Skriving i jobbsammenheng har gjennom det meste av skriftens historie langt på vei vært forbeholdt eliten. Om vi ikke passer oss, er vi tilbake dit før vi får sagt språkmodell.

Når jeg mener at det er viktig å forsvare skriveopplæringa, i den forstand at hver enkelt skal tilegne seg sin egen og ingen andres skriveferdighet. Det er fordi samfunnet er rigget sånn at det er lettere å bli tatt på alvor i en rekke sammenhenger gjennom nettopp skrift.

Jeg mener ikke at det må være sånn, men at så lenge det er sånn, skal vi ikke undergrave skriveopplæringa. I dag gjør vi det. Det er bakteppet når jeg går inn i diskusjoner om generativ KI.

Når vi diskuterer generativ KI i skole, er det gjerne skriftgeneratorer vi snakker om. En skal ikke lytte lenge til en sånn samtale før sammensausing er et faktum.

Det er en tendens til at elever fra 6 til 19 år hives i den samme gryta. Oppi der røres de sammen med samtlige fag. Til alt overmål blander noen inn egne idéer om hvordan de skulle ønske at skolen var – om en ikke var nødt til å ta hensyn til rammebetingelser som læreplan og økonomi.

Den gryta der gjør det krevende å delta i ordskiftet om skole, og det gjelder ikke bare diskusjonene om KI.

Læreplanen er klar på at elever skal skrive i alle fag. Samtidig er det i norskfaget at lærerne har et særlig ansvar for at så skjer. Derfor kreves det også mer av elevers skriving i norsk enn i andre fag. For mange elever og lærere er dette et herk, men like forbanna er det sånn.

Etter 10. trinn og vg3 skal elevene ha tre eller fire norskkarakterer som utelukkende er basert på kompetanse de har vist skriftlig. Det betyr at for mange norsklærere er skriveopplæring en betydelig del av jobben.

Mange steder blir den jobben demontert av framskrittshissige typer som neglisjerer at jo nærmere vi kommer sluttvurdering, jo viktigere blir det at både den enkelte lærer og samfunnet kan stole på at det er eleven sin skrivekompetanse som vi setter karakterer på. Ikke fordi karakterene i seg selv er så viktige, men fordi skrivekompetansen er det.

Et synspunkt jeg ofte blir møtt med av folk som vil redusere skrivingas betydning, er at skolen er så gammeldags fordi elever stadig blir bedt om å gulpe opp kunnskap når de skal skrive. Dette er en banalisering.

Ja, noen ganger skal elever gjengi og imitere. Det er fordi de skal tilegne seg kunnskap og beherske sjangre og skrivemåter som de har bruk for seinere. Noen elever trenger da en instrumentell tilnærming for å få dette til – mens andre får utslett av det samme – og bør få boltre seg mer når de skriver.

Målet er uansett at de skal bli bedre til å skrive.

Det betyr at eleven som trenger mye støtte også må være forberedt på å måtte skrive uten så mye av det, fordi noen ganger er det aleine du er, tida er knapp, mye står på spill eller strømmen har gått og du må bruke huet.

Det betyr også at eleven som får utslett av regler og rammer noen ganger må øve seg på å innordne seg noen tekstnormer, fordi samfunnet er stappa av rigide folk og systemer som av gode eller dårlige grunner vil ha ting på en viss måte.

Men selv om elever noen ganger skal gjengi og imitere i skrift, betyr ikke det at vi da er ferdige med skriveopplæringa. I norsk er det ikke så mange «gjøre rede for»-mål på læreplanen. Det meste elever skal drive med i skrift er å resonnere, argumentere, analysere, vurdere, tolke og drøfte.

Oversatt til en karakterskala, kan vi litt skjematisk si at eleven som behersker å redegjøre og gjengi i skrift, når 3 i skriftlig norsk. Middels kompetanse kan en språkmodell også oppnå om du mater den med en norskfaglig skriveoppgave. Men du trenger mer enn middels skrivekompetanse for å hamle opp med NAV, for å si det sånn.

Noen ganger lurer jeg på om det er sånn at jo flere stillaser, verktøy og skrivetekniske kalkulatorer vi utstyrer folk med, jo dårligere blir vi til å skrive. På den ene sida er det noe besnærende demokratisk ved det at flere får lettere tilgang til en brukbar løsning på en kommunikasjonssituasjon som skal løses skriftlig, som krangling med NAV. På den andre kan alle krykkene føre til umyndiggjøring, og det er definitivt ikke ett av kjennetegnene til demokratiet.

Grunnen til at skriving som grunnleggende ferdighet i alle fag i sin tid ble tatt inn i læreplanen, var nettopp koplinga mellom myndiggjøring og det å ha tilgang til eller beherske noen nøkkelkompetanser.

Jeg er ikke imot krykker. Men i stedet for å dytte flere elever inn i ørkesløse samtaler med språkmodeller, kan en pusse flere kvalifiserte skrivelærere på dem. Kjør på med delingstimer når unga skal skrive! Praktisk skole er jo så i vinden om dagen.

Er det en framtidig norsklærer i denne klassen?

(Bildet er av et maleri i Nasjonalmuséet som jeg har slurvet med å huske opphavet til)

Det er en kjent sak at unge mennesker ikke vil bli lærere. Det som ikke er like kjent, er at det er en rekrutteringskrise inne i rekrutteringskrisa. Av de som vil bli lærere og/eller kommer inn på lærerutdanning, er det nesten ingen vil bli lærere med fordypning i skolens største fag.

Den manglende interessen for fordypning gjelder ikke bare i norsk, men også for eksempel i matematikk.

Jeg vil ikke spekulere i hvorfor studentene velger sånn, men de gjør det. Jeg vil ikke engang spekulere i hvorfor utdanningsmyndighetene lar det skje, jo, forresten, det kan det hende at jeg vil.

Det er skummelt å si at det er et problem at for få fordyper seg i noe, for alle kan ikke fordype seg i alt. Jeg har selvfølgelig ikke fordypning i alle fagene jeg har undervist i, og på den rette dagen kunne jeg sikkert blitt fornærmet hvis noen hadde gjort det til et problem at ikke flere, ergo også jeg, manglet fordypning i ett av dem.

Samtidig har jeg satt pris på å inngå i faglige fellesskap der noen kan langt mer enn meg selv og derfor kan dele av kunnskap og erfaringer.

Og bare for at også det skal være sagt: erfaring er også fordypning. Men når det nå en gang er bestemt at nye lærere skal ha master, og det til alt overmål før de får prøvd seg noen år i skolen som lærer, så bør det bekymre ministeren når institusjonene uteksaminerer flere lektorer i religion enn norsk.

Ikke et vondt ord om religionsfaget. Det er et fag jeg har hatt glede av å tilegne meg og undervise i, og mye av det en lærer der er relevant i norskfaget også, men elever i videregående har altså bare 84 årstimer i det, og da kun elevene på studieforberedende.

Selv var jeg en klassisk underyter av en student som tok litteraturvitenskap i stedet for nordisk fordi jeg tillot meg selv å følge lystprinsippet i valg av studier, så jeg har ikke trøbbel med å forstå at dagens studenter ikke vil bruke tid på grammatikk og språkhistorie.

Likevel skal jeg si at det er et problem at for få fordyper seg i norskfaget. I tillegg til at det er skolens største fag, er det faget som har et særlig ansvar for lesing, skriving og muntlighet, altså det som blant annet handler om å lære gjennom språket. Og det er nå en gang sånn, at om en skal få til å veilede elever som skal drive med noe så vanskelig som skriving, så er en på et tidspunkt nødt til å tilegne seg dette her, blant annet grammatikk, altså.

Det at utdanningsmyndighetene finansierer lærer- og lektorutdanningene på en måte som tar mer hensyn til hva studentene ønsker å studere enn hva skolene har behov for. Det er å gjøre mange studenter en bjørnetjeneste.

På mitt eget universitet har stykkprisfinansiering gjort at vi måtte legge ned lektorprogrammet i språkdidaktikk, herunder norsk, mens lektorprogrammet i historie går så det gviner. Sistnevnte er helt flott, også historie er et aldeles strålende fag, men har noen fortalt studentene at de ikke kommer til å undervise noe særlig i det? I beste fall får de i starten to timer i uka med én klasse på vg2. Resten av årsverket blir norsk.  

I videregående har en gjennomsnittlig elev på studieforberedende i løpet av tre år 169 timer i historie og 403 i norsk. På yrkesfag har de ikke historie, men 112 timer norsk. De fleste nyslåtte lektorer i både religion og historie skal altså bruke brorparten av arbeidsdagene sine fram til pensjonsalder i norskfaget.

Hvis de holder ut i noen år, og kopler seg på erfarne kolleger, kan det gå riktig bra.

Og som sagt, alle kan ikke ha fordypning i alt, og fordypning er langt fra det eneste som gjør deg til en god lærer, men om norskseksjonene rundt på skolene år for år får færre med fordypning i faget, hvem skal novisene gå til for lesestoff og triks?

For ikke å snakke om at hverdagen kan bli mer spiselig om du har fordypning i det faget du ender opp med å ha flest timer i. Dette blir sikkert sagt av voksne folk som veileder og rekrutterer framtidige og nåværende studenter.

Og nei, løsninga er slett ikke å kutte i antall norsktimer elever skal ha. Vi sliter allerede mer enn nok med lesing og skriving i detta landet.

Det er nok heller sånn at folk som sitter nær på beslutninger som tas rundt lærerutdanning, også kan ta også dette med i betraktning når de klør seg i huet over praksis-sjokk og lærerflukt.

Mer praksis og lek uten fest og basar?

Det blir en del gjentakelser om dagen, av at læring må bli mer praktisk orientert. Det er det mange gode grunner til. De siste årene har det gått inflasjon i teori- og pultorientering, i den forstand at lesefag (les: testefag) er styrket på bekostning av kortere dager og praktiske innganger. Dette har rammet småskolen særlig hardt.

Hardt har det også rammet ungdomsskolens elever at time etter time med valgfag forsvant, og at de praktisk-estetiske fagene som ble igjen, lider under mangel på faglærere og materiell.

Når også delingstimene forsvinner, i kommuner med dårlig økonomi eller dårlig skolepolitikk, ja, da er det jo fint at læreplanene er blitt såpass åpne at en kan drive med utforsking og refleksjon i OneNote i stedet.

Gutta sakker akterut. Volden øker, særlig i barneskolen, noe jeg har skrevet om før. Mobbinga øker. Skolevegringa også. Selvfølgelig.

Mens det meste funker fint mange steder, er det knapt til å bære andre steder. At flere ikke vil være der en i stadig flere timer stort sett skal sitte rett opp og ned, og det sammen med folk som slår og skriker og hiver og fryser ut, er forståelig. Det er et under at ikke flere blir skolevegrere.

Som om det ikke er nok kok, får skolen mer trykk fra bekymrete fagfolk og foresatte som ber om mer lek, praksis, leselyst og tilrettelegging. Noen ganger har jeg lyst til å si at få unga til å lese og leke hjemme. Tål bråk og mas og høytlesning og protest på grensesetting der. Men jeg veit jo at de fleste ikke er så teite at de i stedet bruker skjermen som barnevakt.

Samtidig finnes det mange nok klasserom der det er tatt for langt.

Det er ikke sunt for unger som har forutsetninger til å ta del i et fellesskap, at de slipper å gjøre nettopp det. For at fellesskap skal funke, må normer gjelde alle. Er det kosedyr-dag hver fredag, skal dyret være hjemme resten av uka. Er vi enige om at vi sier unnskyld når vi har krenket noen, gjelder det også for dem som blir så sinna at de slår. Sånt noe.

Og det blir risiko for at ymse praktisk orientert undervisning har lav verdi når krybben er tom. Når friminutt kortes inn, fordi skolen ikke har råd til inspeksjon og det dessuten blir så mange konflikter der ute.

Når nevnte teori- og pultorientering drar krafta ut av enhver, og en skal gjøre skolske aktiviteter mer spiselige for elever med lopper i blodet, fordi de blir ekstra urolige når det er så mange i rommet at læreren ikke får fulgt dem opp. Jo, da gjelder det å trylle fram avbrekk, estetikk og lek i opplæringa.

Det er fint med avbrekk, alltid, men kan vi få én ting av gangen? Jeg husker lesebingo-arket som kom med hjem en gang, og som skulle stimulere til lesing, noe som var fint, men hvorfor ti minutter her, og så der, og så skulle ungen lese på trampolina eller i dusjen?

Det er nok godt ment, men det blir ikke mer leselyst av å hoppe mens du leser. Jeg har også mine tvil til hva den lesende da får med seg. Ikke er det særlig trygt, heller. Her kommer jeg på en annens oppgitthet over en lekbasert opplæringsgreie, da fjerdeklassingen skulle løse matematiske oppgaver mens balanserende på line. Det ble brukket skrivehånd og spolerte ballsportaktiviteter på fritida ei god stund framover.

Jeg er for mer praksis, estetikk og lek i opplæringa, men kan bli skeptisk til hvordan. Det er blant annet basert på at praktisk orientert undervisning er minst like dyrt og krevende som annen opplæring. Det er også fordi jeg som forelder har erfart at skolen prøver å få dette til innenfor knappe rammer. Det må ikke, men kan føre til banalisering som overgår disse litt tåpelige anekdotene mine.

Vi må innse at de to ekstra årene som det økte timetallet på småtrinnet har gitt, må ut. Få seksåringene tilbake i barnehagen eller i et dedikert førskoleår. Det andre året bør også ut. I timene som er igjen, trenger alle lærere, uavhengig av kommuneøkonomi, reell mulighet til å drive undervisning vi veit virker.

På ungdomstrinnet må nok en del timer konverteres fra lese- til praktisk-orienterte fag. Til det trengs langt flere faglærere i disse fagene. Ellers blir det snekker-bingo og symaskin-samtaler, og da kan unga like gjerne regne og lese, men da heller i halv klasse og i halvparten av timene, så lærerne rekker å undervise dem.

Uansett hvor og hvordan blir det dyrt: å endre til faktisk praktisk betyr mindre grupper. Å vise og hjelpe hver enkelt med å få det til, i praksis, krever tid til den enkelte. Det handler nemlig ikke om å fylle ut et bingoark, uansett om faget heter sløyd eller norsk.

Kanskje var det en erkjennelse av at dobbeltarbeidende voksne gir mindre tid til lesing, lekser, lek og uteliv der hjemme, og at det var derfor unga ble låst til pultene i stadig flere timer, kun avbrutt av litt tøying og linedans og tombola ved ujevne mellomrom. Men oppbevaring er ikke læring.

Det er åpenbart for alle som har vært mer enn ett kvarter på en naturfag- eller sløydsal at det er helt på trynet å dytte 25 eller 32 elever inn dit samtidig. Det er det også for oss som har vært i et helt vanlig klasserom der elever løser matte- eller skriveoppgaver. Verken voksne eller unger får nok hjelp i sånne rom.

Kanskje må kommunene finansiere høyere kvalitet på opplæringa ved å halvere både timer og klasser, og så får staten finansiere oppbevaringa resten av dagen på en annen måte. Ingen flere penger, sier du? De får minne om at nøkkelbarn som dro hjem og satte på potetene ble selvstendige, da kanskje.

Skole er også totalforsvar

Norge skal rustes opp. Omsider, vil mange si. Det har vært økt uro ganske lenge nå. Russland invaderte et europeisk naboland for over ti år siden. Og hvem veit hva vi må forberede oss på når det gjelder klimaendringer, migrasjon og militære allianser framover.

Jeg synes ikke opprustning nå er noen dårlig idé, men skal jeg være ærlig, var min første tanke da nyheten om at forsvar vil prege også neste års statsbudsjett, at alle vi med syke mødre i og utafor skole kan skyte en hvit pil etter endringer der det trengs endringer.

Altså, det er fint at Støre samtidig med at han la fram planen om at ørtogførti milliarder til Forsvaret både i år og framover, også sa at disse pengene ikke skal hentes fra sykehus, skoler og kommuner.

Det skulle også ha tatt seg ut.

Men jeg trenger mer enn forsikringer. Også skole trenger ørtogførti flere milliarder framover. Det er det mange grunner til, men for å ta en nærliggende, siden vi er inne på forvaret av Norge: skole er en del av totalforsvaret.

Heh? Er ikke totalforsvaret Heimevernet og hver enkelt sitt lille beredskapslager? Joda, men tillit er også viktig. Som oppslutning til fellesskapet. Det er helt basal forebygging.

Skole er tillit. Det bør i hvert fall være det. Dessverre tror jeg mange per nå mangler den tilliten. Økende vold, mobbing og skolevegring – og fallende kompetanse i for eksempel lesing, skriving og realfag er noe av bakteppet her.

Det er likevel ikke den tilliten jeg snakker om. Jeg snakker om sånn tillit som gir oppslutning til det fellesskapet som Norge er. Sånn tillit som folk i Norge helst skal ha.

Men er ikke tillit og oppslutning om fellesskap også under press i Norge? I hvert fall er skolen som fellesarena under press. Nå er skolen fortsatt en fellesarena i den forstand at de aller fleste sender unga sine dit. Men slutter vi opp om den? Støtter vi opp under at du har å høre på læreren din, selv om han er litt rar eller hun er kvinne?

Er vi med på den, når en voksen fra skolen ringer og ber oss snakke med avkommet som har vært ugrei mot en annen i dag? Skjønner vi at når vi har fått til den tilpasninga til en av våre, om å få sitte under pulten i stedet for å være med på samlingsstund foran læreren, så kan det gjøre andre elever urolige?

Skjønner ansatte i skolen, som blir med på sånne tilpasninger, at de er med på å undergrave de andre elevenes rettferdighetssans når de gjentatte ganger blir irettesatt for noe andre får lov til? Å sitte under pulten er et banalt eksempel. Vold er ikke det.

Og: skjønner skolepolitikerne at det er deres fordømte plikt å legge til rette for, både juridisk og økonomisk, at tilliten til fellesskapet er intakt, også etter at hvert eneste enkeltmenneske, også dem fra dårlige kår, har kommet seg mer eller mindre velberget gjennom egen skolegang?

Så nei, jeg er ikke imot alle milliardene til Forsvaret. Men jeg husker også at skolen nå en gang er den fellesarenaen vi har, så det er her slaget om framtida står.

Hvordan kan vi utkjempe det? Ved å ansvarliggjøre voksne. Her skal myndighetene gå foran. Jeg simpelthen elsker at vi nå har en statsråd som ber skolene håndheve et mobilforbud og foresatte om å ta ansvar – og en statsminister som er tydelig på at russetida slik den er blitt ikke kan fortsette sånn. De som har lest Fluenes herre, ser hva han mener.

Barn og unge trenger tydelige voksne. I skolen har vi folk som ønsker å være det, men ikke alltid har rammene. 

Selv er jeg overbevist om at redusert klassestørrelse er helt avgjørende for å løse det at norske elever stadig skorer dårligere på internasjonale og nasjonale målinger. Å slutte å måle er ingen løsning.

Redusert klassestørrelse er også avgjørende for at alle elever får anledning til å bli tilstrekkelig trygge og til å lære det vi vil at de skal. Skolevegring og skjør syke hos de yngste er et samfunnsproblem. Det samme er det at stadig flere rapporterer vold og mobbing.

Foruroligende er det også at unge mennesker ikke vil bli lærere, verken i barnehage eller skole. Spør enhver lærer som jobber med store klasser om hva som kan bidra til å sikre rekruttering. Jeg lover. De svarer klassestørrelse. 

Voksenopplæring i dybdelæring

Folk kan for lite om skole. Det er synd, for skole er viktig.

Skolepolitikere trenger ikke å kunne skole på annet vis enn at de har gått på skole. Skolebyråkrater kan i beste fall ha vært skoleledere, men kanskje helst økonom eller statsviter (var det statsråden som opprettet skolens direktorat som bestemte at det ikke skulle ledes av folk med skolebakgrunn?).

Det er lenge siden rektorer underviste. Nå er det også sjeldnere at en stakkars mellomleder får lov til det. Undervise, altså. Det gøyeste en gjør i skolen. Og som gir unik innsikt i hva skole er.

Ikke bare skal lederne komme seg ut av klasserommet og inn på et kontor der de gjerne blir shanghaiet av en skoleeier som vil klekke ut herlige idéer om hva skolen kan handle om. Som 21st century skills. Som om elever er pip klare for den delen av arbeidslivet som sysler med den slags.

For hva er den slags? Jo. Det er abstraksjon. Kritisk tenkning. Refleksjon. Kreativ problemløsing. Sånt noe som ikke oppstår i et tomrom. Sånt som beriker klasserommet når det funker, men kommer av hardt arbeid og ikke av seg selv eller av at unger skal bestemme sin egen læring.

Det de noen ganger kan se ut til å ha glemt, de som driver ordgyting på skolens vegne, er at sånne bedriftsledere som etterspør sånne skills, er sånne som tar for gitt at deres arbeidstakere er skikkelig kompetente, som i at de har en mastergrad fra et studiested de kan være bekjent av.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor konsulenten eller idioten som har fått betalt for å holde foredrag om disse skillsa, glemte at det ligger noe i bånn. Det er noen kunnskaper som skal til. Hvordan skal du skjelne mellom jug og sant hvis du ikke har peiling på temaet? Og, bare for å ha sagt det: hvis du ikke har peiling, hjelper det ikke å få en oppgave der du skal «utforske» det du ikke har peiling på.

Misforstå meg rett, utforsking, refleksjon og kritisk tenkning er avgjørende, også for å lære på og i dypet, og i skolen prøves og prøves det ustanselig, også på den slags, men helst ved å huske at det må bygge på noe.

Jeg pleier å si at læreplaner er laget for læreplanleggernes barn. Når jeg er på mitt mest konspiratoriske, kan jeg finne på å tenke at moteordene dybdelæring og utforsking er stelt i stand for at akademikerbarna skal slippe å bli utsatt for kunnskapsformidling om det de allerede har lært hjemme.

Siden jeg ikke er konspiratorisk, er det nok ikke derfor. Vi skal for eksempel huske at vi ikke kan ta for gitt at akademikerbarn lærer noe hjemme. Litt for mange akademikere snurrer nemlig litt for raskt rundt i hamsterhjulet eller har ramlet ned i et annet kaninhull enn det poden ligger og kaver i.

Når kommune etter kommune i tillegg vedtar leksefri skole, og topper den genistreken med digitale læringsplattformer, noen av dem så dårlige at foresatte ikke fikser å slippe gjennom grensesnittet (og nei, elevene fikser det heller ikke, grensesnittet, for det er som sagt dårlig), jo, da lærer enda flere elever enda mindre.

Det er ingenting en lærerstudent blir tuta ørene mer full av enn at læring blir til i samspill med andre. Okei, hvis vi er med på den. Hvorfor kaster vi foresatte ut av elevenes læring? Fordi noen foresatte er mer kompetente enn andre?

Det fører jo bare til at færre unger får anledning til å være den kompetente andre. Og når heller ikke læreren får verktøykassa som skal til, som ei lese- eller lærebok som kan stimulere til konsentrert arbeid, og lærerflukten har gitt plass til enda flere vikarer rett fra videregående, nei, blir det noen kompetente andre igjen i rommet som hører til den offentlige skolen?

Det er et langt mer sentralt spørsmål enn spørsmål som har det med å bli reist i stedet. Typ sånne spørsmål som kommer hvis en eller annen luring har observert at enkelte elever flyter rundt i gangene i stedet for å være på klasserommet. For da må skolen gå i seg selv: det er kanskje ikke spennende nok i klasserommet?

Det er enda en banalisering. Det er ikke så himla spennende i den gangen heller, og jeg nekter å tro at elevene det gjelder har rømt klasserommet fordi det ikke er morsomt nok.

Det må ikke være gøy. Det må være til å bære. Både det at det ikke ble frokost i dag, at det går minst tre drittsekker i klassen og at det er så mange som trenger hjelp at det ikke er nok hjelp til alle.

Også derfor er det lurt med kunnskapsformidling i skolen. Deretter refleksjon og annet fint. Fordi flere enn læreplanleggernes barn fortjener det.

Skole: motkultur eller kjellerstue?

Jeg skal skrive litt om kultur. Ikke sånn vaffelogbrunostkultur, men skolekultur. Og jeg sier det med en gang: det hadde vært fint om skolen var mer motkulturell.

Om vil leser formålsparagrafen, Opplæringslovens første paragraf, står det der. Enn så lenge skal opplæringa utvide elevers kjennskap til og forståelse av nasjonal kulturarv og felles internasjonal kulturtradisjon. Kulturelt mangfold skal den også gi innsikt i, opplæringa altså. Fordi elevene skal kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet når de er ferdige på skolen.

Ergo et stykke unna popkulturelle oppskrifter på hvordan bli skolens mektigste drittsekk.

Formålet med opplæringa, altså. I det hele tatt skal skolen bidra til å danne den enkelte i tråd med egne behov, men den enkelte skal også funke med andre, både som en som skjønner at min frihet slutter der din begynner og som en som kan innta en rolle i samfunnet. Noen kaller det gagns menneske, andre skattebetaler i hamsterhjul.

Formålsparagrafen er det vi med selvsyn kan se i praksis på NRKs program om gutta på randen. Det er en studie i hvordan omsorg, fellesskap, faglig jobbing og grensesetting henger uløselig sammen.

Formålsparagrafen er noe annet enn kantiner okkupert av selvutnevnte og tyranniske A-lag, språkfag der språkkompetanse kan vises ved hjelp av oversettelsesverktøy og tekstgeneratorer, samfunnsfag der forsvinnende få tør å ta ordet lenger – og samtlige fag, inkludert yrkesretta, der litt for mange ser på Netflix eller shopper på Zalando og forsvinnende få klarer å skille skiftenøkkelen fra knipetanga.

Blir det lettere å leve?

Senkes kravene i arbeidslivet eller på andre samfunnsområder?

Ikke pokker.

Senkes kravene i skolen? Kanskje. Karakterinflasjon kan tyde på det. Det kan også et hjelpemiddelkappløp med preg av at folk som tar beslutninger ikke lenger synes det er viktig at folk for eksempel skal kunne lese og skrive selv i detta landet. Pluss at grensesetting flere steder ser ut til å gå fløyten fordi elever er blitt kunder.

Men kundeperspektivet tar ikke bort presset på den enkelte, og hvorfor kan ikke skolen gi flere det de trenger?

Det knaker i fellesskolen. Noen steder slår den også sprekker. Enkelte steder har minst en av veggene falt ut.

Samtidig funker det meste ok en hel del steder. Noen ganger på en hel skole samtidig, andre ganger i klasserommet ved siden av det som revner. Sånn har det på mange måter alltid vært. Likevel er det ganske mange som nå stemmer i koret som synger en sang om en yttergrense. Mens andre knapt skjønner tonen den starter på.

Det er fordi ressurser og utfordringer er ujevnt fordelt, så mens klassestørrelse for noen er det mest prekære, jobber mange i og med mindre klasser. De største klassene synes heller ikke i overordna statistikk, for det er flere skoler med mindre klasser eller klasser som i det minste følger normen. Det er særlig de største skolene som forsvinner i statistikken. Skoler med langt flere elever.

Om det knaker eller detter eller ei har også med ujevn kommuneøkonomi å gjøre. Og ulik kultur, igjen kultur, hos ulike skoleeiere- og på ulike skoler når det gjelder prioriteringer og vilje til for eksempel grensesetting. Igjen en driver til at en lærer ett sted ikke fatter hva en lærer et annet sted gnåler eller snakker overstrømmende om.

Og det handler om avmakt. I en sak som ligger bak betalingsmur hos Morgenbladet, blir det spurt om hvorfor er det så lite selvtillit i skolefeltet. Og hvorfor tar ikke flere lærere til motmæle, det være seg internt på egen skole eller offentlig?

Fordi det overordna mandatet i skole er motkultur, men det er sabla vanskelig å fronte det. Særlig hvis du ikke liker å ha på deg klærne til den dølleste gutten i gata.

For eksempel var lærere på litt for mange skoler i 15 år nødt til å akseptere at mobiltelefonen var en rettighet. Som om det skulle være yrkesforberedende. Det er ikke arbeidsgivere enige i. Ei heller folka som skal å plukke opp nevnte gutter på randen.

Fordi ytringskulturen i skolen er blitt en annen de siste tretti årene, ikke bare for elever, men også for lærere.

De første fellesmøtene jeg deltok på, i grunnskolen i forrige årtusen: ja, nåde den lederen som prøvde seg på visvas der. De siste fellesmøtene jeg deltok på, i videregående for et par siden: nei, litt for mye visvas. Og avmakt. Apati. Og en sjelden gang en eller to som prøvde å påpeke det åpenbare og som da ble møtt med taushet eller mer visvas.

-Hvorfor er dere så kritiske? spurte en rektor meg på et personalseminar. Fordi vi er utdanna til å være det, svarte jeg, og fordi det er jobben vår å utdanne elevene våre til det samme. Motkultur. Mothårs. Formålet med opplæringa. Mer av det.

Hvorfor er ikke venstresidas skolepolitikk utjevnende?

Hvilket språk er du vokst opp med? Hvilke uskrevne regler? Ble du lest eller sunget for? Hvor mange måltider spiste dere sammen, hva snakket dere eventuelt om og hvilke ord ble brukt? Gikk det i dempet sladder om naboen eller høylytte diskusjoner av nyheter?

Var du flink på skolen?

For en del elever som vil noe annet enn de der hjemme, er skolen deres eneste sjanse. Mens klassekamerater har foreldre som både interesserer seg for, deler begrepsapparatet til, og kan veilede aktivt i skolearbeidet, skal andre dekode skolekulturen helt på egen hånd. Det er en tyngre start på læringa som skolen kan tilby.

De som har lest Alexander Kielland, veit at kontrasten var hans figur. Det er forskjellen mellom hjemmet og læringa til Abraham og Marius jeg snakker om her.

Jeg har ikke vitenskapelig belegg for å si det jeg skal si nå. Jeg sier det uansett. De fleste som uttaler seg om og diskuterer skole i offentligheten, kom lett til læring. De ble lest og lagt føringer for – eller klarte seg på tross av.

Kanskje kjedet de seg også mens de var på skolen. Kanskje utviklet noen av dem en antipati mot fellesskolen, som for dem ville si å sitte stille og ikke fikle eller forstyrre, fordi de fleste i klassen trengte lenger tid til å komme seg gjennom. Kanskje fikk de ekstraoppgaver, eller kjeft fordi de fiklet eller forstyrret.

Mange av dem aner ikke hva det vil si å være en av dem som bremser framdrift. De aner eller husker ikke hvordan det er å vite at du er utenfor fagspråk, sjangernormer og kontraktene som ikke er skrevet ned, men som styrer de andres forventninger mens du ikke skjønner pøkk.

Og selv om de ikke aner eller husker, så er det en del som insisterer på at de veit. Veit at det er best å vedta at ungene i kommunen ikke skal ha lekser, for eksempel. Det ble vedtatt i min hjemkommune her i forrige valgperiode av et kommunestyre ledet av en AP-ordfører. I samme periode vedtok de samme folka at elevene skulle klare seg uten lærebøker, samtidig som unga skulle undervises etter en ny læreplan.

En skulle tro at partier som går til valg på sosial utjevning har en sosialt utjevnende skolepolitikk. I stedet synes flere av dem at det er lurt å dytte det usolidariske inn, som å gå for skroting av fraværsgrensa eller å vente så lenge med å regulere generativ KI at lærerne endrer sin skriveopplæring bort fra det vi veit funker.

Store deler av venstresida tror at utjevnende skolepolitikk er å snakke pent om mer praktisk orientering og oppgradering av statusen til yrkesfagene. Det er ikke sosialt utjevnende at de mener det.

Praktisk orientert opplæring er supert. Vi hadde også trengt det i for eksempel lese- og skrivefaget norsk, men det er dust å gå inn for det uten å være ærlig på at det er noe av det dyreste vi kan drive med. I hvert fall om en tenker at samtlige faktisk skal få opplæring av en lærer som har tid til dem (les: delingstimer der klassene er for store til sånt). Sosialt utjevnende skolepolitikk krever at en tar seg råd til det.

Og statusen til yrkesfagene, hvor lenge har vi ikke ønsket endring her? Selv jobba jeg lenge på en sammenslått videregående skole. Først tenkte en at statusen ville øke når en slo byens tre skoler sammen. Så tenkte en at om en samlet alle i det samme bygget, ville det skje. I dag kan ikke gutta som jobber på verkstedet få skiftet fort nok før de skal i kantina. De andre elevene ser ned på dem. Det har de sannsynligvis lært hjemme eller et annet sted de henger på fritida. Det får ikke skolepolitikk gjort noe med.

Når 40% av gutta fra 5. trinn og oppover ikke har leseforståelsen som gjør at de kan klare seg i arbeids- og hverdagsliv. Det er sånt skolepolitikk kan gjøre noe med, så hvorfor i himmelens navn hiver vi iPader og ikke bøker på dem?

Det står verre til med skrivinga, for det bygger på lesing og er i tillegg enda vanskeligere å få til, og dessuten var resultatet så forstemmende sist det ble målt at vi sluttet å måle det. Men tro det den som vil, en trenger også skrivekompetanse for å greie seg videre.

Det visste samfunnsbyggerne som gjorde skriving obligatorisk for alle elever på 1800-tallet. Leser en deres begrunnelser, handlet det også den gangen om praktisk nytte, medborgerskap og utvikling av tenkning og språk. De visste at ved å løfte alle inn i skriftspråket, ville flere få større adgang til makt i eget liv. Begrunnelsene deres var, ja, sosialt utjevnende.

Venstresidas skolepolitikk når det kommer til lesing og skriving har til nå vært tafatt. Hvis skolen skal motvirke sosiale forskjeller, må skolen bli mer motkulturell, altså mer skolsk. Jo mer en detroniserer læreren i rommet, jo mindre skolsk blir det.

Jeg kan selv på ramme alvor mene at utforskende aktiviteter er flott. Men. Utforskende aktiviteter krever at en del greier er på plass. Språket, kunnskapen, innstillinga, ja, også de samme delingstimene som er praktiske fag til del om læreren skal rekke rundt fordi elevene ikke kan utforske i vilden sky, men ved hjelp av solide stillaser.

Det samme, delingstimer altså, er også nødvendig om det vi veit er god skriveundervisning skal leve side om side med generativ KI i klasserommet. Og hvis venstresida ikke har råd til det, så må de i det minste tørre å være motkulturelle. La lærere være lærere og skole skole.

På pub

Studiebarometeret har for første gang spurt studentene om deres bruk av generativ KI.

De fleste som bruker det, gjør det for å oppklare faglige spørsmål, og en god del bruker det for å få oppsummeringer av pensum.  Det kommer jeg tilbake til. Fordi jeg traff noen studenter på pub her om dagen.

Nesten halvparten bruker det ikke. Tygg på den, du som gjentar til det kjedsommelige at fordi dette er kommet for å bli, må det inn i den stappa fulle skolen med en forbanna gang – og du som tror at alle jukser nå. I skolen svarer elever noe i samme dur som studentene, selv elever med lærere som har pusset dem løs på KI.

Her i huset har vi en sånn en. En ikke-framoverlent, mener jeg. Etter å ha vist null interesse i et drøyt år, på tross av lett dulting fra venner og foresatte, tok sekstenåringen seg ei lita prat med den berømte GPT’en og fastslo at SNL var langt bedre til dennes bruk. Dett var dett. Dult så mye du bare vil.

Akkurat som norsklærere må ta innover seg, og gjør det hver dag, at mange sekstenåringer ikke er så interessert i å lese klassikere og skrive fagartikler, må teknohuer ta til seg at mange heller ikke er interessert i alt av dingser og apper bare fordi de liker seg på TikTok, Zelda eller Instagram.

Det betyr ikke at de ikke skal lære om ny teknologi, men at alle skal bruke skoletid til å sose rundt i en utenlandsk snakkerobot før vi veit mer om hva den sier, hvorfor det og ikke minst hva vi (og den) kan få ut av det, nei.

Jeg gikk på en av åtte ungdomsskoler som på midten av åttitallet skulle prøve ut datarom. Åtte skoler. Det tyder på at de den gangen hadde en plan. Det hadde vi trengt nå. Da kunne de fleste brukt tida på (i påvente av erfaringene) å bygge det Agnar Lirhus kaller et ideologisk forsvar mot teknologien de også skal ta i bruk.

Tilbake til studenter på pub. Sånn pub som holder seg med ei lita panelsamtale om generativ KI. I Oslo kan det hete lektorpub. Det var samme dagen som studiebarometeret ble publisert, så jeg nevnte både dette med sammendrag og det at såpass mange står over hele greia og at det er noe å få med seg for både haleluja- og gråtekoret.

Etterpå ville de snakke, studentene, særlig om sammendragene. De ser det rundt seg, medstudenter som tyr til dem fordi de ikke har eller tar seg tid til å lese selv. Noen (ikke studentene, altså) kaller sånt effektivisering, men det eneste effektive i det er det kognitive selvskuddet.

Er det noe jeg har lært av å skrive sammendragene mine selv, er det at jeg etterpå kan det jeg har skrevet om.

Det hadde vært fint om vi hadde lært såpass av digitaliseringstoget som har tutet og kjørt gjennom skolen til nå, at vi denne gangen kan puste med magen. Før vi tar avklarte valg på fagenes premisser og basert på kunnskap om hva som egner seg på hvilke alderstrinn.

Er det noe jeg ikke kunne slutte å minne meg selv på som lærer, var det hvor mange ganger det meste må gjentas og hvor forutsigbart og eksplisitt både beskjeder og instruksjoner må bli overlevert. Ikke fordi elever er dummere enn andre. De er ikke dumme en gang. De er bare som deg om meg.

Selvsagt skal også de etter hvert i dialog med språkmodeller, men har vi en plan? Som når læreplanen sier noe om lesing, sier den avkoding før romaner. Når den sier noe om skriving i alle fag, beskrives det ulikt fra fag til fag og det er snakk om en progresjon.

Og tro det eller ei, når læreplanen sier noe om digital kompetanse, som kildevurdering, er den også der inne på en progresjon, som her i norsk: «Utviklingen innebærer også å vise en stadig større grad av selvstendighet og dømmekraft i valg og bruk av digitale kilder.»

En som var på pub, spurte oss i panelet: – Er KI et verktøy eller en kilde? Samtlige svarte verktøy. Kanskje tok vi feil. Poenget til han som spurte var at elever nå oppgir verktøy fra OpenAi som kilde. Det er i beste fall som å si at Google er kilden min. Det er det også folk som gjør, og det var sikkert flere som gjorde det før, vi lærer jo etter hvert, de fleste av oss, men det tar tid.

Jeg kom tilbake til studentene, men glemte poenget. Deres bekymring er at også medstudentene som ikke leser og skriver sammendrag selv skal jobbe med undervisning snart, og at det fort kan bidra til å forsterke et samfunnsproblem.

Det er jeg helt enig med dem i, akkurat som jeg tenker at det at vi holder oss med en minst en statsråd som ikke har skrevet hele masteroppgaven sin selv, i aller høyeste grad bidrar. Vi maler oss inn i et hjørne her. Noen med makt må snart si at make kunnskap great again. Det er ikke bare formueskatten som gjør at investorer skyr detta landet her, for å si det sånn.

Et par bemerkninger til fra publikum på pub. Den første fra en som hadde sett Putin-intervjuet og kommenterte at fordi han hadde kunnskap om 2. verdenskrig, visste han hvor Putin løy. Men at han var på utrygg grunn når Putin doserte om eldre russisk historie. Hva om en ikke vet noe om noe?

Den siste bemerkninga var ikke så ulik idealet som ligger til grunn for læreplanen. Hva med å lære elevene å gå skikkelig i dybden på noen utvalgte emner, og da på en måte som gir dem verktøykassa til å gjøre det på samme måte når de skal løs på nye emner og problemer?

Jeg har hatt noen skikkelig gode lærere som har jobbet sånn. Det var også et mål for meg som lærer, men jeg trengte noen år på meg for å tørre, for i praksis er verken læreplanen eller skolen rigget for dybdelæring for flere enn de allerede mest kompetente.

Og for å si det sånn. Det er ikke generativ KI som skal ta oss ut av det uføret.

Ei bok er ikke nok

En dings hver har unga hatt i årevis, men det som av forrige kunnskapsminister ble kalt en satsning på lærebøker, har altså foreløpig ikke klart å hoste opp det samme, altså en til hver. Og imens daler leseferdighetene ned i skjul.

I mai i fjor tok regjeringa sats og bladde opp 150 millioner til lærebøker. Det høres mye ut, men det er mange elever her til lands. De fleste av dem klarer ikke å trekke ut relevant informasjon av det de leser, selv ikke når de er 13 og ifølge læreplanen har jobbet med lesing som grunnleggende ferdighet i alle fag siden de var 6. Det kan virke som noen, eller mange, har kastet gode penger etter dårlige, lenge.

Jeg veit det er mange som er allergiske mot nasjonale prøver. Kanskje fordi de har skoleledere eller -eiere som bruker dem til å framheve eller sammenlikne skoler, noe som ikke er hensikten.

Poenget er å holde rede på hva elever i landet kan. Nå kan de snart ikke lese. Jo lenger prøver viser fallende leseferdigheter, jo viktigere er det å beholde de prøvene. Hva skjer om vi kutter dem ut? I smått spares det kanskje noen kroner og noen slipper dustete håndtering av resultatet, men i stort kniper vi øynene enda hardere sammen mens klasseskillet øker.

Siden i fjor økte andelen 13-åringer som ikke kan lese på det nivået som trengs for å klare seg i arbeidslivet. Nå utgjør de en tredjedel av elevene. Smak på den tredjedelen. Dette er folka som helst skal komme seg ut i jobb, finansiere pensjonen din og sånn.

Helst skal de leve gode liv også. Livsmestring, kaller noen det. De skal kunne hjelpe unga de får med skolearbeid eller kunne skrive den klagen på det nav-vedtaket. Helst kunne stille opp for flyktninger eller andre i nærheten som har det dritt. Ikke sitte fast i bobla. Ikke bli lurt av kjedebrev, obskure telefonselgere, falske nyheter eller influensere som sender dem til Tyrkia for å bruke penga de ikke har på rumpeimplantater. Sånt noe.

Det de blant annet ikke får til når de leser, er å «vurdere hvilken informasjon som er relevant». Eller, her juger jeg. Akkurat den evnen er det de færreste som har. De som har den, utgjør under en tredjedel av 13-åringene, de er altså færre enn dem som har så dårlige leseferdigheter at de kommer til å slite med videre skolegang og samfunnsliv.

Klarer vi å ta inn hva som ligger i dette at vi som bor i det landet som bruker mest på opplæring per elev de siste åra har klart å sose bort så mye penger at flere enn meg burde være ikke bare sur, men sinna?

I en mye delt kronikk ble det forklart med overgangen til digitale enheter i skolen. Ja, det er funnet sammenheng mellom infrastruktur og fallende lesekompetanse, men det klareste funnet handler om at Norge er det landet med den mest avanserte og tilgjengelige infrastrukturen. Og da snakker vi i aller høyeste grad om fritida.

Det forsterkes av at hver og en elev også på skolen nå har hver sin dings, særlig når læreboka mangler, men det rammer aller heftigst på fritida. Det er her unger sikkert kunne ha kjedet seg mer, både hjemme og på skolen.

Noen av dem kunne også hatt godt av å møte mer grensesetting fra dem som har ikledd seg rollen som voksne der hjemme. Du veit, de der som fortsatt synes det er litt skummelt med gråt og sinne, og som bruker overskuddsenergien som ordentlige foresatte av naturlige grunner ikke har, til å gå løs på folk som forsøker å sette grenser.

Men okei, skolen bidrar til elendigheten. Leseopplæringa i skolen har i størst grad feilet når det kommer til langlesinga. Det kan se ut til at vår iver etter å høre på elevene, har ført til at også vi, ikke bare kompisforeldrene, krever for lite. Der for eksempel danske og finske elever oppgir å lese langt lenger enn norske, så leser de også bedre. Et mer positivt forhold til lesing har de også.

Det er rart med det. Det er ikke farlig å lese. Det er det på tide at flere med ansvar tar innover seg, på en mer forpliktende måte enn å sette av ei halv bok til hver på budsjettet. De burde pinadø gi hver eneste elev ei bok per fag hvert år de går på skolen herfra og ut. Make kunnskap great again, liksom.

Virus dreper ikke leseforståelse

Manglende lesing har langt mer å si.

Jeg har vært så heldig at jeg har fulgt flere klasser som har fått til å lese mye. Der det etter hvert ikke er sånn at elever blir sett ned på om de åpner boka og faktisk leser i den.

Det betyr ikke at alle har lest alt jeg har slept inn i rommet. Ikke alle har lest hvert eneste ord i bøkene de har lest. Noen har lyttet til lydbøker eller innlest tekst. De fleste har lest på papir. 

Alle har deltatt i haugevis av samtaler med hverandre om det de har lest. 

Grunnen til at det har vært så bra å følge dem, har vært engasjementet. Og noe av grunnen til det igjen, er at de ble trigget av å høre hva de andre som hadde lest syntes om at kaptein Rieber i Forrådt av Amalie Skram var så dramaqueen, som de sa, eller hvordan de andre tolket persongalleriet i Mine venner av Monika Isakstuen. Var de på bursdagsfesten eller inne i huet til hovedpersonen?

De bøkene som engasjerer mest, er de som får elever til å stille spørsmål. Noen blir frustrert, men ikke uberørt.  

En dansk leseforsker registrerte da han gjennomførte et prosjekt i en 6.-klasse at elevene kjapt gjennomskuet trendy kompleksitet i barnebøkene de skulle lese. Da tok han et avbrekk og lot dem lese Kafka og Dostojevskij. Han forteller at tolkningene deres ikke sto tilbake for dem til erfarne litteraturvitere. 

En leseforsker fra Stavanger skrev for noen år siden en doktoravhandling der hun så på muligheten for å bruke akkurat så vanskelig litteratur som utgangspunkt for kreativ problemløsing. 

Jeg har ikke tro på undervurdering av elever. Mange elever kjeder seg til døde fordi vi ikke tør å gjøre oss upopulære ved å stille krav til dem og heller mater dem så mye med innholdet i bøkene at de ikke trenger å lese dem.

Ikke at du blir poppis første gang du kommer trekkende med ei bok de skal lese, men er du villig til å investere i å være litt upop i starten, kan det hende at noe løsner.

Det håper jeg de to ansvarlige ministerne som har sparket i gang et prisverdig initiativ for lesing også er villige til, å gjøre seg litt upopulære, altså. For eksempel ved å supplere leselystbegrepet med leseengasjement og -utholdenhet. Lyst er dopamin. Engasjement er kruttet som skal dra deg ned i læringsgropa, mens utholdenhet, ja, det er det som får oss opp igjen. 

Lyst er fint, særlig på fritida. Også på skolen skal vi noen ganger lese for lesingas skyld, særlig i starten, men mest av alt skal skolen gjøre en forskjell, særlig for dem som ikke møter det skolske andre steder. Derfor må vi også lese og jobbe strengt og målrettet. Leser vi influensertekster, er det fint med lyst og glede, men poenget er kritisk analyse av hvilke versjoner og verdier som ligger på eller mellom linjene i dem.

Også kan vi slutte å tute ører til elever fulle av at de ikke leser. 

De leser. Mye. Og kjapt. Det er ikke unyttig å kunne det, men heller ikke tilstrekkelig til å bli i stand til å avkode informasjonstett grafikk eller verbaltekster som går side opp og side ned. Sist norske elever ble spurt, oppga de å ha lest færre sider det siste skoleåret enn elever i naboland. Kan vi kreve det samme av norske elever som for eksempel danske?

Selv om de fleste ikke vil, kan de fleste som oftest. Noen ganger kan det hjelpe å dele noe så trivielt som hvor kort eller lang tid det tar å lese ei bok eller en artikkel. 

Vi kan også dele det faktum at leseengasjementet ikke nødvendigvis kommer bare du du får ei bok med et kult omslag foran deg. Gode tekster leverer, men det kan ta tid før leseren oppdager det. Også bøker uten pangstart eller umiddelbart interessant tematikk, kan engasjere. Ikke glem høytlesning som mulighet hvis teksten kanskje er litt for krevende for noen. 

Det er en myte, en grov forenkling og en fallitterklæring at det bare blir leselyst når elevene får velge bøkene de skal lese helt selv. Jeg har sett nok av selvvalgte bøker ligge oppslått på den samme sida aldri så lenge, på pulten til eleven som med sløret blikk ser en annen vei. For ikke å snakke om hvor ørkesløst det er å sette av skoletimer til lesing når brorparten leser fint lite med mindre vi dytter og drar og bruker lesinga til noe. Da trenger vi et fellesskap som leser det samme.

Jeg er med på at vi også skal lese for lesingas skyld, men deler ikke premisset om at det står i motsetning til at flere leser samme bok. Det er så mye mer å hente når det til enhver tid til finnes minst en annen i rommet som har lest det samme og som det går an å diskutere boka med.

Og hvis jeg hører noe mer covid-gnål som forklaring på at unga stadig forstår mindre når de PISA-leser, så sier jeg bare klassestørrelse. Leseengasjement, som så mye annet i skolen, trenger støtte. Ikke som ferdigtygd innhold, men som tilstrekkelig mange voksne i rommet til at det er trygt for alle å åpne boka og faktisk lese i den.