Forvirret lærer

Erik Aarebrot er gjesteskribent i anledning Fullføringsreformen

Hei Guri Melby, Mathilde Tybring-Gjedde og Turid Kristensen.

Hørte på Politisk Kvarter i dag morges. Og leste nettsaken som fulgte med. Jeg har noen oppfølgingsspørsmål fordi jeg ble så forvirret.

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #1

Guri, Mathilde og Turid, dersom vi alle kan enes om at denne reformen trenger ytterligere utredninger, hvorfor var det maktpåliggende å presentere den for Stortinget i inneværende periode?

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #2

Guri, Mathilde og Turid, ref. formuleringen fra Guris FB-side i går («Utredninga skal gjøres i samråd med berørte aktører»), demonstrerer ikke helgens opphetede debatt at meldingen kunne falt i bedre jord dersom meldingen ble gjort i samarbeid med berørte parter?

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #3

Guri, Mathilde og Turid, i dag kom også en intuitiv gladsak på NRK om utendørssvømmeopplæring, et resultat av endringen i læreplanen fra i fjor høst. Men selv om dette er en gladsak så heller instruktøren litt kaldt vann i årene våre når han sier: «Hvilke resultater fokuset på dette vil gi, vet man nok ikke før om flere tiår. Først da vil man kunne se et eventuelt utslag på drukningsstatistikker.» Sånn er det også med skolereformer. Så hvorfor ønsker dere nå å reformere allerede nå, før vi er ferdige med å implementere, og leeeenge før vi kan se noen forskningsresultater av, forrige endring?

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #4

Guri, Mathilde og Turid, hva mener dere med uttalelsen fra Mathildes FB-side: «Vi i Høyre er tydelige: Vi støtter ikke store kutt i fellesfagene. Men vi mener det er klokt å gi elevene noe større valgfrihet.» (Siden statssekretær Grunde Almeland, er med på bildet, Guri, regner jeg med du stiller deg bak uttalelsen)

Motsetningen til frihet er ikke felles, men tvang. Ville ikke en redeligere dikotomi være grunnlag versus fordypning? Med mindre dere tenker at fellesfagene er tvang selvfølgelig. Da er jeg enig at dere bør kjempe for å endre det, men da er det ryddigere å si det rett ut heller enn å presentere det som noe det ikke er.

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #5

Guri, Mathilde og Turid, hvor mange timer er det som skal kuttes i hvilke fag? Guri, du sier ingen fag skal fjernes. Turid, du sier at du er enig i alt som står i meldingen. Og du Mathilde, sier at man bør rydde plass i timeplanen. Så da blir vel dette et spørsmål om timefordeling og da burde det jo være lett å være konkret.

OPPFØLGINGSSPØRSMÅL #6

Guri, Mathilde og Turid, hvis deres «beskjed til skole-Norge er at dette er starten på en større gjennomgang av fagene og timefordelingen», kan dere sende oss en plan for når og hvordan dette skal foregå? På den måten kan jo både partene og enkeltindividene i skole-Norge få tid og anledning til å forberede de beste svarene.

Håper dere kan hjelpe meg ut av ulendt terreng her.

Gode hilsener,

Erik Aarebrot

Forvirret lærer

Nil novi sub sole (Forkynneren kap.1, vers 9)

Fullføringsreformen er en varsla katastrofe. Regjeringen har satt ned en drøss utvalg og såkalte ekspertgrupper på en sjeldent ukoordinert måte. Nå drar det seg til og blir pinlig åpenbart at regjering og statsråd ikke forstår den læreplanen som ble innført for en halvtime siden.

Da tenker jeg for eksempel på omtalen av det «nye spennende» faget i VG i går: «Her skal elevene lære om demokrati og likestilling og de skal lære å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst, oppsummerer Melby». Læreplanen i samfunnskunnskap, eller? Et fag som skal styrke medborgerskapet blir ikke mindre hjelpeløst i møte med forslaget fra Opplæringslovutvalget om å kunne droppe elevråd.

For all del, mange flotte tanker om gjennomføring her. Kudos for å gi folk bedre tid. Bra med overgangstilbud for dem som ikke er kvalifisert. Det er i og for seg også prisverdig å ville vedta en rett til fagbrev eller studiekompetanse, men det vil ikke garantere at det blir mer arbeidsliv på folk, og hva er egentlig i veien med at elever selv tar ansvar for å kvalifisere seg?

Samme dag som denne nyheten slapp, avslutta VG1-klassen jeg har et fire ukers tverrfaglig prosjekt (naturfag, geografi, engelsk, teknologi- og forskningslære, samfunnskunnskap og norsk) som opptil flere faglærere mente var i tråd med læreplanen. Vi mente vi hadde latt elevene både utforske og gå i dybden gjennom real- og samfunnsfaglig datainnhenting, formidlet til oss i vitenskapelige artikler. Så leste jeg altså dette i VG: «Derfor er det viktig med mer fordypning, eleven må få mer tid til å sette seg ordentlig inn i et tema og bli mer vant til krav og arbeidsmåter som de møter igjen i høyere utdanning, sier Melby». Ble litt matt i pelsen. Må innrømme det.

Vi som trodde vi skjønte får heller snu bunken mens vi venter på glitteret fra regjeringa som endelig skal få elevene til å skinne. Sjelden har en regjering i så stor grad demonstrert hvor lite greie de har på terrenget. Men dette er kanskje bare løsmunnet valgkamp.

Hvordan sikrer vi dialog mellom fag uten fellesfag?

Når akademia etterlyser studenter som kan skrive akademisk og lese lengre tekster, da skjønner jeg på fullføringsreformen at løsninga er en «variant» av det faget der vi leser og skriver mest. Det kan bare gå hvis den varianten bidrar til mer lesing og skriving, ikke mindre. Lied-utvalget så for seg at språk- og litteraturhistorie blir programfag. Blir ikke mer lesing og skriving på alle av det heller. Ikke nødvendigvis for de som velger det heller, fordi bare 17 andre har gjort det og skolen derfor ikke har råd til å starte det opp. Sånn blir det gjerne med valgfrihet.

Deilig tanke det med valgfrihet, da. Hvor valgfritt blir det egentlig hvis det også bare er 17 andre som vil ha historie eller fransk? Det blir like valgfritt som fritt skolevalg. Mange 15-åringer sliter allerede med valgene de har. En fordel kan det være for dem som veit sikkert hvor de skal, men hva med de andre? Som heller ikke har foresatte å sparre med, og som for eksempel velger minste motstands vei og ved det sementerer klasseskillet de allerede har fått kjenne mer enn nok på?

I den anledning bare venta jeg på argumentasjonen om sammenheng mellom fullført og bestått og tilknytning til arbeidslivet. Som om det er er matematikk, dette, at om vi bare justerer på krav og innhold, så blir man som ved et trylleslag den arbeidsgivere ønsker seg. Det er jo ikke sånn. Det er en drøss av dem som ikke har fullført som fikk seg et arbeidsliv, og av dem som fullførte som ikke gjorde det. Og det at koplingen mellom fullført og arbeid stort sett passer, betyr ikke at den vil stå seg etter er en radbrekking av videregående opplæring.

Ut med naturfag for å motvirke kreasjonisme og konspitull. Ut med religion og etikk (konfesjonsfritt siden 60-tallet, for dem som lurer, kanskje derfor KrF tilsynelatende ofrer det) for å gi et minimum av felles ståsted mellom folk som tilsynelatende framstår fundamentalt forskjellige. Ut med geografi. Hva skal vi med kunnskap om klima når vi kan synse om bærekraft?

Ut med fremmedspråk. Der er det grammatikk. Det er vanskelig. Ut med kroppsøving og folkehelse. Ut med historie. Historie. Skav det bort, alt som gir fnugg av motstand. Jeg lover. Ingen elev noe sted skal noensinne heretter kunne bli fornærmet av det faktum at en lærer entrer klasserommet for å fortelle dem noe som helst.

Det er bare å få satt ned et nytt ekspertutvalg noe faderlig kvikt. De må finne ut av flere saker og ting, men kan begynne med hvordan sikre rekruttering av lærere til det her. Nå er det nemlig ikke bare jeg som er sur, for å si det sånn.

Stemmer fra soveromskolen

I dag traff jeg tre elever på digitalskolen som tok et tappert og velbegrunnet oppgjør med helsemyndigheters måte å argumentere på.

Fordi skolen vår nå er stengt på tredje uka på grunn av et utbrudd, skulle elevene samarbeide om en aktuell sak i stedet for å sitte hver for seg å lese Peer Gynt. Som de fleste andre elever opplever de at det er tyngre å motivere seg når de dag ut og inn skal være på skolen på soverommet.

Hvilken sak er mer aktuell enn smittevern i skolen? Oppgaven er tidligere delt i lærerforum, men går kort fortalt ut på å vurdere avsender, metode og argumentasjon i ett av de dokumentene som har inngått i helsemyndighetenes beslutningsgrunnlag. Fordi en sentral påstand i dette dokumentet er at åpne skoler gir økt smittevern, skulle de også drøfte dette.

Fordi jeg har ytret meg både om smittevern i skolen og dette dokumentet spesielt, skal jeg innrømme at håpet var at de skulle finne noe av det samme som jeg selv har stusset på.

Når elever skal vurdere innhold i det de leser med kritisk distanse, vet vi at de (som folk ellers?) gjerne stoler på innhold i tekster de leser i skolesammenheng. Jeg forventet derfor at elevene stort sett kom til å lese myndighetenes dokument rimelig «medhårs». Samtidig håpet jeg jo at de ville ta i bruk noe av det de har lært om kildevurdering og ikke minst drøfting, så ikke lesningene ble for tannløse.

Okei, i dag var dagen for levering. De fleste hadde valgt å levere artikler eller podkaster, men to av gruppene valgte å levere ved å ha en samtale foran meg. Disse to er representative for klassen. Begge gruppene gjorde en veldig god jobb, men en av gruppene gjorde ekstra inntrykk, av to grunner.

Den ene at de tre* også snakket om at de nå virkelig sliter på tredje uka med digitalskole. Den andre at de satt der, fra soverommene sine, og sablet ned notatet som heter «Oppdrag 388 Barn og unge» og som er ført i pennen av tre direktorat og ett forskningsinstitutt. De var helt enige i at det gir bedre mental helse å være på skolen enn der de er nå, men ikke at det har noe med smittevern å gjøre.

Dette underbygger de blant annet ved å si at institusjonene bruker seg selv som ekspertargument og kanskje tenker at det holder, selv om den Snapchatundersøkelsen de bruker for å underbygge ikke kan undersøkes nærmere. Elevene får ikke vite mer om ungdommene som er spurt enn hvor mange de er. For alt de vet er de bare representative for én region, eller for brukere av snapchat. Det ville gitt større troverdighet om myndighetene hadde vist til en undersøkelse blant elever på et representativt utvalg av skolene i landet.

Når elevene kommenterer selve undersøkelsen, påpeker de inkonsistensen i at funn om at færre følger regler på skolen enn de gjør på fritida blir brukt som argument for at åpne skoler gir økt smittevern. De ler også litt av direktoratets selvskryt av trafikklysmodellen, før de påpeker mangler ved den, og at suksessen i Norge kanskje handler mer om spredt bosetting enn modellen.

I tillegg påpeker elevene at direktoratet påstår at lærere ikke er mer utsatt enn andre, mens de selv har lest kilder hos FHI som sier det motsatte. Dette opplever de som spesielt problematisk i videregående, ettersom de vet at lærerne (og elevene) veksler mellom flere ulike grupper og derfor kan bidra til å intensivere spredning. Her trekker de også inn at skolebyggene ikke er bygget for smittevern.

Nå skal det sies at det også er elever som liker både det at ungdom er spurt og at de er spurt på snapchat. De opplever at det i seg selv kan øke ungdoms tillit til myndighetene, selv om de også påpeker at dette kanskje er mer følelses- enn fornuftsargumentasjon og at det er en svakhet at undersøkelsen ikke er etterrettelig. Noen trekker også fram at fordelen med inkonsistens mellom argumenter og konklusjon fører til at myndighetene overlater til leserne å gjøre egne slutninger.

Læreren er selvfølgelig imponert, og det over alle elevene i klassen. Når en ser på den nye smittevernveilederen for videregående, ser det ikke ut til at kildetilfanget er nevneverdig endret siden dette notatet ble skrevet 5. mars. Når elever i løpet av noen skoleøkter, hjemmefra og prega av digitalskolens monotoni, kan finne så store mangler i sentral argumentasjon, er det et tankekors at helsemyndighetene selv ikke tar seg bryet med å kvalitetssikre en del av begrunnelsene sine bedre. 

Jeg avslutter med elevenes konklusjon: Rødt nivå er en logisk konsekvens av at samfunnet både har behov for smittevern og skjerming av den mentale helsa til barn og unge.

*De tre elevene jeg tar utgangspunkt i her har samtykket til at jeg indirekte gjengir dem.

Er vår misnøyes vinter over?

Etter vårjevndøgn og snart påske. Lyset blir slått på. Noen snakket nylig om et lys i tunnellen, men de tror jeg knapt kan ha fått øye på mørket.

Den gangen for ett år siden var det to meters avstand. Samfunnet krisemaksimerte, og godt var det, for beredskapen var også da så dårlig at det var nære på.

Går det over?

Da barnehager og skoler åpnet de fysiske dørene for alle igjen i april og mai i fjor, var det etter et dramatisk vendepunkt. Men vi krøp nå ut igjen, til en slags hverdag. De to meterne var blitt til en. Vi visste at faren ikke var over, for vi kunne ikke dra utenlands, men det virket nesten trygt, for noen dro likevel.

Vi hadde fått smittevernveiledere, og selv om noen protesterte, levde de fleste med at tometeren var blitt til én, nei, der barna var, var én blitt til ingen. Ingen het kohort. Barn er ikke gode på avstand, og opplæring handler om relasjoner, så lettere uten meter. Ingen munnbind heller. Nordmenn lo fortsatt hånlig av munnbind i april i fjor.

Etter at vi hadde krøpet ut igjen, da folk kom fra ferie og før vi helt hadde fått med oss at arbeidsinnvandringen hadde gått for fulle mugger, og derfor skyldte på studentene da smitten begynte å sige oppover igjen, da hadde noen funnet ut noe mer.

Det viste seg at det som også hadde skjedd i mars, var at noen barn og unge for første gang hadde blitt utsatt for psykisk, fysisk eller seksuell vold og at denne volden tiltok for en del som hadde opplevd det fra før. Kanskje hadde noen også blitt forsømt for første eller endte gang, men neglekt blir sjelden målt. Det blir bare til hvit sorg.

En skal ikke underdrive hvor viktig timene på skolen kan være for barna eller foreldrene det gjelder. En skal heller ikke overdrive det.

Blir det bedre? Går det bra?

Jeg synes det er bra at så mange nyutdanna har fått prøve seg i yrket denne høsten og vinteren. De som har prøvd seg hos oss, vitner om at det er flinke folk på vei inn i skolen. De er både kunnskapsrike og tøffe, to ess lærere trenger i ermet. Likevel skal vi ikke kimse av hvor mye det koster å være ny i yrket, og da snakker jeg ikke bare om dem som er kommet inn akkurat nå.

Det stresser også proffe folk stadig å skulle legge om på planer. Tro det eller ei, men det er ikke ett fett om opplæringa skal skje på skolen eller digitalt. Det er heller ikke likegyldig om elevene skal ha mer eller mindre avstand. Det påvirker valg av innganger og arbeidsformer.

Noen trenger mer tid enn andre på å områ seg. Etterarbeidet kan også ta lenger tid når man kun jobber hjemmefra. Det gjelder ikke bare de relativt nyansatte, men også folk i livsfaser mer krevende enn andre. Ledere ser ofte dette. Gjør KS det?

Når jeg kjenner på eget stress rundt skiftene mellom gusjegult og blodrødt, forundrer den manglende omsorgen for elevene, både de sårbare og røkla. Som om elever ikke trenger forutsigbarhet. Som om Opplæringsloven plutselig ikke gjelds og alt de trenger er å være på skolen. Sjelden har det vært så åpenbart at så mange tror at skoler og barnehager handler om oppbevaring framfor opplæring. Det gjør noe med oss.

Jeg undervurderer ikke hvor viktig det er å ha rutiner og et sted å gå til, men er det rutiner med åtte dager på rødt, fem på gult, før to helt digitalskole, før vi snur oss rundt igjen? Vi skal heller ikke undervurdere hvor mye elevene våre tåler, men selv den ranke elevrådslederen ber tynt om regelmessighet når det røyner på.

Men neida, loven om smittevern, eller helsemyndigheters forvaltning av den, er blitt en slags menneskerettighetserklæring. Den trumfer alt, mens skole er blitt bakvendtland på gult nivå. Munnbind er fortsatt «ikke anbefalt» i undervisning. Hvem sa det først? Uansett bidrar denne fundamentalismen til seigpining både i og utenfor skole.

Joda, de fleste tåler det, men bakom synger kuttene, og når koronamidlene ikke lenger kan lindre, skal vi tilbake til hverdagen der vi lurer på hvordan dette skal gå opp.

Det vil si at når det er over, er det ikke over. Det er når hullene skal tettes med mindre budsjetter enn noen gang at vi knekker dem som ikke knekker nå. Da vil de trenge et ombud.

Smittevern er også arbeidsmiljø

Mens andre diskuterer om vi skal tilbake til tometeren i samfunnet utenfor, og bruke munnbind i stadig flere sammenhenger, er jeg nemlig stygt redd for at det kommer til å stå at den millionen som befinner seg på innsida, skal sitte bom fast i i et dokument skrevet av noen som vasker henda et annet sted.

Helsemyndighetene har vært opptatt av å lytte til fagfolk som bekymrer seg for hva som skjer, og ikke skjer, når de fysiske skoledørene lukkes for de fleste. Det er det gode grunner til, for helse handler om mer enn virus.

Samtidig handler helse i vår sektor også om smittevernet til over en million av befolkningen (250.000 jobber her og rundt 800.000 går i barnehager og skoler), om vi et øyeblikk ser bort fra dem som deler husstand med oss. De blir heller ikke fullt så fort smittet når det smitter i skole, de i husstanden altså. En studie som fikk anledning til å sammenlikne stengte og åpne skoler på samme tid, fant dobbelt så mye smitte blant lærerne i de åpne skolene enn der det var stengt, mens økningen ikke var like stor for dem de levde med.

Så mens noen som ikke jobber i sektoren er livredde for at ikke de fysiske dørene skal være åpne for alle hele tida, er mange som jobber i sektoren livredde for at de skal være åpne når vernet er så dårlig. Og sånn har det humpet og gått, uten ambisjoner om åpne skoler og vern for alle på samme tid.

Etter ett års pandemi står dermed både ansatte og barn i skoler og barnehager fortsatt uten smittevern med meter på, og uten smittevern der munnbind blir brukt når meteren ikke er der. Dette kan ikke skyldes noe annet enn smittevernveilederne.

Ettersom vi er såpass lite lystne på smitte her i landet at næringsdrivende blir nektet å drive, synes det paradoksalt at skoler stadig blir tvunget til å droppe meteren, selv når det pågår smitte i kommunen, eller at det ikke er klekket ut noe bedre, sånn at vi må stenge sjappa for de fleste når smitten pågår som verst.

På tross av at noen ønsker å holde liv i fortellingen om at det er mutantene som gjør at smittevernveilederne ikke gir smittevern, er det mange gutter og jenter som sa og fortsatt vet at det som var to meter, ble én og så ingenting. Mutantene demonstrerer bare konsekvensene på en tydeligere måte.

Det er et godt prinsipp at barn og unge skal skjermes. Noen ganger når jeg blir prinsipiell, blir jeg så rigid at jeg, som en venninne sa en gang «får problemer med å snu bananen».

Her er det noen andre som er blitt for stive i neglisjeringen av at barn og unge også trenger skjerming fra virus. Eller at vi som jobber der de er har krav på et trygt arbeidsmiljø. Og når jeg tenker meg om, ungene har vel også krav på å føle seg trygge på skolen?

Hvis det er slik at Arbeidsmiljøloven skal gjelde alle ansatte, og Opplæringsloven elevene, samtidig som fysisk åpne skoler og barnehager er et absolutt krav, så er det bare en løsning. Smittevernveilederne må bli bedre. Mye bedre. Jeg bor selv i en kommune som inntil nylig nektet sine ansatte å gå med munnbind, og da snakker jeg ikke om for et knapt år siden, da det var konsensus om at munnbind var noe rare greier de dreiv med i Korea. Nei, denne oppvekstsjefen nektet samtidig som det var påbud om munnbind i butikken.

Heldigvis klarer andre skoleledere å bruke huet når FHI fortsatt sier noe så dumt som at de fraråder munnbind i skoler. Hos oss informerte de om hva FHI hadde sagt, før de la til at det lå munnbind i posthylla. Men stakkarene som jobber i grunnskolen her måtte altså vente til kommunalsjefen kunne fortelle oppvekstsjefen for åpen lokalavis at Arbeidsmiljøloven finnes.

Om det ikke hadde hatt så store konsekvenser for folk, kunne vi kanskje sagt at det kan skje den beste. Når til og med statsministeren trøbler med å finne ut av ting. Men den slags slendrian burde vi kanskje overlate til folk som ikke gjør jobben sin.

Dessverre er jeg blitt såpass grinete nå at jeg ikke har tro på reviderte veiledere når ministeren i samme åndedrag sier dette: «Elever er ikke nærkontakter med andre enn de medelevene som sitter nærmest, hvis de samtidig opprettholder avstandskrav i pauser og på fritiden». Slik kan bare én snakke som lar folk som ikke har skoa på gi råd, og det selv om det finnes en million folk med sånne sko som er på.

Da trenger jeg ikke lese den nye veilederen for videregående som kommer i dag. Mens andre diskuterer om vi skal tilbake til tometeren i samfunnet utenfor, og bruke munnbind i stadig flere sammenhenger, er jeg nemlig stygt redd for at det kommer til å stå at den millionen som befinner seg på innsida, skal sitte bom fast i et dokument skrevet av noen som vasker henda et annet sted.

Likevel må jeg lese, om ikke annet så for å få greie på hva jeg skal gjøre eller ikke når skolen jeg jobber på sannsynligvis åpner for alle over påske. Det kan bli noen  avviksmeldinger.

Vi må snakke om vurdering

Det har vært ekstra trøkk i eksamensdebatten i år. Det er bra fordi det blant annet har ført til ny innsikt hos aktører som vanligvis er passive, og nå siterer jeg Aftenposten 1. februar i år: «Debatten om eksamen avdekker et særlig sårt punkt: Det er stor forskjell på hva slags undervisning elevene får». Innsikten om store forskjeller bør nå snart sige inn, uavhengig av pandemien, for sånn er detta skolelandet vårt, for å si det folkelig.

Det er litt uærbødig å bruke ordet avvik, men det kommuniserer også noe de fleste ikke driver med. Av hensyn til elever må likevel skolepolitikk innrettes for å motarbeide avvik.

Uavhengig av pandemi, er avvik drivere for ulike betingelser for elever. Det er mye å ta av, klassestørrelser og borttelling av timer for eksempel, men i dag skal det gå i vurderingspraksis. Det får jevnlig store overskrifter i forbindelse med eksamen, og gir fyr på bålet til dem som ønsker å avvikle denne. Som om avvik forsvinner med eksamen.

Avvik kommer av upresise oppgaver (inkludert kriterier) og enkelte typer av svar på spesielt åpne oppgaver, og fordi sensorer ikke er noe mer mystisk enn lærere, er vurderingspraksis på eksamen til forveksling lik den som ender i standpunktkarakterer. Forskjeller er likevel at når læreren er sensor, må hun gå i dialog med flere før karakteren blir ført – og når hun standpunktvurderer, har hun flere tekster å ta av.

Hva er vurderingsavvik? Det er at noen enten gir vesentlig høyere eller lavere karakterer enn andre. De som er harde i klypa blir i vurderingsforskning kalt hauker og de milde blir da duer.

En vanlig myte er at at haukene er de erfarne, som henger igjen i tidligere års normer, mens duene er de unge, uerfarne og kanskje litt naive. De gammeldagse og sure versus de freshe og snille, liksom, men forskningslitteratur forteller at både de mest erfarne og uerfarne inngår i begge grupper. Det er altså like sannsynlig at en uerfaren lærer kan være både hauk og due.

Hvorfor er hauk og due et problem? Fordi elever bruker vitnemål i konkurranse om studie- og arbeidsplasser. På eksamen, som ellers, forsterkes risikoen for sprikende vurderinger når det blir gitt oppgaver eller skrevet tekster som kan polarisere vurderingen. Kreative oppgaver er i så måte en gjenganger, mens tekster som utfordrer oppgavebestillingen eller blir for subjektive er andre.

Stort sett «sklir» også disse tekstene gjennom normfellesskapet uten at urettferdige karakterer blir satt, fordi sensorene skal i dialog og fordi de skal snakke med oppmenn når de ikke blir enige. Ikke minst også fordi avvik er nettopp det. Problemet oppstår når to hauker eller to duer treffes i ett og samme sensorpar, og den urettferdigheten som da oppstår, sklir sannsynligvis under radaren, for de er jo enige!

Erfarne lærere har gjerne opplevd konsekvensene, der de klør seg i huet når sensuren er klar, fordi det er åpenbart at hele eller deler av en klasse er urimelig vurdert. Jeg har vært der selv, og det oppleves blodig urettferdig. Det betyr likevel ikke at eksamen må bort, for den er kun symptomet på oppgave- og vurderingspraksis blant lærerne som også setter standpunkt.

Det er forresten funnet en gruppe som er noe helt for seg selv. Det er de som setter avvikende vurderinger, men på en vilkårlig måte. Det er altså vanskelig å finne et mønster utover det at de setter avvikende vurderinger. Noen ganger ligger de høyere, andre ganger lavere.

Disse vurderer så ulikt andre at de sannsynligvis fanges opp i vurderingsdialogen, men altså kun på eksamen, for når det gjelder standpunkt, så jobbes det i liten grad systematisk med vurderingssamarbeid, noe forskning på videregående gjentatte ganger har fastslått. Det betyr at ellers flinke folk som setter avvikende karakterer, ikke får anledning til å korrigere praksis. Ansvaret ligger på systemnivå, men for at systemet skal bli bedre, kan vi som er lærere gjerne la oss invitere til samarbeid om vurdering.

Det har vært ekstra trøkk i eksamensdebatten i år, både på grunn av endringer av eksamensoppgaver og publiseringen av en rapport om sensorpålitelighet. Ja. og avlysningen av eksamen, da.

Trøkk er bra fordi det blant annet har ført til ny innsikt hos aktører som vanligvis er passive så lenge det går greit fra deres ståsted, og nå siterer jeg Aftenposten 1. februar i år: «Debatten om eksamen avdekker et særlig sårt punkt: Det er stor forskjell på hva slags undervisning elevene får».

Denne innsikten om store forskjeller bør nå sige inn, uavhengig av pandemien, for sånn er detta skolelandet vårt, for å si det folkelig.

Derfor skal jeg også skrive om en annen form for avvik, nemlig når det planlegges med at elevene får færre timer enn læreplanen sier de skal ha. Det begynner å bli så mye av dette at det kanskje blir feil å kalle det avvik, men basert på siste undersøkelser på feltet, ser det ut til at jeg har ordet i behold. Mer om det plutselig.

Del 2: Hvor mange ekspertgrupper må til for å senke skolen?

Flere tar nå til orde for at organisasjonene våre gjør felles front. Det kan likevel virke som det er viktigere å sitte stille i båten i den tro at litt goodwill nå vil være bra å ta med inn i lønnsoppgjøret. Det er bare det at goodwill varer i omtrent seks minutter eller inntil vi setter ord på en forventning om noe, det være seg smittevern, vaksiner eller lønn. Da er vi frekke som ikke holder fred på grunn av de sårbare barna eller de permitterte. Goodwill er for pyser.

Bildet, som gjentas i disse to innleggene om regjeringens beslutninggrunnlag for å holde skoler åpne, er av Jesusminareten på den store moskéen i Damaskus. Moskéen har også vært kirke, og fortsatt finnes relikvier etter Johannes døperen der.

I første omgang valgte jeg bildet fordi jeg skriver om dogmer, som det at virus ikke smitter i skole, men for eksempel kirker. Jesusminareten heter det fordi noen tror at Isa, som han heter på arabisk, kommer denne veien når han skal tilbake for å dømme levende og døde. Samtidig er den et symbol på noe felles på tross av ulikheter.

Det begynner å vokse fram et krav om at nå må lærerorganisasjonene samle seg til et samstemt bønnerop om at nok er nok. Uavhengig av andre saker og hvem som er størst eller minst. Skolene må få tilbake rattet som styrer opplæringen. Det er supert med åpne skoler der det ikke er smitte, men hverken elever, ansatte eller foresatte ønsker at opplæring eller folkehelse ofres når vi ikke har oversikt over pågående smitte.

Da har vi heldigivis digitalskolen som både kan sikre kontakt, opplæring og smittevern. For de yngste elevene og barnehagebarn er det ikke like enkelt. Uansett er det på tide at stemmene fra feltet blir hørt. Organisasjonskanalen fungerer ikke når våre organisasjoner stadig settes på sidelinja og blir henvist til rapporter og referat etter at noen har snakket sammen. Noen er gjerne såkalte eksperter, på noe annet enn opplæring.

Fram til dette ropet kommer og ikke skrur ned volumet før det er medborgerskap i skole, får helsefaglige miljø råde grunnen. Eller er de mest byråkrater?

Jeg leser videre i vrimmelen av mer eller mindre gode begrunnelser (og del av beslutningsgrunnlaget til regjeringen) for å holde skolene åpne. I et notat fra Helsedirektoratet leter jeg etter bakgrunnen for tankegangen om at vi kan få smitten ned ved å åpne skolene mer.

Det er litt vanskelig å holde tråden, for det veksler mellom ulike aldersgrupper i en og samme setning. Men noe kan trekkes ut. Som at det blir sagt at hvis ungdom får dekket sine sosiale behov på skolen, så vil de ikke feste på fritiden.

Dette følger kanskje logikken om at de blir smittet på fritiden og ikke på skolen, og når de fester og smitter hverandre på fritiden, det er DA skolene må stenge på grunn av smitte. Her er det helt åpenbart at det har manglet en ekspert eller to.

I tillegg har notatet såkalt slagside: det framstår sammenrasket av kilder som støtter egen hypotese, og den typen argumentasjon bidrar bare til å forsterke inntrykket av at hypotesen ikke er testet, noe som i mine øyne gjør den til et dogme.

Selvfølgelig skal eksperter på smittevern ha innflytelse på smittevern, men hvorfor skal ikke eksperter på opplæring ha innflytelse på opplæring? Om det ikke er smitte i skolen, kan vi i det minste være enige om at det foregår opplæring der? Om det er ped-lederen i barnehagen som bidrar til sosialisering og språklæring eller jeg som bidrar til at elever blir studieforberedt. Det holder ikke å rekvirere et bygg til. Vi er fagfolk, ikke barnevakter.

Ett konkret eksempel som kan illustrere hvor dypt dogmet om at det ikke forekommer smitte i skole sitter og hvordan det også er plantet ut i kommunalforvaltningen: ved vår skole har vi en del elever med sammensatte behov som bor i bemannete boliger. Når de er hjemme, sorterer de under helse, og de som jobber i hjemmet deres er vaksinert. Når de er på skolen, ja, da er de på det eneste stedet viruset ikke smitter, så kommunelegen har denne uka kontant avslått søknad om at mine kolleger også blir vaksinert. Dette er folk som jobber med noen av de såkalt sårbare elevene, altså de som er på skolen uansett trafikklys. Blir de smittet og syke, står de sårbare uten et tilbud.

Flere tar nå til orde for at organisasjonene våre gjør felles front. Det er ikke det at de ikke har sagt eller sier noe, men det kan også virke som det er litt viktig å sitte stille i båten i den tro at litt goodwill nå vil være bra å ta med inn i lønnsoppgjøret.

Goodwill varer i omtrent seks minutter eller inntil vi setter ord på en forventning om noe, det være seg smittevern, vaksiner eller lønn. Da er vi frekke som ikke holder fred på grunn av de sårbare barna eller de permitterte. Goodwill er for pyser.

Det er avmakt i feltet. Jeg orker ikke lese mer i det notatet, men jeg forventer at frikjøpte hoder gjør det. Inntil videre er splitt og hersk lekende lett når det kan se ut til at organisasjonene ikke engang samarbeider om at de er satt på sidelinja.

Hvor mange ekspertgrupper må til for å senke skolen?

Derfor er jeg redd for at vi fortsatt må høre på og innfinne oss dogmene om at virus ikke smitter i skole og lærere ikke blir mer smittet enn andre. Hvis det ikke smitter i skolen, hvorfor smitter det da i kirken eller restauranten? Hvis viruset ikke smitter i barnehagen, hvorfor smitter det på konsert? Hvis lærere ikke blir mer smittet på jobb, hvorfor drar ikke hjemmekontoristene på jobb?

Jeg er sikkert ikke den eneste som har klødd meg litt i huet etter den talen sist søndag og redegjørelsen til Stortinget på tirsdag. I mitt hue, skjedde det jo nemlig noe i forrige uke som kanskje skulle følges opp. For det kunne se ut til at det begynte å gå opp for folk, til og med skolebyråd og -statsråd, at virus også smitter i skole.

Fram til nå har nemlig de fleste holdt fast på dogmet som er blitt servert av FHI og deretter hamret inn i den norske offentligheten, taktfast og systematisk gjennom det siste året, nemlig at viruset ikke smitter i skole.

Men altså, det så ut til at noe skulle snu. Det var visst likevel noe i veien med smittevernveilederen. Det var selvfølgelig ikke veilederen sin skyld, ble det sagt, men mutantene, men ok. Statsministeren skulle i hvert fall holde pressekonferanse, og så skulle hun tale til Stortinget, og vi trodde at nå kom det ny veileder og nye tiltak.

Men nei. Det kom ingenting.

Kommunene skulle fortsette å forvalte dette her. Helt ok, det, for min del, om det ikke var for at statsforvalteren blir pusset på de kommunene som ikke forvalter dette slik blant annet FHI vil.

Og så gikk lufta ut av oss.

Og jeg lurte.

Og så åpnet jeg avisa i dag.

Noen har spurt meg om jeg ikke snart går tom for noe å skrive om. De leser kanskje ikke avisa. Jeg kunne skrevet fra jeg sto opp til jeg la meg, og likevel ville jeg ikke være i nærheten av å få kommentert alt vås som formidles og bestemmes på skolens vegne.

Aftenposten kunne nemlig melde at en ekspertgruppe hadde funnet ut av vi kunne få smitten ned ved å åpne skolene mer. Det sto nemlig i en rapport som var et resultat av et samarbeid mellom Helsedirektoratet, Udir, Bufdir og FHIs «fremste eksperter på barn og unge».

Jeg ble nysgjerrig. I tillegg fikk jeg et tips fra en kollega i Bergen som også har vært opptatt av ekspertgrupper i det siste. Dette er tross alt en viktig del av beslutningsgrunnlaget til regjeringen som ble publisert på tirsdag. Det har endt opp i et notat som Helsedirektoratet har lagt ved sitt brev til kriseataben i Høyes departement, og det hele er akkurat så byråkratisk som forventet.

Det er ikke bra for helsa, men jeg har lest det notatet, og den rapporten. Det som blir kalt et samarbeid, er for rapportens del FHI ispedd noen få leger fra Oslo kommune. De fleste fra FHI er veterinærer. Jepp. Du leste riktig.

Det kommer mer.

Det er visst ingenting i veien med smitteveilederen. Trafikklysmodellen er nemlig et suksesskriterium for at vi har kunnet holde skolene åpne. Sier FHI.

Ja, selvfølgelig er den det. Den åpner jo for å droppe smittevern i skolen på gult nivå, som er det nivået hjemmekontoristene er manisk opptatt av å holde skolene på. Hvis veilederen er en suksess, hva er da galt?

Jo, skolene etterlever den ikke, sier FHI. Dette blir faktisk begrunnet. FHI har nemlig gjennomført en snapchatundersøkelse blant ungdom i alderen 16-19 år. Her oppgir ungdom at de kjenner til veilederen, men 47% av dem sier at skolene ikke legger til rette for avstand.

En snapchatundersøkelse? Er den repliserbar? Er utvalget gyldig? Heh? Det står det ikke noe om. Men begrunnelsen videre er så sammenrasket og tynn at jeg lurer på hvordan disse folka her fikk universitetsgradene sine.

Ett eksempel: «En av fire oppga at de holdt avstand til venner og medelever på skolen, men halvparten oppgir at de ikke holder avstand på fritiden. Dette vil si at smittevernreglene på skolen bidrar til at flere ungdommer holder avstand på skolen, og skolen er derfor i seg selv et viktig smitteverntiltak.»

Altså. Fordi 25% av ungdommer på snap sier at de holder avstand på skolen, er det et viktig smitteverntiltak at de er på skolen. Hva med de 75% andre? Hva med kunnskapen vi har om verdien av selvrapportering? Er det dette som skal få begrunne at barn, unge og voksne ikke skal gis anstendig smittevern i skolen, smittevern på linje med samfunnet for øvrig?

Hvorfor gjentar Aftenposten så ukritisk? Kaller dem eksperter på barn og unge når de er veterinærer og what not. Gjengir at skolene er problemet når også avisa må ha lest denne elendige begrunnelsen. På den annen side, dette er jo viktigperene som regjeringen hører på, så hvorfor skal pressen stille spørsmålstegn ved det eller at veterinærer har mer innflytelse på smittevern i skolen enn folk som befinner seg der?

Derfor er jeg redd for at vi fortsatt må høre på og innfinne oss dogmene om at virus ikke smitter i skole og lærere ikke blir mer smittet enn andre. Hvis det ikke smitter i skolen, hvorfor smitter det da i kirken eller restauranten? Hvis viruset ikke smitter i barnehagen, hvorfor smitter det på konsert? Hvis lærere ikke blir mer smittet på jobb, hvorfor drar ikke hjemmekontoristene på jobb?

Jeg må avslutte her og ta del 2 seinere. Der skal jeg blant annet inn i den om at ungdommer ikke drar på fest hvis de får dekket sine sosiale behov på skolen. I mellomtida lurer jeg på om jeg skal ta en videochat med fastlegen om blodtrykksmedisin. Eller kanskje en veterinær i FHI kan hjelpe.

Historien om en smitteveileder

Hver gang de kritiske røstene har prøvd seg, er de blitt forsøkt stilnet med at viruset ikke smitter i skole, og hvis det smitter i skole, er det lærerens skyld, for barn smitter ikke. Dette er selvfølgelig sprøyt, som har fått lov til å passere fordi vi heldigvis har hatt relativt lav smitte på landsbasis. Det er altså derfor, i tillegg til at det har vært i folks interesse at skoler og barnehager har holdt åpent, at smitteveilederen ikke ble revet i fillebiter fem og en halv time etter at den ble satt i drift.

Jeg liker ikke ordet narrativ. Det var et helt fint begrep på forelesninger om strukturalisme, men blir nå brukt i alt fra reklamemateriell til rettssaker, noe som kanskje er hakket mer spennende, men jeg liker det ikke noe mer av den grunn.

Kall det heller fortelling når de mest profilerte skolepolitikerne våre nå skal trekke seg ut av smitteveilederen for skoler og barnehager. De må jo ha tenkt den gangen den ble laget at hvor lenge klarer vi å lure folk med dette her.

For hva ser vi? Den ene etter den andre. Oslos skolebyråd snakket nylig med en elev og fant ut at gult nivå ikke er stort mer enn antibac. Etter å ha blitt hengt ut for dette i sosiale medier, ble det til at det var mutantene som kom og gjorde smitteveilederen ubrukelig. Som om den var helt fin før det. Som om det ikke-muterte koronaviruset ikke var smittsomt. Som om, hva faen har vi drevet med det siste året, liksom.

Neste ut var Kunnskapsministeren. Også hun er med på den med mutantene, at det er deres skyld at gult nivå ikke funker. I tillegg la hun til dette, som jeg tror en del av de som er sykmeldte eller kjenner at nå er det rett før, gjerne skulle vært uten: «Det er først nå i januar og februar at vi har fått beskjeder om at smitteveilederne ikke fungerer helt etter planen. Fram til da var tilbakemeldingene gode. Situasjonen har endret seg.»

Vi kan fint vitse om dette, men det er faktisk en systemsvikt når ministeren ikke får med seg at hennes egen statssekretær sitter i dax18 i november og mottar kritikk fra en lærer om nettopp antall nærkontakter til både elever og lærere. Bare for å ta ett eksempel på hvor mange ganger ministeren direkte eller indirekte er blitt konfrontert med at veilederen helt åpenbart ikke fungerer.

Hvorfor fungerer den ikke? Fordi den har lagt opp til at meteren ikke gjelder i skoler på gult nivå, som for øvrig er det nivået skoler skal være på, selv en rekke skoler som av smittevernhensyn har bedt om å få være på rødt.

Hver gang de kritiske røstene har prøvd seg, er de blitt forsøkt stilnet med at viruset ikke smitter i skole, og hvis det smitter i skole, er det lærerens skyld, for barn smitter ikke. Dette er selvfølgelig sprøyt, som har fått lov til å passere fordi vi heldigvis har hatt relativt lav smitte på landsbasis. Det er altså derfor, i tillegg til at det har vært i folks interesse at skoler og barnehager har holdt åpent, at smitteveilederen ikke ble revet i fillebiter fem og en halv time etter at den ble satt i drift.

Jeg kunne også nevnt utformingen, som i tråd med resten av regjeringens tiltak og forordninger, er akkurat så fragmentert og bortimot umulig å formidle på forståelig norsk, slik at kritikerne skulle få en vanskelig sak. Men jeg nevner ikke det. Det ville blitt for konspiratorisk av meg. Jeg bare legger til at når dokumentet til alt overmål kalles veiledning, og kommunene åpenbart lar seg mislede av den, er det ingen på toppen som leer på et øyenbryn når feltet melder fra om at dette ikke holder.

Jeg sier det igjen. Det er den relativt lave smitten på landsbasis som er grunn til at denne smitteveilederen har holdt koken så lenge. Det er grunn til at ikke flere har fått øye på det åpenbare, nemlig at veilederen hverken har hatt effektive smittetiltak eller klær på.

På den måten har man kunnet holde liv i fortellingen om at viruset ikke smitter i skolen. Den fortellingen som kun var sann på de skolene det ikke var virus i første omgang. Vi som levde i og fortalte om en annen historie, ble overhørt som de kolerikerne vi ble dømt til å framstå som.

For all del. Ministeren skal ha for at hun før jul prøvde å gjøre veilederen mer fleksibel ved at man på gult nivå skulle kunne bruke mer digitalskole for de eldste elevene. Vi så deretter hvordan det ble spist til frokost av FHI og ombud og what not av hjemmekontorister som sier de er opptatt av sårbare barn. Som om det er en motsetning mellom sårbare barn og smittevern.

Uansett, etter at hjemmekontoristene fikk sagt sitt om fleksibiliteten, ble det så vanskelig å iverksette fleksibilitet, at den falt til jorden. Slik funker praksisfeltet, uten at feltets stemmer blir hørt, hverken når vi snakker gjennom organisasjonene våre eller på egenhånd.

Så her er vi. Om «et-par uker» skal visst veilederen komme i ny drakt. Det betyr sannsynligvis ny innfløkthet. I så fall gruer jeg meg allerede.

Fredagskveld på teststasjonen

Det er unektelig en del selvmedlidenhet inni knollen på en lærer som uforskyldt befinner seg i testkø tidlig en fredags kveld, etter syv timers undervisning tidligere på dagen. Spørsmål oppstår, som om det kan karakteriseres som overtid når det per sms instrueres om å innfinne seg til slikt.

Det kan det selvfølgelig ikke. Lærere har insistert på en fleksibel arbeidstidsavtale, noe KS tolker som at vi synes det er greit å jobbe ubegrenset utenfor arbeidstid. Så her står jeg.

Rundt meg vrimler utskremte kommuneansatte på overtid. Bokstavelig talt. Jeg misunner dem ikke, for hverken de eller jeg aner hvor lenge de skal holde på. Brorparten av dem som går og jobber på skolen «min» er pålagt eller satt i frivillig karantene. Det vil si over 1000 mennesker. I tillegg er minst en tredjedel av oss pisket ut til test.

Nytteløst er det å si hva var det jeg sa, men pokker heller, jeg sa det. Den dagen én elev på studieforberedende blir smittet, må nesten hele skolen i karantene. Det sa jeg. Åpen, kompakt og moderne som skolen er, og bøtte fjern som trafikklysmodellen er. Nå er den dagen kommet. En elev er smittet. 1000 er i karantene. Kjenn litt på gevinsten av sånt.

Det jeg også sa, og gudene vet hvor mange med meg, var at det kunne vært unngått. Den tidligere helsesykepleieren til datteren min kunne sittet godt tilbakelent i godstolen i kveld i stedet for å stå bak visir og munnbind og gi meg instrukser om ikke å skjære grimaser. Den åpenbart overarbeida fyren fra teknisk etat som skulle dele ut navnelapper, men stadig glemte hvem han lette etter og hadde tunnellsyn som hindret ham å se rett dato og navn på lista si. Han kunne også vært hjemme, eller et annet sted bedre enn dette.

Det kunne vært unngått, men det sitter fortsatt så uendelig langt inne å erkjenne at også skoleelever må ha avstand mellom seg for å unngå smitte. Det samme gjelder nok alle de andre konsekvensene av at meteren ikke gjelder i skole, for eksempel det faktum at smittesporing på et sted som driver med daglig superspredning er bortimot umulig.

Så her står vi.

Stiller oss opp. Synes køen er lang og lurer på om vi skal dra hjem og spise middag før vi prøver på nytt, men blir en halvtime til, og enda en, og enda en, til vi slipper gjennom til tårene spretter og det går over. Ute på den andre siden er køen femdoblet.

Kanskje smitter ikke barn og unge hverandre mens de er på skolen. La oss for moro skyld late som et øyeblikk. Hva har det i så fall å si for dem som fortsatt jobber overtid, med eller uten betaling, for å være et sted de ikke ønsker å være.

Hva har det å si for de permitterte, eller barna deres? Hva har det å si for ungdomsskoleelevene som blir uvenner fordi de blir usikre av noe så banalt som at de ikke får snakke sammen i friminuttene? Kohort meg her og der, liksom.

Jo, de møtes der de kan, i sosiale medier, der det de får til er å plage hverandre, og så slår etterdønningene inn i skolen dagen derpå, som må mobilisere det som kan krype og gå av ikke-sykmeldte voksenpersoner, for å løse usikkerheten for denne gang, noe som vil si trettifem minutter. Eller hva med vennegjengen på over fem stykk som ikke får være mer enn fem stykk på ubestemt tid. Hvem skal ut?

Mumle mumle, skjerme barn og unge, sier barneombudet, og en eller annen lettvekterlege som vil opp og fram i byråkratiet, og som leser rapporter fra mars og april, i fjor, og blir sjokkert over feilprioriteringene den gang da. Nei, det kan vi ikke ha noe av, sier de, og så lenge skolene er pip åpne på gult nivå, puster de med magen og ingen av dem bryr seg med at kommunene fortsatt ber helsesykepleierne teste lærere i kø i stedet for å snakke med de ungdommene som ikke er blant de fem i gjengen eller har permitterte mødre som ikke har penger til strømregninga.

Men helsesykepleieren redder likevel kvelden min. Sier, ugjenkjennelig bak visir og maske, at vi har hilst på hverandre før, at hun har jobbet med mannen min og møtt datteren min da hun gikk på den og den skolen. Mer skal ikke til før det slår meg hvor forbanna heldig jeg er som kan kjøre hjem når hun har trukket de pinnene til seg, for det kan ikke hun, kjøre hjem altså, så selv om det er hun og ikke jeg som får overtidsbetalt, er det jeg som kan sette meg i godstolen med en øl på fredagskvelden.