Vi må snakke om vurdering

Det har vært ekstra trøkk i eksamensdebatten i år. Det er bra fordi det blant annet har ført til ny innsikt hos aktører som vanligvis er passive, og nå siterer jeg Aftenposten 1. februar i år: «Debatten om eksamen avdekker et særlig sårt punkt: Det er stor forskjell på hva slags undervisning elevene får». Innsikten om store forskjeller bør nå snart sige inn, uavhengig av pandemien, for sånn er detta skolelandet vårt, for å si det folkelig.

Det er litt uærbødig å bruke ordet avvik, men det kommuniserer også noe de fleste ikke driver med. Av hensyn til elever må likevel skolepolitikk innrettes for å motarbeide avvik.

Uavhengig av pandemi, er avvik drivere for ulike betingelser for elever. Det er mye å ta av, klassestørrelser og borttelling av timer for eksempel, men i dag skal det gå i vurderingspraksis. Det får jevnlig store overskrifter i forbindelse med eksamen, og gir fyr på bålet til dem som ønsker å avvikle denne. Som om avvik forsvinner med eksamen.

Avvik kommer av upresise oppgaver (inkludert kriterier) og enkelte typer av svar på spesielt åpne oppgaver, og fordi sensorer ikke er noe mer mystisk enn lærere, er vurderingspraksis på eksamen til forveksling lik den som ender i standpunktkarakterer. Forskjeller er likevel at når læreren er sensor, må hun gå i dialog med flere før karakteren blir ført – og når hun standpunktvurderer, har hun flere tekster å ta av.

Hva er vurderingsavvik? Det er at noen enten gir vesentlig høyere eller lavere karakterer enn andre. De som er harde i klypa blir i vurderingsforskning kalt hauker og de milde blir da duer.

En vanlig myte er at at haukene er de erfarne, som henger igjen i tidligere års normer, mens duene er de unge, uerfarne og kanskje litt naive. De gammeldagse og sure versus de freshe og snille, liksom, men forskningslitteratur forteller at både de mest erfarne og uerfarne inngår i begge grupper. Det er altså like sannsynlig at en uerfaren lærer kan være både hauk og due.

Hvorfor er hauk og due et problem? Fordi elever bruker vitnemål i konkurranse om studie- og arbeidsplasser. På eksamen, som ellers, forsterkes risikoen for sprikende vurderinger når det blir gitt oppgaver eller skrevet tekster som kan polarisere vurderingen. Kreative oppgaver er i så måte en gjenganger, mens tekster som utfordrer oppgavebestillingen eller blir for subjektive er andre.

Stort sett «sklir» også disse tekstene gjennom normfellesskapet uten at urettferdige karakterer blir satt, fordi sensorene skal i dialog og fordi de skal snakke med oppmenn når de ikke blir enige. Ikke minst også fordi avvik er nettopp det. Problemet oppstår når to hauker eller to duer treffes i ett og samme sensorpar, og den urettferdigheten som da oppstår, sklir sannsynligvis under radaren, for de er jo enige!

Erfarne lærere har gjerne opplevd konsekvensene, der de klør seg i huet når sensuren er klar, fordi det er åpenbart at hele eller deler av en klasse er urimelig vurdert. Jeg har vært der selv, og det oppleves blodig urettferdig. Det betyr likevel ikke at eksamen må bort, for den er kun symptomet på oppgave- og vurderingspraksis blant lærerne som også setter standpunkt.

Det er forresten funnet en gruppe som er noe helt for seg selv. Det er de som setter avvikende vurderinger, men på en vilkårlig måte. Det er altså vanskelig å finne et mønster utover det at de setter avvikende vurderinger. Noen ganger ligger de høyere, andre ganger lavere.

Disse vurderer så ulikt andre at de sannsynligvis fanges opp i vurderingsdialogen, men altså kun på eksamen, for når det gjelder standpunkt, så jobbes det i liten grad systematisk med vurderingssamarbeid, noe forskning på videregående gjentatte ganger har fastslått. Det betyr at ellers flinke folk som setter avvikende karakterer, ikke får anledning til å korrigere praksis. Ansvaret ligger på systemnivå, men for at systemet skal bli bedre, kan vi som er lærere gjerne la oss invitere til samarbeid om vurdering.

Det har vært ekstra trøkk i eksamensdebatten i år, både på grunn av endringer av eksamensoppgaver og publiseringen av en rapport om sensorpålitelighet. Ja. og avlysningen av eksamen, da.

Trøkk er bra fordi det blant annet har ført til ny innsikt hos aktører som vanligvis er passive så lenge det går greit fra deres ståsted, og nå siterer jeg Aftenposten 1. februar i år: «Debatten om eksamen avdekker et særlig sårt punkt: Det er stor forskjell på hva slags undervisning elevene får».

Denne innsikten om store forskjeller bør nå sige inn, uavhengig av pandemien, for sånn er detta skolelandet vårt, for å si det folkelig.

Derfor skal jeg også skrive om en annen form for avvik, nemlig når det planlegges med at elevene får færre timer enn læreplanen sier de skal ha. Det begynner å bli så mye av dette at det kanskje blir feil å kalle det avvik, men basert på siste undersøkelser på feltet, ser det ut til at jeg har ordet i behold. Mer om det plutselig.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s