Skoler jeg gikk på

Dette handler egentlig bare om hvor viktige lærere kan være. Vi trenger ikke være fullt så viktige for alle, som mine lærere var for et barn som meg. Vi trenger likevel å være i beredskap, så de elevene som trenger å hente mestring fra relasjonen med oss, får lov til det. Det må ikke være så fancy. For meg holdt det å bli likt.

(Motivet på bildet er «Teddy – Beast of the Hedonic Treadmill» av Fredrik Raddum, Kistefos skulpturpark)

I oppveksten ble jeg flyttet en del rundt på, så det ble noen skoler. Den første var Solberg skole på Dikemark. I starten av første klasse ble vi som hadde skilte foreldre bedt om å rekke opp hånda. Det var den eneste skolen jeg har gått på som hadde mobbering. Jeg rakk ikke opp hånda selv om mine foreldre aldri hadde levd sammen, for de var jo ikke skilt. Jeg tror jeg var heldig sånn, som tok utsagn såpass bokstavelig.

Sønnen til en av legene på Dikemark var to år eldre enn meg. Han havnet ofte i midten av mobberingen. I et friminutt så jeg ham komme ut av den med hull i hodet. Jeg kan fortsatt huske skammen fordi jeg var maktesløs der jeg fra avstand så den store røde blodflekken i det blonde bakhodet hans. Det var ingen voksne der ute.

Inne sto klasseforstander Karin og smilte ved flanellografen og skrev med perfekt skrift på tavla og jeg elsket henne nesten. Ute var det ingen. Oppvekst på 1970-tallet. Det gjaldt bare å styre unna gutta som bodde i rekkehusene uten leger og som kalte legesønnen for brilleslange og det som verre var. Jeg var god på å styre unna.

Da jeg var åtte, flyttet vi til Loddefjord. Jeg begynte på Vadmyra skole, men den var full, så en del av oss ble samlet i en ny klasse, fordi vi skulle begynne på nybygde Haugatun. Det var bare det at den skolen ikke var ferdig ennå, så da fikk vi klasserom i gymsalen på Loddefjord skole. Demografisk praksis. På Vadmyra var det så mange unger at det bare var å være ute. Jeg husker at jeg løy en del, særlig i starten.

Da jeg hadde sluttet å lyve, flyttet vi til Olsvik. Nytt borettslag. Ny klasse. Ny lærer og nytt opprop av det fornavnet jeg hverken ville ha eller brukte. Nytt behov for en landsby.

Nye løgner. Når du skal lyve, er det bekvemt å ha bodd mange steder, for da kunne det ha skjedd så mange ting, andre steder. Løgnen som ikke kan etterprøves er flyttebarnets privilegium og mestring.

«En meget flink og grei elev», ble det gjentatt i barneskolens vurderingsbok. Etter at vi hadde flyttet til Bergen, og bort fra alle besteforeldre, tanter og onkler, ble lærerne spesielt viktige. Derfor noterte jeg nennsomt grammatikkregler og regnestykker. Var musikklæreren interessert i opera, ble jeg det også. Jeg husker bare gode lærere, og det var godt for meg å bli likt av dem. Jeg må ha hentet uhorvelig mye mestring fra de relasjonene.

En dag i fjerde klasse, på Haugatun, ble vi utstyrt med en innføringsbok og læreren vår Knut fortalte med entusiasme at dette var en helt spesiell dag. I denne boka skulle vi skrive ned viktige regler, og utenpå skulle vi skrive navnet vårt og «Norsk grammatikk». Mer skulle det ikke til for å vekke begeistring. Kanskje var det meg, men helst tror jeg at blandingen av Knuts engasjement og presise fagkunnskap, var noe som gjorde det for flere. Til dags dato er det ingen som har lært meg mer om norsk grammatikk enn Knut.

Etter at Knut hadde gjort dette innsalget gjennom glanset skrivebok og bursdagsstemning, kan jeg ikke huske undervisningen som mer fancy enn at han skrev ned regler på tavla, før vi fikk oppgaver der vi trente på reglene i praksis. Jeg var et rettskaffent lite barn, så kanskje var det derfor jeg likte hvordan språket bare falt på plass.

Slik var det ikke da jeg en god del år senere, og tilbake på østlandet, skulle lære fransk. På ungdomsskolen snakket fransklæreren med stor entusiasme om sine reiser til Paris og hvor deilig det var å drikke cafe au lait, men jeg lurte på om hun kunne noe særlig fransk. På videregående gikk det i regler på tavla og oppgaver etterpå, men her manglet det en del på entusiasmen hos en sikkert ellers kunnskapsrik lektor i grå dress. Ingen av disse hadde Knuts uslåelige kombo. Vi kan likevel ikke bare bestemme at alle lærere skal være like gode eller ha det samme repertoaret.

Men dette innlegget handler egentlig bare om hvor viktige lærere kan være. Vi trenger ikke være så viktige for alle, som mine var for et barn som meg. Vi trenger likevel å være i beredskap og ha tida som trengs, så de elevene som trenger å hente mestring fra relasjonen med oss, får lov til det.

Det trenger ikke være så fancy. For meg holdt det å bli likt. Det er ikke noe mindre viktig for eleven som ikke fikser norsk grammatikk.

Midt i vår misnøyes vinter

Vår misnøyes vinter har én god side. Den er ikke her for å bli, selv om det kjennes slik ut. Snart snur sola, før det fortsetter å være mørkt. Så kommer det, helt umerkelig først, det som blir lysere og etter hvert mildere og mer håpefullt. Noen gleder seg mens andre gruer seg til vaksinen. Andre kommer på at de ble veldig glad i krydderurter og tomater i fjor og tusler en tur rundt huset eller snuser i verandakassa og tenker at joda, det går dette også. Det er da det begynner å krype innover oss, med en viss overbevisning, at vi sto han over. Nå som det nærmer seg julefri er i hvert fall jeg villig til å håpe på det.

Mot slutten av forrige skoleår, ante jeg noe om denne høsten. Likevel er det først når virkeligheten siver inn, når høsten og vinteren kommer og sprer virus og kutter og tar, at vi erfarer hvor ille det er.

Alle har noe som er verst for dem. Jeg har minst en kollega som er livredd for smitte. Det er hans verste på en lang liste av det som ikke er stort bedre. Han isolerer seg privat på grunn av kronisk syke i familien og blir mer og mer frustrert og forbanna fordi myndighetene har bestemt at han ikke skal få holde meteren fordi han jobber i skole.

Vær glad du har jobb, sies det. Jo takk, sier han, resignert ettersom høsten går og gjentar samfunnsoppdraget. Resignert er bedre enn syk, og det er ham en gåte at vi fortsatt ikke har råd til å holde meteren i skole.

En annen kollega har de digitale lærebøkene som det aller verste. Hun gjør det, men ønsker ikke å be elever om å lese lange, komplekse tekster på skjerm, når de så avgjort er bedre å lese på papir, også fordi papiret ikke sitter fast i underholdningsmaskiner. Når teksten blir tung på papiret, går det an å lufte huet, for så å starte der du slapp. Når teksten blir tung på skjermen, da er du fortapt på nettet, og du vet det ikke, for det er så gøy. Det er henne en gåte at de som bestemmer vil at jobben hennes skal være unødvendig vanskelig.

En synes det verste er Teams, en annen VIS eller Fagfornyelsen oppi det hele, en tredje at den ene etter den andre blir sykmeldt. En del har det egentlig ganske greit, om det ikke var for alle de ekstra sure kollegene i år.

Vi har også minst én kollega som er redd for rommet med elever som hver for seg er unge, sårbare, genuint empatiske og med bøttevis av flotte verdier, men som likevel, i likhet med de fleste andre i alle aldre, kan rotte seg sammen ved lukten av frykt. Da hjelper det ikke at de har gått fra å være 27 til 32 de siste årene.

Mitt verste er fortsatt kuttene. På den måten helgarderer jeg jo, for kutt er samlebetegnelsen på 32 i rommet, digitale lærebøker, manglende meter og det meste annet som gjør vondt.

Vi prøver å mestre dette så godt vi kan, og vi gjør jo det, også de stadig flere som er blitt sykmeldt, som allerede ved skolestart varslet som kanarifugler om det som skulle komme.

For min del ble mestringen at jeg akkurat i år, dette hersens 2020, helt tilfeldig skulle få karrierebeste timeplan. Lærere vet hvor avgjørende den kan bli. I år med elendige timeplaner, kan vi trøste oss med at det går over, mens vi i år med en som jeg har nå, kan vite at dette må vi nyte, for det kommer ikke tilbake.

Det har også vært selvhjelp i denne raptusen av en blogg. Både fordi den er et utløp, men også fordi det blir gode tilbakemeldinger, og jeg er ikke mer avansert skrudd sammen enn at fine tilbakemeldinger gjør godt. Noen vil sikkert kalle oss klagekor, men de aner ikke hvor mye vi også ler.

Vår misnøyes vinter har én god side. Den er ikke her for å bli, selv om det kjennes slik en stund til. Snart snur sola, før det fortsetter å være mørkt. Særlig for familieforsørgere som har mistet jobben. Vi er også flere som dør en bit hver dag, av at hele livet, julenisser for de minste og besøk av barnebarna og fester og samtaler med venner, elever og fandens oldemor, foregår på avstand via bredbånd.

Selv om smittevernet ikke verner skolen, må jeg også si at det har gjort mer og mer godt å ha en jobb med fysisk opp- og folkmøte.

Så kommer det, helt umerkelig først, det som blir lysere og etter hvert mildere og mer håpefullt. Melby, som skryter av å være lærer med én tunge og dropper lærere i ekspertutvalg for sluttvurdering med en annen, har åpnet for flere lokale tilpasninger. Etter jul skal hun bestemme seg for om det er FHI eller hun som styrer opplæringspolitikken.

Deretter slipper mer lys til, uansett. Noen gleder seg mens andre gruer seg til vaksinen. Andre kommer på at de ble veldig glad i krydderurter og tomater i fjor og tusler en tur rundt huset eller snuser i verandakassa og tenker at joda, det går dette også.

Det er da det begynner å krype innover oss, med en viss overbevisning, at vi sto han av. Nå som det nærmer seg julefri – er i hvert fall jeg villig til å håpe på det.

Egentlig hadde jeg bestemt meg for å la hele smitteverneriet ligge

Når jeg leser i Aftenposten om industri-lobbyen på fanget til Helseministerens statssekretær, er det ikke så lett å holde seg. For dem som fortsatt holder seg, gjengir jeg det glade budskap: i juni var det om å gjøre å smi mens oljeforlikets 39 milliarder var varme, og da trengtes titusenvis utenlandske arbeidere i en fei. Så industrien måtte få sånn veileder som var i strid med hele regelverket. Smak på ordet karantenefritak. Så da fikk de det. Alle veit hvordan det gikk. De tjener sikkert fortsatt grovt, mens de som måtte stenge på grunn av den økte smitten dette førte til, venter på oppbud. Smak på ordet omfordeling.

Ettersom høsten har gått, har jeg satt mer og mer pris på å ha en jobb å sykle eller kjøre til, ikke minst for å møte levende mennesker og normalitet. Det er det helsemyndighetene har bestemt. Normalitet for barn og unge, og meg.

Innimellom har jeg likevel måttet surmule litt, for smittevernet har virkelig ikke hengt fast i greipet. Det kunne jeg tålt om vi hadde hatt litt ærlig dialog om det. I stedet har myndighetene møtt oss med et ansvarsfraskrivende maktspråk. De har sagt at det er skolens ansvar å opprettholde meteren, når det var dem som lagde veilederen der det vitterlig står at skolene ikke skal holde meteren. Ikke minst er det ansvarsfraskrivende når de deretter skylder på ungdommen.

Så tar jeg meg i det. Husker på familieforsørgere som ikke har jobb lenger, studenter og unge voksne som sitter pip aleine på hyblene sine i byer der treningssentre og andre møtesteder er stengt. Vet jo at de som jobber i helsevesenet ikke har sjans til å komme seg ut av frontlinja, at brorparten av de av oss som fortsatt har jobb, heller ikke har tilfredsstillende smittevern. Så alt i alt har vi det vel greit her under koronateppet, her vi sitter musestille og godtar moderasjon og at lovnader fra tidligere forlik utsettes til de ikke lenger gjelds.

Eller?

Når jeg leser i Aftenposten om industri-lobbyen på fanget til Helseministerens statssekretær, er det ikke så lett å holde seg. For dem som fortsatt holder seg, gjengir jeg det glade budskap: i juni var det om å gjøre å smi mens oljeforlikets 39 milliarder var varme, og da trengtes titusenvis utenlandske arbeidere i en fei. Så industrien måtte få sånn veileder som var i strid med hele regelverket. Smak på ordet karantenefritak. Så da fikk de det. Alle veit hvordan det gikk. De tjener sikkert fortsatt grovt, mens de som måtte stenge på grunn av den økte smitten dette førte til, venter på oppbud. Smak på ordet omfordeling.

Når vi i skole har bedt om lokale tilpasninger i regelverket slik at elever kan få noe av undervisningen hjemmefra, på grunn av økt fravær av både lærere og elever, og fordi noen av skolene er så trange at de ikke kan levere på smittevern når alle elevene er tilstede, nei, da var det plutselig vi som ble lobbyister, ifølge helsemyndighetene. Det var visst litt mange bekymringsstemmer som var i ferd med å få noe de skulle få sagt. Det ble uhørt.

Eller som FHI uttrykker det i sitt høringssvar, at slitne og bekymrete lærere: «i for stor grad setter dagsorden i offentligheten og sosiale medier».

Så da fikk vi gå ett skritt fram og to tilbake, og det enda en gang. Vi husker reverseringen i høst, da fylkesmenn fikk kommuneoverleger til å overprøve videregående skoler som ville innføre rødt nivå da smitten gikk opp. Da Melby nylig åpnet for mer lokalt selvstyre likevel, og sendte dette på høring, hvilken høringsstemme ble da hørt? Det ødelegger smittevernet, sa FHI. For å forstå det utsagnet, må en bli med på  at det er viktig at vi i skole ikke har tilstrekkelig smittevern, at det er mye godt smittevern i det, på en måte.

Ellers er det interessant å lese lista over hvem som har hatt tid til å svare på denne høringen. Det er som kjent hektisk ute lokalt, og den eneste fylkeskommunale skoleeieren som har ytret seg er Finnmark og Troms. I tillegg har Trøndelag fylkeskommune funnet tid til å markere at de ikke har merknader. Det er likevel en viktig handling, for gjennom minimal tidsbruk har de markert at de er enige i at de som skoleeier skal få bestemme.

Som lærer i samfunnskunnskap håper jeg at jeg klarer å formidle viktigheten av å benytte seg av påvirkningskanaler. De som har visst å gjøre dette i denne saken er intet mindre enn fem fylkesmenn, altså statens forlengede arm her ute i distriktene, og de gjør det helsemyndighetene gjør: bekymrer seg over  barn og unges rett til opplæring.

Jeg er ikke blant dem som hadde særlig tro på min evne til å drive god opplæring under nedstengningen, men jeg registrerer at den praksisen jeg da bedrev, i andre sammenhenger blir applaudert fordi jeg henger med på digitaliseringstoget.

Det paradoksale blir derfor at jeg er å betrakte som lite framoverlent når jeg problematiserer enøyd digitalisering av skolen, men når jeg gjennom såkalt framoverlent praksis, kan bidra til bedre smittevern på skolen, samtidig som jeg kan tilby den samme undervisningen til de elevene som er hjemme med symptomer, nei, da går det på rettighetene løs. Det er knapt til å begripe, og det er vanskelig å la det ligge.

Langlesing i digitaliseringens tid

Selvfølgelig hører romaner hjemme i klasserommet, men monner det? Flere og flere elever blir fratatt lærebøkene sine og sitter tilbake med skrolletekster. Hva skjer med lange og komplekse tekster som trenger konsentrert lesing, når de blir gjort til skrolletekster? De blir skrollet. De mister sin sammenheng og inviterer til noe morsommere, som for den som kjeder seg heldigvis er et tastetrykk unna.

Velkommen til klasserommet. Vi starter med å be 30+ ungdommer om å legge bort mobilen. Avhengigheten slutter nemlig ikke idet de går inn skoledøra, og nei, skolen skal ikke sluke selvopptattheten for å gjøre seg relevant.

Jeg må stadig skjerpe meg. Noen ganger går det fort over, mens andre ganger gjør det mer inntrykk. For tre-fire år siden hadde jeg en av det slaget skjerpings som satt i en stund. Det startet da jeg tok meg i å reise meg fra bordet, der jeg satt etter helgefrokost og leste i en avis.

Hver skoledag ser jeg elever gjøre det samme. Den eneste forskjellen, og den er ganske vesentlig, er at mange av dem bryter av lesingen før den egentlig har startet. Selv en oppgaveformulering kan ta for lang tid.

Tilbake til avbruddet, der jeg reiste meg den søndagen, midt i en artikkel, og jeg gjorde det på en så selvsagt måte, at det slo meg at dette ikke var første gang. Jeg tok en kikk på artikkelen, og det var ikke noe galt med den. Hva var den egentlige grunnen til at jeg hadde avbrutt meg selv?

Det er så kjedelig, forklarer elever. Skal vi lese alt det? sier noen i møte med det jeg tenker er et minimum av tekst. Noen sier ingenting, de bare lar være og vet kanskje at ved å holde kjeft blir det mindre bråk med leselæreren. Det er ikke så vanskelig å skli under radaren i et klasserom med tretti andre.

Da jeg tidligere i år leste at lesing på mobilen ødelegger konsentrasjonen, kjente jeg meg igjen. Det viser seg at nettlesing med stadige avbrudd, gjør hjernen så vant til avbrytelser at den etter hvert begynner å  avbryte seg selv. I tillegg kommer at skjermlesevanene, kjapp skrolling gjennom feed, er blitt universell lesestrategi, i møte med .pdf så vel som instagram.

Det er mot denne bakgrunnen foreldre ikke vil at ungene deres blir utstyrt med skjermer for tidlig i skolen. Som om det er skjermer det er mangelvare av der hjemme. Det er ikke det. Som om vi visker ut sosioøkonomiske forskjeller av å kjøre på med mer skjerm i skolen. Vi gjør ikke det. Romanlesing kompenserer sosiale forskjeller. Øyekontakt i samtale om det vi har lest gjør sannsynligvis også det.

Det er mot denne bakgrunnen lærere kjemper for læreboka, også på papir. Det kan se ut til at det forblir en kamp mot vindmøller eller virusteppe, for aldri er det brukt mindre penger på papirbøker enn i fagfornyelsens år.

Når jeg spoler tilbake til søndagen jeg opplevde å ha blitt en elendig leser, er det til at jeg lovet meg selv å begynne å lese ordentlig igjen. Ikke bryte av noe interessant med mindre noen trenger legehjelp eller bikkja driter inne.

Det var ikke gjort i en håndvending. Hver gang impulsen til å gjøre noe annet meldte seg, måtte jeg stå i det. Det tok likevel ikke så lang tid. Jeg er blant de heldige som fordi jeg har lest mye helt siden jeg var barn, har lesestrategier som kunne slås på igjen.

Det er det forsvinnende få elever i grunnopplæringen i dag som har. Det burde bekymre folk som signerer rammeavtaler for innkjøp av skjermer, men det gjør det ikke. Det bekymrer bare folk som Knut Hoem, som  har det med å gå i mer eller mindre fintfølende dialog med norsklærerne, for eksempel når han synes det er dust at vi ikke leser Bjørneboes Jonas med alle elevene våre.

Jeg tankeeksperimenter og lar Hoem bestemme, sammen med skokken av foreldre og høgskolelærere som mener det er dust med lekser. Hvor lang tid tar det å lese en roman? Jeg leser en side i minuttet, hvis jeg ikke faller i staver underveis, noe som er den beste måten å lese på. La meg likevel samlebåndlese en gjennomsnittslang roman, og bli ferdig på fem klokketimer. Mange elever trenger dobbelt så lang tid. I tillegg må vi jobbe mye med forståelse og tolkning underveis. Hadde vi sluppet vurderingsspøkelset, kan vi komme unna med fire uker, og da vet vi at ikke alle har lest hele boka.

Selvfølgelig hører romaner hjemme i klasserommet, men monner det? Flere og flere elever blir fratatt lærebøkene sine og sitter tilbake med skrolletekster. Hva skjer med lange og komplekse tekster som trenger konsentrert lesing, når de blir gjort til skrolletekster? De blir skrollet. De mister sin sammenheng og inviterer til noe morsommere, som for den som kjeder seg heldigvis er et tastetrykk unna.

Jeg har sagt det før, og kommer til å si det igjen. Det er mye bra med digitalisering, men å tvinge elever til enda mer skjerm, det er til å grine av.

Ikke lik rett til opplæring når sjefen er kommunalminister

Dette er en utvikling som kanskje kan svare på hvor hardt vi lander. Det ser nemlig ut til at vi skal enda lenger ned, dit det virkelig ikke lenger er den samme skolen for alle, den som forbereder alle til det samme samfunnslivet. Dit ned statsråden også kanskje skal lure på om man ikke også skal ta en titt på Friskoleloven. Det er jo som kjent så viktig å få velge selv. Være fri, liksom. Segregert okei, men fri.

Det korte svaret på hva som styrer skolen er juss og økonomi.

Det halvlange svaret er komboen av Stortinget og regjeringen som bestemmer og utøver det meste av lov- og økonomiarbeid. Når det gjelder økonomien, er det gjerne sånn at innen praktisk politikk har nådd skolene, er det kommunalministeren som har bestemt. Skolestatsråden forvalter et budsjett som stort sett går til byråkrati og utvalgte satsninger.

Det er med andre ord ikke skolestatsråden som rår over skolebudsjettene, for det er det altså kommunal- og moderniseringsstatsråden som gjør. Forresten fiffig at kommune- og moderniseringspolitikken ligger under samme departement. Kanskje det blir kutt av sånt. Eller raskere kutt. Eller mer moderne.

Så når kommuner og fylker skal følge opp skolestatsrådens politikk, er det rammene fra kommunal som betyr noe, og de er som kjent ikke store nok, selv om det går 40 milliarder til fylkene og 140 til kommunene.

Et enda mer vanskelig svar er at vi snart går inn for landing, og det trolig med brukket rygg. Det er ikke få som det siste året, og merk: det siste året er det første etter regionreformen, har ropt så høyt de kan om konsekvensene av kutt. Det er mindre penger enn noensinne, og nå skjæres det mange steder så langt inn i lovpålagte tjenester at det ikke bare gjør uutholdelig vondt, men også nærmer seg det umulige.

Ansvarlige statsråder toer sine hender og regner på sin kant og svarer at fylker og kommuner har fått mer penger enn noensinne. På toppen har de visst også fått en hel del koronapenger, og flere skal visst komme, men det ser ut til at det er penger til sprit og rart framfor overtid.

Hvorfor er perspektivene er så ulike? Jeg ser ikke bort fra at noen spiser pengene underveis, altså at det ramler av mye på den byråkratiske og politiske veien fra regjeringskonferanser til gølvet. I tillegg har kommunene vært kraftig underfinansiert over år, og med lærernormen ble ostehøvlingen synlig, også for folk som ikke jobber i skolen.

Mange kommuner og fylker har også så lav skatteinngang at de ikke kan levere på intensjoner og villet skolepolitikk. Kanskje spiller det også inn at flere av dem både investerte og oppbemannet som f… i forkant av sammenslåinger, eller surrer bort pengene de har på annet enn førstelinjene.

Uansett fører det til at elever i Norge ikke har lik rett til opplæring.

Joda, den samme retten har de, men likevel får ikke alle den opplæringen de har rett til. Hvor går skillet mellom de som får og ikke? Svaret på det er igjen økonomi, og da er vi tilbake til kommunaldepartementet og skatteinngang. Jeg vet det ligger en omfordelingsnøkkel til grunn når kommunene får sine overføringer, men den ser ikke ut til å monne tilstrekkelig når skole etter skole må styre og skjære og kutte i såpass grunnleggende skolesaker som lærere og bøker.

Svaret på hva som styrer skolen er altså en økonomisk politikk som kverner langsomt, men til slutt kan åpne for avvikling av fellesskolen. Ennå er vi ikke kommet til jussen. Det er snakk om flere lover som angår oss. En av dem mener statsråden nå tillater henne å overstyre fylkene til å innføre fritt skolevalg. Det ønsker fylkene stort sett ikke, noe de har til felles med Elevorganisasjonen, KS, lærerne og andre relevante aktører.

Dette er en utvikling som kanskje kan svare på hvor hardt vi lander. Det ser nemlig ut til at vi skal enda lenger ned, dit det virkelig ikke lenger er den samme skolen for alle, den som forbereder alle til det samme samfunnslivet. Dit ned statsråden også kanskje skal  lure på om man ikke også skal ta en titt på Friskoleloven. Det er jo som kjent så viktig å få velge selv. Være fri, liksom. Segregert okei, men fri.

Der nede er det ikke lenger kommuneøkonomien som styrer skole, men privatøkonomien. Det kan altså fortsatt bli verre. Det er så nedslående at jeg må vente litt med å kommentere Opplæringsloven.

Syk nok for sykmelding?

Det er farlig å foreskrive én vei som skal passe for flere eller alle. Derfor er det ekstra skummelt når det er politikere, leger og NAV-ansatte som går høyt på banen med sin skepsis mot sykmelding.

Du blir ikke nødvendigvis friskere av sykmelding, skrev en fastlege i en kronikk i VG for et par år siden. Gjennom femogtjue år i arbeidslivet er det en påstand jeg har holdt hardt på. Jeg er en av dem som gjerne ventet til helger og ferier med å bli syk, en praksis som gikk igjen blant forbildene i familien også. Vår pater familias og min farfar, var nok den drøyeste, da han på samme dag ble operert og deretter dro på kontoret. Et slags ideal, det der.

For tre år siden sa det stopp. Belastning på flere fronter over år, ikke minst på jobb, kulminerte i det noen vil kalle stress, andre depresjon eller utbrenthet. Det rammet uansett det kognitive. Jeg hadde ikke den samme kapasiteten, og det funker ikke å jobbe som lærer uten at for eksempel arbeidsminnet er på plass.

Det funker også ganske dårlig å gå for halv maskin i klasserommet. Derfor tror jeg flere lærere enn meg har erfart å gi full gass uansett, og da blir det enda fortere tomt.

Derfor ble det etter en viss overtalelse fra fastlegen gradert sykmelding. Det er en underdrivelse å si at det var et stort nederlag. Mye av tida som delvis sykmeldt var kontraproduktiv, fordi jeg delvis brukte den til å overbevise meg om at jeg snart var klar for full jobb igjen og delvis brukte den på å jobbe mer enn jeg skulle.

Først etter gjentatte samtaler med terapeut, fastlege og rådgiver i bedriftshelsetjenesten, og deres hamring på det samme budskapet: kanskje du skal sykmeldes helt, gikk jeg med på å prøve det. Umiddelbart ble nederlaget enda større. For ikke å snakke om all denne tiden. Ikke jobb i det hele tatt. Jeg ble nesten lammet av det, men etter hvert som dagene gikk uten at jeg kunne forstyrre tilfriskning med jobb, begynte jeg faktisk å bli bedre. Kapasiteten kom gradvis tilbake.

Det ble seks uker og i løpet av de ukene sluttet jeg nesten å skamme meg. I tillegg forsto jeg at det trehodete trollet som het fastlege, rådgiver og terapeut også hadde rett når de, uavhengig av hverandre, fastholdt at jeg, når jeg gikk tilbake til jobb, skulle jobbe redusert, lenge. Det ble derfor ytterligere tre måneder der jeg jobbet mindre enn jeg var sykmeldt.

Jeg forstår, og har nå også erfart, hvorfor både leger og andre er skeptiske til full sykmelding. Skrittet fra å være helt sykmeldt til å begynne og jobbe igjen, var fryktelig. Ikke fordi jeg ikke ville jobbe. Det var mitt valg, for som jeg sa til legen: -om jeg ikke går tilbake nå, kommer jeg aldri til å gjøre det.

Likevel var det fryktelig fordi det viste seg at jeg ikke var helt ferdig med å skamme meg. Jeg gruet meg til å møte både kolleger og elever, og den første uka med alle de første møtene og pratene med dem jeg jobber sammen med, var ikke mindre ille enn jeg hadde sett for meg.

Det verste for meg var nok at jeg ikke lenger kunne late som jeg ikke hadde hatt det vanskelig, så selv om det var hyggelig at folk spurte meg hvordan det gikk, var det også helt pyton.

Det er farlig å foreskrive én vei som skal passe for flere eller alle. Derfor er det ekstra skummelt når det er politikere, leger og NAV-ansatte som går høyt på banen med sin skepsis mot sykmelding.

De kan nok synes at det er urimelig at folk som ikke makter å sette grenser i livet sitt utenfor jobben skal bli borte fra nettopp jobben. Likevel kan det også oppleves som et ytterligere stigma at autoriteter ser med misbilligelse på noe de aller færreste arbeidstakere ønsker: nemlig ikke å få til å jobbe. Det er nemlig det sykmelding handler om. Ikke å få det til. Ramle ut av hverdagen. Trenge hjelp til å få det til igjen.

En nøkkel for meg til å forstå og akseptere var rådgiveren hos bedrifthelsetjenesten, som gjorde meg oppmerksom på at de fleste han hadde til samtaler hadde det på samme måte som meg: de skammet seg over sykmeldingen og brukte uforholdsmessig mye krefter på hvordan de skulle komme tilbake igjen. Før den erkjennelsen, skal jeg innrømme at også jeg hadde tenkt at folk sykmelder seg for lett. Nå tenker jeg at den slags eplekjekk moralisme også kan være kontraproduktivt for en som er eller bør være sykmeldt.

Minst to tanker i hodet

Dette var uka der jeg fikk Hans og Grete ut av godterihuset i skogen, så vi kunne ha det bra med god norsk lyrikk i stedet. Dette var også uka jeg fikk avslutte i ro og mak, fordi det fortsatt er noen lærere som får lov til å jobbe hjemmefra når vi ikke underviser. Også når det ikke er virus på gang.

Dette innlegget blir til en fredag etter ei fin jobbuke. Hvorfor det? Det er fredag i november, i det hersens år 2020, der noe som er blitt hetende trafikklysmodellen og krafttak står som røde kluter mellom meg og de som bestemmer over meg.

Jeg kan fortsatt finne på å klandre foreldrene mine for å ha vært for problemorientert i oppdragelsen av meg. Som barn av 1970-tallet ble jeg oppdratt, ja, i ordets rette forstand. Også derfor forstår jeg kolleger som blir oppgitt over evinnelig problematisering av skolen og lærernes kår. Spørsmålet om hvorfor vi ikke kan framsnakke vår egen profesjon er betimelig.

Likevel, det er ikke bare i Danmark at noe er råttent. Når jeg  på oppdrag fra staten sensurerer eksamen, er honoraret mitt en tredjedel av det en psykolog eller advokat får i timelønn fra samme stat. Da advokatene skulle forsvare at de ikke hadde fanget opp at klientene ble feilaktig anklaget og dømt i trygdeskandalen, bladde de opp dårlig lønn som en viktig faktor.

Mitt poeng? At alle profesjoner problematiserer egne vilkår. Det er helt nødvendig å påpeke det urimelige, igjen og igjen, til det sitter og deretter går over.

Tilbake til fredagen etter uka som likevel var bra. Den var undervisningfri på hjemmekontoret med forberedelser til neste uke og etterarbeid fra forrige. Forberedelser var å tolke et dikt av Arne Ruset, for å vise fram en modell, så elevene får eksempel på hvordan de skal knytte analysebegreper til egne refleksjoner i møte med litteratur.

Tenk, norskfagets utskjelte diktanalyse, var også noe av grunnen til at uka ble så fin. Elevene gjendiktet engelske poplåter til nynorsk og diktet selv underveis i teorigjennomgangen. Jeg er så heldig å få være sammen med sekstenåringer som har gått tre måneder sammen og allerede blitt så trygge på hverandre at de kan synge, rødme, le og deklamere personlige erfaringer sammen.

Kjenn på det. Sekstenåringer. Jeg husker det som så utrygt, så underveis, så spent, og aldri om jeg hadde sunget noe som helst for klassen min på gymnaset.

Det gir mening å jobbe sammen med folk som finner ut av livet samtidig som de jakter studiekompetanse og yrkesliv. Ikke minst gir det en litteraturviter mening, underveis, å bidra til å åpne opp noe av den tankevekkende og tvisynte lyrikken vi har tilgang til, som Arne Rusets dikt om avstand og nærhet i den isolerte virustilværelsen.

Det gir også mening å se at han som var så sinna på meg ved skolestart, fordi jeg ba ham og resten av klassen å lese en roman, engasjere seg like mye som resten av gruppa mens vi jobber videre.

Det er ikke alltid dager som denne. Det kommer flere dager der både han og andre er sinna på meg igjen.

Det kommer også dager der jeg har lyst til å grine fordi ungdommer er fanget i en trommel av løsrevne klipp og hyperaktive tekster og ultrakorte snutter av det ene og andre, alt uten forankring eller sammenheng. Det er dager der jeg skal prøve å trekke dem ut av denne trommelen for å forberede seg til studier ved å lese de gode, lange og komplekse læreboktekstene vi har fått etter fagfornyelsen, bare for å oppdage at skoleeier har kuttet budsjettet så til beinet at vi ikke har råd til papir.

Kanskje tror skoleeier at vi er moderne der vi kneler foran skjermen, altså dette stedet som er ypperlig til mye, men som også fanger ungdommer til løsrevet trommeltilværelse. De dagene det er tungt å være lese- og skrivelærer.

Men dette var ikke en slik dag eller uke. Dette var uka der jeg fikk Hans og Grete ut av godterihuset i skogen, så vi kunne ha det bra med god norsk lyrikk i stedet. Dette var også uka jeg fikk avslutte i ro og mak, fordi det fortsatt er noen lærere som får lov til å jobbe hjemmefra når vi ikke underviser. Også når det ikke er virus på gang.

Derfor er det både viktig å nyte det gode nuet og verne om arbeidstidsavtalen. Den er under press. Derfor er det viktig å problematisere videre når det er nødvendig – og i hvert fall så lenge som advokatene i egne øyne tjener for lite til å kunne beskytte klientene sine mot systemsvikt, mens staten fortsatt betaler dem latterlig mye mer per time enn den betaler oss.

Derfor kan vi ikke gi oss her, uten at det på noen måte betyr at vi ikke ser hvor heldige vi også er som har jobb, og det til og med jobb som gir mening, blant annet fordi den åpner for norsk samtidslyrikk på freddan. Det ser vi fordi vi klarer å ha minst to tanker i hodet samtidig.

Droppe eksamen?

Dette innlegget ble publisert da et samlet rektorkorps fra Oslos videregående skoler skrev brev om at de ikke ønsker eksamen for sine elever i 2021, men det er stadig aktuelt, og det hver gang det blir tatt til orde for å droppe sentralgitt sluttvurdering. Det kan være verdt å merke seg at noen av stemmene i år, stemmer for å skrote eksamen hvert år.

I VG 22. november forklarte rektor Camilla Hauren Leirvik på Elvebakken videregående skole bakgrunnen slik: «En klassisk skriftlig, nasjonal eksamen vil slå uheldig ut for elever som bor i områder hvor det har vært mye hjemmeskole på grunn av corona, eksempelvis i Oslo og Bergen. Eksamenskarakterene betyr mye for elevene når de skal søke seg til høyere utdanning, derfor må ordningen være lik og rettferdig for alle. Med corona blir en sentralt gitt eksamen urettferdig».

Noen ganger blir jeg forundret over hvor lett vi problematiserer eksamen og ikke standpunktvurderingene når vi er redde for konsekvensene av at elever ikke har fått det samme tilbudet landet over. Det forundrer meg også at vi ikke til enhver tid, også i et normalår, problematiserer det at avgangselever ikke har fått et likeverdig tilbud før de blir sluttvurdert.

Så vidt jeg vet er Elvebakken videregående skole en av de mer attraktive skolene å gå på i Oslo. Det betyr kanskje at elevene der stort sett har gode læringsmiljø og kvalifiserte lærere. Dette kjennetegner mange av Oslos og landets videregående skoler, men langt fra alle.

Det er ganske mange elever landet over som også i et normalår skal ut i konkurranse med elever som har fått opplæring under helt andre vilkår enn dem selv. Her tenker jeg blant annet på elever i fylker som bruker vesentlig mindre per elev på videregående opplæring. Eller hva med dem som kanskje bor såpass utenfor allfarvei at det ikke er så mange lærere som vil bosette seg der, og som i tillegg har hatt opptil flere ukvalifiserte vikarer de tre siste årene?

Vi kan også snakke om betingelsene til elever som får sin opplæring i grupper med 31 andre, hvorav halvparten er så umotiverte at de saboterer undervisningen. Eller kronisk syke elever. Eller dem som ikke legger press på lærerne sine for å få bedre karakterer, eller ikke har foreldre som gjør det. Lista er ikke fullstendig. Likevel skal disse og andre, gjennom både eksamens- og ikke minst standpunktkarakterer, før konkurransen om studieplassene starter.

Sverige blir stadig trukket fram som garantist for at det å droppe eksamen er en god idé. For å blir med på det, må man lukke øynene for at Sverige ikke lenger holder seg med enhetsskole. En skal også huske at de har Skolinspektionen, som i stedet kontrollerer lærernes karakterer, i tillegg til at de har en standardisert inntaksprøve til høyere utdanning.

På tross av at elever har ulike forutsetninger og får ulike tilbud landet over, skal de sluttvurderes. De aller fleste karakterene de får på vitnemålet er standpunktkarakterer. Jeg har ikke sett eksamenskritikerne ta opp hva som skal bli gjort med disse, så jeg antar at de mener at de kan settes som normalt, på tross av at elever altså har hatt ujevne betingelser. Skolene skal altså sette sine standpunktkarakterer i fred, også i 2021?

Jeg blir gjerne med på en diskusjon om å kutte karakterer som vurderingsform. Da kunne vi for eksempel ha gått over til en godkjenningsordning eller noe annet lurt og enhetlig som vi gjennom diskusjon og undersøkelser kom fram til. Det ville uansett frigjort dyrebar tid til opplæring, kanskje særlig på skoler der det allerede er store problemer knyttet til motivasjon, sykefravær og økomiske rammer.

Det å ta bort eksamen for å dekke over at koronaskolen ikke er bra nok, har jeg derimot ikke tro på. Det har nok heller ikke avgangselevene mine fra 2019 eller årene før, som i så fall skal konkurrere med stadig flere vitnemål på steroider. Som kjent føk snittet til værs i våres. Jeg har sett enkelte argumentere for at det må ha skyldtes at lockdown-skolen fungerte så bra. Kanskje derfor myndighetene helt siden den gang har vært livredde for å gjeninnføre akkurat den.

Tro har jeg heller ikke på å ta bort eksamen i et normalår. I hvert fall ikke før vi har rigget til et godt alternativ som kan sikre at elever landet over får rimelig enhetlige rammer for undervisning og vurdering. Når det er sagt, håper jeg virkelig at vi kommer dit, også fordi elever som nå blir utsatt for en læreplan der de blant annet skal utforske, reflektere og tenke kritisk, fortjener en grundig (ny)fundert sluttvurdering.

Ut av skolen

Hvis foreldre mener at dette må skolen eller noen andre gjøre, da har de abdisert, og hvis skolepolitikere og -eiere fortsetter å tro at det bare er å lesse konsekvensene inn i skolen, kan de slutte å pipe om behov for mer fagkompetanse hos lærerne. Hva skal jeg med en doktorgrad når det er ansvarlige foreldre elevene trenger?

Tittelen er flåsete, men springer ut av et alvor, nemlig hvor alvorlig nær jeg kommer et apoplektisk anfall hver gang folk utenfor skolen befaler innhold i skolen. Det er mye som strengt tatt ikke tilhører fagene våre, men som vi likevel bør sysle med. Likevel kan en lure på hvorfor stadig flere oppgaver knyttet til oppdragelse og veiledning blir skjøvet inn i skolen?

En åpenbar konsekvens av dette, er at lærere og elever får det enda mer krevende på veien mot faglige mål. Gjentatt sparekniving gjør også at tiden vi har til rådighet er en stadig knappere ressurs.

I tillegg kan vi gå til etikken, der ansvar følger myndighet. Ok. Skolen får mer av ansvaret for at ungene ikke skal mobbe, ikke ta forbrukslån, ikke bli for slappe, ikke føle seg krenka, ikke ruse seg for mye, men vite at seksualitet ikke har stort med youporn å gjøre. Helt ordinære foreldreoppgaver, som også de fleste foreldre forvalter på det dypeste alvor. Noen kaller det livsmestring.

Samtidig er det en tendens til at noen foreldre mer eller mindre bevisst tenker at dette kan skolen ta seg av. Gir de derfor skolen mer myndighet over deres håpefulle? Neppe: noen av disse foreldrene er blant dem som kjappest tar kunderollen når de klager på at skolen ikke tar ansvaret deres.

En praktisk konsekvens av at foreldre abdiserer er i ytterste fall at det offentlige overtar, og da både ansvar og myndighet. I skolen er det annerledes. Hit tar politikere og eiere imot mer og mer ansvar på våre vegne, samtidig som de tillater at skolen får mindre myndighet over de samme barna. Alle som i jobben sin har opplevd å få ansvar for en oppgave, uten myndigheten eller tiden til å få det til, vet hvor guffent det er å bli tvunget til tilsynelatende inkompetanse.

Vi opplever stadig å komme til kort. Noe handler om å mangle tid til fag når det er så mye annet som brenner, nemlig at det er vanskelig å drive tilpasset opplæring og læringsstøttende vurdering når vi gjerne har 120 elever hver. Nå tilhører opplæring og vurdering fagkompetansen vår, så det skal være mulig. Særlig om vi får lov til å kalle det at elever jobber seg til mer kompetanse for livsmestring. Vi er mer usikre på hva vi gjør med angst og selvforakt i klasserommet.

Hva gjør vi med han eller hun som må sitte i samme rom som dem som utleverer bilder fra et svakt øyeblikk forrige helg? Hva gjør vi med selvmordstankene, selvskadingen, rusproblemene, skjermavhengigheten og depresjonen. Hva gjør vi med at det er så mye som ikke lenger er bra nok? Min erfaring er at når lærere kommer til kort, handler det om noe annet enn manglende fagkompetanse, som sittende regjering har vært så glad i å stille spørsmålstegn ved.

På tross av at vi stadig styrker med helsesykepleie, samtalegrupper, miljøarbeid, rådgivere og sinnemestringskurs, er min erfaring at trøbbelet eskalerer. Jeg erfarer også at de fleste jeg møter som gir uttrykk for at de trøbler, virkelig trøbler, og at det blir for lettvint å si at trivielle utfordringer er blitt sykeliggjort. Hvis det er tilfellet, må jo årsaken være at barn og unge ikke har fått veiledningen de trenger for å løse trivielle problemer.

Hvem skal veilede barn og unge? Hvor legger man inn tidlig innsats for å forebygge at unge mennesker ikke fikser at de ikke får 5, at de føler seg på utsiden eller er blitt dumpet? Hvem hjelper dem ved å fortelle dem at de har, som alle andre, dårlige sider? At det noen ganger langt på vei er deres ansvar at de har havnet i en konflikt? At de må spise mindre eller bevege seg mer hvis de legger på seg for mye eller begynner å få vondt i ryggen?

Hvis foreldre mener at dette må skolen eller noen andre gjøre, fordi de skal på trening, møte den nye kjæresten eller være på hytta denne helgen, da har de abdisert. Hvis skolepolitikere og -eiere fortsetter å tro at det bare er å lesse konsekvensene inn i skolen, kan de slutte å pipe om behov for mer fagkompetanse hos lærerne. Hva skal jeg med en doktorgrad når det er ansvarlige foreldre elevene trenger?

Hvis politikerne våre vil løfte og fornye kunnskap, må de først erkjenne at vi som jobber med kunnskap hverken har tid eller myndighet til å ta ansvar for oppgaver som tilhører familien. Det bidrar heller ikke til å gjøre skolen bedre at skolepolitikere og -byråkrater lar de samme foreldrene som har abdisert, få sabotere våre forsøk på ansvar fordi kunden alltid har rett. Dette går åpenbart ikke opp. Noe må ut.

Neglisjering av videregående opplæring

Trafikklysmodellen er et annet navn for smittevern i skolen. Det må ha vært en nøtt for dem som skulle snekre sammen denne at det er så mange elever i trange norske klasserom. De tok det nok som en utfordring, for vips, så var krigsmetaforen kohort et faktum, og etter at klasser ble til kohorter, kunne vi kalle det som skjer i skolen for smittevern. Vi skulle kanskje se for oss de unge lovende som romerske soldater i stolt viruskamp, og ikke få øye på dem i virkeligheten, der de sitter så mange og så trangt.

Første gang jeg la merke til at videregående er et neglisjert skoleslag i Norge, var da jeg trålte norsk skrivevurderingsforskning mens jeg skrev masteroppgave om vurdering av skriftlig eksamen. Den gangen var det ikke så mye nyere norsk skrivevurderingsforskning i det hele tatt, men hullet var mest åpenbart når det kom til videregående opplæring.

Ekstra paradoksalt var et funn i forskningen som fantes: at vurderingspraksisen i videregående er mindre enhetlig enn i grunnskolen. Vi er altså mer uenige om hvilke karakterer som skal settes i videregående. Det trengs altså mer forskning på oss enn på dem som er mer enige, eller?

Siden den gang har det skjedd mer, og kanskje hadde jeg bare uflaks som trengte å lese meg opp på akkurat skrivevurderingsforskning. Likevel tenkte jeg den gang at det kunne se ut til at forskning på eller i grunnskolen var mer utbredt enn i videregående.

Det kan være flere gode grunner til forrangen, men det bidrar uansett til opplevelsen av å bli glemt. Det gjelder ikke bare forskning. I denne omgang nøyer jeg med ett annet område der vi er neglisjert, nemlig i smitteveilederen.

Trafikklysmodellen er et annet navn for smittevern i skolen. Det må ha vært en nøtt for dem som skulle snekre sammen denne at det er så mange elever i trange norske klasserom. De tok det nok som en utfordring, for vips, så var krigsmetaforen kohort et faktum, og etter at klasser ble til kohorter, kunne vi kalle det som skjer i skolen for smittevern. Vi skulle kanskje se for oss de unge lovende som romerske soldater i stolt viruskamp, og ikke få øye på dem i virkeligheten, der de sitter så mange og så trangt.

Nøtta kunne kanskje også framstå mer spiselig om man lukket øynene for videregående opplæring. Jeg har elever som tilhører seks såkalte kohorter hver, og hver av dem er på rundt 30 elever. Det gir 180 nærkontakter. Bevares, det står i smitteveilederen at de skal ha faste plasser i klasserommet, men om det skulle skje at noen skulle få tid til overs og faktisk tildele disse plassene, hvilken betydning har det når rommet allerede er for trangt og ventilasjonen like dårlig som den alltid har vært?

Det er en tung bør på unge skuldre, som kunne ha vært lettet. Vi trenger en veileder som tillater at også skoleelever får lov til å holde meteren, men den gang ei. Det viste seg nemlig i våres at hjemmeskole ikke var så bra, spesielt ikke for de yngste.

Derfor blir ikke egenarten til videregående opplæring bare neglisert når det kommer til kohort-tankegangen, men også når det gjelder aversjonen mot hjemmeskole. Fordi det ikke funker for de yngste, skal også de eldste skoleelevene, som flyter mellom kommuner på skolebuss, se å komme seg på skolen.

Da bremsen ble satt inn mot rødt nivå i videregående skole, kom nemlig denne begrunnelsen fra FHI: «innføring av rødt nivå begrenser elevers rettigheter til utdanning». Når eksempelvis annenhver dag med digital hjemmeskole begrenser rett til utdanning, ja, da vet vi at det er svak tro på digitaliseringstoget som har brast gjennom opplæringsbransjen aldri så lenge. Kanskje er FHI inne på noe? Det er noe å ta tak i når korona-teppet letter. I mellomtiden hadde det vært fint å få en tilpasset veileder.

Det er gode grunner til å komme tilbake til det som kan se ut til å være en systematisk neglisjering av videregående opplæring. Jadda, jeg vet at det var et Lied-utvalg og at det kommer en Stortingsmelding om oss til våren. Er vi med på partnerskapsordning for å styrke lærerutdanninga? Nasjonale prøver og lærernorm driver vi ikke med, noe som er like greit. Elever har høye nok skuldre som det er, og lærernormen ser visst bare ut til å føre til oppsigelse av rådgivere og administrativt ansatte.

Derimot fins det en interessant satsning på veiledning av nyutdannede lærere. I årets statsbudsjett ble det bevilget 62 millioner kroner her, til grunnskolen. Det kunne ha vært en gladsak, om det ikke var for at det også finnes en og annen nyutdannet lærer med praksissjokk i videregående skole.

Tilbake til dette trafikklyset og ønsket om å bli sett i videregående. Den viktigste grunnen til at vi ønsker det, er at vi ikke ønsker stengte skoler. Får myndighetene bestemme at vi skal henge og slenge stort lenger nå, styrer vi altså likevel mot det, flere stengte videregående skoler.

%d bloggere liker dette: