Er vår misnøyes vinter over?

Etter vårjevndøgn og snart påske. Lyset blir slått på. Noen snakket nylig om et lys i tunnellen, men de tror jeg knapt kan ha fått øye på mørket.

Den gangen for ett år siden var det to meters avstand. Samfunnet krisemaksimerte, og godt var det, for beredskapen var også da så dårlig at det var nære på.

Går det over?

Da barnehager og skoler åpnet de fysiske dørene for alle igjen i april og mai i fjor, var det etter et dramatisk vendepunkt. Men vi krøp nå ut igjen, til en slags hverdag. De to meterne var blitt til en. Vi visste at faren ikke var over, for vi kunne ikke dra utenlands, men det virket nesten trygt, for noen dro likevel.

Vi hadde fått smittevernveiledere, og selv om noen protesterte, levde de fleste med at tometeren var blitt til én, nei, der barna var, var én blitt til ingen. Ingen het kohort. Barn er ikke gode på avstand, og opplæring handler om relasjoner, så lettere uten meter. Ingen munnbind heller. Nordmenn lo fortsatt hånlig av munnbind i april i fjor.

Etter at vi hadde krøpet ut igjen, da folk kom fra ferie og før vi helt hadde fått med oss at arbeidsinnvandringen hadde gått for fulle mugger, og derfor skyldte på studentene da smitten begynte å sige oppover igjen, da hadde noen funnet ut noe mer.

Det viste seg at det som også hadde skjedd i mars, var at noen barn og unge for første gang hadde blitt utsatt for psykisk, fysisk eller seksuell vold og at denne volden tiltok for en del som hadde opplevd det fra før. Kanskje hadde noen også blitt forsømt for første eller endte gang, men neglekt blir sjelden målt. Det blir bare til hvit sorg.

En skal ikke underdrive hvor viktig timene på skolen kan være for barna eller foreldrene det gjelder. En skal heller ikke overdrive det.

Blir det bedre? Går det bra?

Jeg synes det er bra at så mange nyutdanna har fått prøve seg i yrket denne høsten og vinteren. De som har prøvd seg hos oss, vitner om at det er flinke folk på vei inn i skolen. De er både kunnskapsrike og tøffe, to ess lærere trenger i ermet. Likevel skal vi ikke kimse av hvor mye det koster å være ny i yrket, og da snakker jeg ikke bare om dem som er kommet inn akkurat nå.

Det stresser også proffe folk stadig å skulle legge om på planer. Tro det eller ei, men det er ikke ett fett om opplæringa skal skje på skolen eller digitalt. Det er heller ikke likegyldig om elevene skal ha mer eller mindre avstand. Det påvirker valg av innganger og arbeidsformer.

Noen trenger mer tid enn andre på å områ seg. Etterarbeidet kan også ta lenger tid når man kun jobber hjemmefra. Det gjelder ikke bare de relativt nyansatte, men også folk i livsfaser mer krevende enn andre. Ledere ser ofte dette. Gjør KS det?

Når jeg kjenner på eget stress rundt skiftene mellom gusjegult og blodrødt, forundrer den manglende omsorgen for elevene, både de sårbare og røkla. Som om elever ikke trenger forutsigbarhet. Som om Opplæringsloven plutselig ikke gjelds og alt de trenger er å være på skolen. Sjelden har det vært så åpenbart at så mange tror at skoler og barnehager handler om oppbevaring framfor opplæring. Det gjør noe med oss.

Jeg undervurderer ikke hvor viktig det er å ha rutiner og et sted å gå til, men er det rutiner med åtte dager på rødt, fem på gult, før to helt digitalskole, før vi snur oss rundt igjen? Vi skal heller ikke undervurdere hvor mye elevene våre tåler, men selv den ranke elevrådslederen ber tynt om regelmessighet når det røyner på.

Men neida, loven om smittevern, eller helsemyndigheters forvaltning av den, er blitt en slags menneskerettighetserklæring. Den trumfer alt, mens skole er blitt bakvendtland på gult nivå. Munnbind er fortsatt «ikke anbefalt» i undervisning. Hvem sa det først? Uansett bidrar denne fundamentalismen til seigpining både i og utenfor skole.

Joda, de fleste tåler det, men bakom synger kuttene, og når koronamidlene ikke lenger kan lindre, skal vi tilbake til hverdagen der vi lurer på hvordan dette skal gå opp.

Det vil si at når det er over, er det ikke over. Det er når hullene skal tettes med mindre budsjetter enn noen gang at vi knekker dem som ikke knekker nå. Da vil de trenge et ombud.