Forfatterarkiv: livcathrineliv

Time etter time forsvinner

Når skoleeier dytter enda flere elever inn i klassene og setter av enda færre timer til å få jobben gjort, blir det mindre fleksibilitet, variasjon, prosess, tilrettelegging og vurdering for læring. Det er enkel matematikk, og selv om det er helt pyton å fronte et dårligere tilbud når du veit at det kunne vært bedre, må vi være klare på rollen vår. Vi kan ikke ta det personlig.

Våge seg inn i skolen

Jeg er lei av saker med kategoriske påstander fra folk som ikke har satt skolebein på tjue år, men som fordi de har oppnådd en status på et annet felt får uttale seg skråsikkert om et felt vedkommende helt åpenbart mangler kompetanse på. Samtidig som kulturfeltet endrer seg til at skuespillere skal ha legningen eller diagnosen de spiller, blir altså folk som opererer i virkeligheten, og da sikkert ikke bare lærere og ikke bare i pressen, systematisk utelatt. Nok.
Når jeg igjen ser en sånn sak, kommer jeg til å henge den ut i sosiale medier og jeg oppfordrer alle andre sure tryner til å gjøre det samme. Kanskje er det fåfengt, men kanskje smetter en sånn uthenging en vakker dag ut av ekkokammeret og blir lest av en redaktør som ber skolejournalisten sin om å ringe noen som jobber i skole. Fordi det faktisk ligger historier her også.

Er fagfornyelsen en innovasjon?

Der den er på sitt mest åpne, er det en læreplan mest for lærere med bøtter av erfaring. Der den er på sitt mest svulstige («vurderingen skal bidra til lærelyst»), er det en plan mest for læreplanleggernes barn. Og der den legger de sterkeste føringene, som tverrfaglighet og utforsking, ser den ut til å tryne på hoppkanten fordi den er kjørt ut i en tid der skolebudsjetter spises opp av regionreform mens pandemien fortærer humankapitalen.

Stengt du liksom

Jeg håper at når vi, sånn helt til slutt, skal evaluere Norges møte med denne krisen, får med at vi kunne tatt oss råd til smittevern i skoler og barnehager. Hvis betydningen av å holde åpent er så avgjørende, hvorfor sitter det så langt inne å legge på en meter og et munnbind eller to? Mange mener at vi som klager eller ironiserer selv må foreslå noe bedre. Gult nivå passer fint i kommuner uten smitte. Rødt nivå med avstand og/eller munnbind overalt i bygget passer i kommuner med smitte. Stengte dører for de fleste ved utbrudd på bygget. Flere skolefolk enn veterinærer i det som da kan bli skikkelige ekspertgrupper. Sånn.

Merkevarebygging i offentlig sektor

Bare tanken om å skulle bruke tre timer hver til fellesmøter med powerpointer og filmer og kulepunkter og piler og spørreskjema og kanskje enda et teamsmøte før skjemaet, gjør at det går rundt for oss. Det burde det også å gjøre for de hodene som er ansvarlige for at det offentlige ikke sløser. Tre timer per fire tusen fylkeskommunale hoder blir vanvittige summer, og da har jeg ikke regnet inn det overbetalte konsulentene. Fordi vi er offentlig ansatt merkes jo ikke det tapet på bunnlinja, for vi har ikke det. Hører dere? Vi har ikke bunnlinje. Men det merkes hos dem som skal ha tjenestene våre. De tre timene gjør min undervisning tre timer kjipere. Når vi legger sammen alle kollegene mine over det ganske land, blir det mye kjip undervisning.

Hvem er skolen til for?

Gjesteinnlegg fra Halvor Ø. Thengs: Denne skolen er ikke til for verken elever eller lærere, for renholdere eller rektorer. Skolen er til som en forlengelse av det vi i fellesskap er enige om som viktig for samfunnets del. Jeg regner meg som privilegert som får tilhøre en samfunnssektor hvis form og innhold er gjenstand for kontinuerlig debatt. Skolens plass i offentligheten holder skolen relevant, og jeg grøsser av tanken på den motsatte holdningen; en fraværende skoledebatt og en offentlighet som forholdt seg irrelevant til vår gjøren og laden i klasserommene.

Studieforberedt er selvstendig

I denne omgang kan jeg bare legge til at om det er noe som virkelig kan opprøre meg, er det hvor mye nedstrippet undervisning elevene på studieforberedende må tåle fordi også timetallet de har krav på blir jukset med. Lærere på skoler som eksempelvis teller bort 8% av timetallet i alle fag på VG3, kan nok skrive under på at det allerede i dag finnes mer rom for fordypning. At Stortingsmeldinga som skal si noe om hvordan flere skal kunne fullføre ikke nevner noe av dette med ett ord, kommer fra myndigheter som hverken kan ta fordypning eller fullføring på alvor.

Det er og blir størrelsen det kommer an på

Forskjellen på overkommelig og ikke overkommelig klassestørrelse er at det glipper. Den beskjeden der, ganske viktig for eleven det gjelder, men den glipper. Den tilretteleggingen, den telefonen hjem, den tilpasningen av en prøvesituasjon, at de to ikke kan være på gruppe sammen, at engelsklæreren skulle komme innom å ta noen fagsamtaler, at hun ikke har fått hjelp til å opprette ny bruker, det glipper. Akkurat den samtalen, avtalt lenge, men når dere sitter der, er du ikke med. Akkurat det samme tidspunktet, halv fire, lys våken hver natt.

Fullfører flere med færre fellesfag?

Spørsmålet om fullføringsmedisin får i meldinga ulike svar på yrkesfag og studieforberedende. Ordskiftet har likevel vist at flere roter det til allerede her. Når ministeren selv i VG blander sammen frafall på yrkesfag med diskusjonen om fellesfaga på studieforberedende, er det fort gjort for Aftenposten å skrive som om yrkesfagelever har geografi og historie. PåFortsett å lese «Fullfører flere med færre fellesfag?»