Er fagfornyelsen en innovasjon?

Innovasjon er ett av de ordene en kan bli skikkelig kvalm av. Det, og framoverlent. Eller robust. Kanskje også visjon.

Det er mye bra med LK20.

Men.

Det er blitt sagt at den sparker inn åpne dører. Det blir kanskje alltid sagt, så nok av det.

Der den er på sitt mest åpne, er det en læreplan mest for lærere med bøtter av erfaring. Der den er på sitt mest svulstige («vurderingen skal bidra til lærelyst»), er det en plan mest for læreplanleggernes barn.

Og der den legger de sterkeste føringene, som tverrfaglighet og utforsking, ser den ut til å tryne på hoppkanten fordi den er kjørt ut i en tid der skolebudsjetter spises opp av regionreform mens pandemien fortærer humankapitalen.

Parallelt med innføringen er det nemlig kuttet med hard hånd i kommuner og fylker. Regionreformen har dermed tatt en solid jafs av skolebudsjettene og spenner bein på fagfornyelsen.

Læreplanens kompetansebegrep legger opp til samarbeid på tvers. Tverrfaglig jobbing er givende, men ikke før en har jobbet et betydelig antall timer med faglige avklaringer og forhandlinger faglærerne imellom. Er det mange som har fått gjort det i år?

Andre nøkler til kompetansebegrepet er utforskende læringsaktiviteter og dybdelæring. Et vanlig innsalg har vært å disse den såkalte overflatelæringen. For det første bidrar det til å tilsløre det faktum at en må ha noe å utforske fra eller gå i dybden på, fordi noe kunnskap er fast og må tilegnes. For det andre er det ikke tilført timer eller ressurser til at læreren faktisk kan legge til rette for utforsking.

Den største hindringen for utforskende læringsaktiviteter er likevel pandemi. Selv om den bør kunne åpne for noe annet, har det vist seg at digitalskolen bidrar til mer teoritung undervisning og mindre samarbeid. Deretter at økende gruppestørrelser låser læreren til kateteret. Kanskje læreplanleggernes barn gjør det, men brorparten av norske elever sitter ikke og bevrer etter å komme i gang med hardt læringsarbeid. De går heller ikke i homogene grupper der onesize-opplæring har noe særlig for seg.

På steder og skoler der klassestørrelsene fortsatt vokser, blir det heller ikke lagt til rette for å realisere læringsfremmende vurdering. Det blir mindre metodefritt, men kanskje mer fornuftig å vurdere i prosess. Jeg har stor tro på at veiledning tett på læringsaktiviteten er vel så viktig her som under tidligere nevnte utforsking.

Likevel blir begge deler skutt i foten, for når det hverken blir gjort noe med leseplikt eller klassestørrelser, blir det heller ikke lagt til rette for det som kanskje var et ønske om innovasjon. Læreren risikerer igjen å bli sittende med svarteper, selv om ansvaret befinner seg i andre ende av pulveriseringen.

Dette fører til at klasserommene og det som skjer i dem forblir til forveksling likt sånn det var før årets skolestart. Også derfor kan det synes litt forhastet å kutte ut skolebøker. Da kunnskapsløftet i sin tid ble innført, ble det bevilget langt mer til lærebøker enn denne gangen. Ambisjonene er altså ikke like store. Ambisjoner er lurt om en vil drive fram endringer.

Når det kommer til læremidler, er det da også vokst fram en lei tendens til at kommuner går til anskaffelse av noen forlagsstyrte portalsystemgreier i stedet for bøker.

Det ser også ut til å variere mellom kommuner når det gjelder grad av involvering av lærere i valg av læremidler. Det er en skummel tendens. Selv om en skolebyråkrat en eller annen gang har jobbet mer eller mindre i skolen, betyr ikke det at byråkraten er kvalifisert til å avgjøre læremidler til en skolehverdag og læreplan vedkommende ikke jobber i eller med.

Og hva er egentlig disse portalsystemgreiene? Er det noe mer enn menyer og læringsstier og litt filmer her og noen tekstsnutter der? Dette blir fort like fragmentert som mediehverdagen ellers. Her bør kanskje også forlagene vokte seg, for snart kan vi like gjerne bruke NRK skole og sette pengene vi sparer i smågodt.

I tillegg bør kanskje de som er ansvarlige for skolen huske at de med det har ansvar for at skole er skole. Med det mener jeg at skolen skal være noe annet enn dype sofaer, konsoller, dopaminutløsende grafikk og potetgull.

Tilslutt kommer det at man ikke tok signalene fra feltet og pauset innføringen på grunn av pandemien, noe som i sum gjør hele innovasjonen til et flaut «piff» i stedet for et durabelig utviklingsarbeid.

Samtidig har nettopp pandemien bidratt til så mye skoleinnovasjon at planarbeid fint kan pauses. Og fordi få lærere orker å oppholde seg lenge i klasserommet når det ikke skjer læring der, så gjør vi det som trengs. I lover og planer står det at vi skal gjøre enda mer, men det får nesten de som sitter på ansvaret ta ansvar for.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s