Hvem er skolen til for?

Gjesteinnlegg fra Halvor Ø. Thengs

Mye er skrevet og ment om regjeringens fullføringsreform de siste ukene. Fra innlegg som spør hvorfor man ikke lenger skal måtte “anstrenge seg litt”, til formaninger om etterrettelighet i debatten, enten den handler om reformer i skolen eller trefelling i Oslos gater. Slike tekster, sammen med det mylderet av meningsytringer som har funnet veien til offentligheten på ulike måter, har gitt meg som lærer flere interessante spørsmål å tenke på. Det viktigste: Hvem er skolen til for?

Med den falske dikotomien “skolen er til for elevene” versus “skolen er til for de som jobber der” kolliderer argumenter i det som er den aller minst fruktbare diskusjonen rundt Fullføringsreformen. På den ene siden lærerne som uttrykker bekymring for sine studiepoeng, sine fag og sin profesjonelle integritet. På den andre siden alle de som vekter elevers valgfrihet, framtidsretting av skolen og kritikk av statiske fagsiloer høyere enn status quo. Regjeringen kunne på sin side valgt å ikke følge opp anbefalingene fra Lied-utvalget, og unnlatt å prioritere en ny reform på dette tidspunktet. Det har man ikke gjort, og med Stortingsmelding 21 ute i offentligheten mener jeg vi har en mulighet til å diskutere justeringer som bidrar til en bedre skole både for elever og lærere. 

Ikke dermed sagt at man trenger å være enig i alt regjeringen foreslår i meldingen. Jeg mener for eksempel at det var fornuftig å skrote det nye “framtidsfaget”, men to momenter som lå til grunn for faget bør være med videre i debatten: For det første må vi snakke om skolens vurderingspraksis. En helt åpenbar konsekvens av Ludvigsenutvalgets konklusjoner burde ha vært en storstilt satsing på tverrfaglighet og fagovergripende arbeid. Med læreplanmålene som over de neste årene fases inn med Fagfornyelsen, er det håp for at man i større grad tenker mindre fagsiloer og mer tverrfaglighet, men enn så lenge er det lite bevegelse. Ikke minst når det gjelder vurdering. Elevene (og lærerne) møter altfor mange formelle vurderingssituasjoner i de enkelte fagene, og en konsekvens av fullføringsreformen bør være at vi i enda større grad klarer å se sammenhenger mellom fag for slik å kunne justere vurderingstrykket. Vi bør søke mot en skole der elever får tid og anledning til å vise hva de kan – gjerne mest mulig tverrfaglig – samt en skole der lærerne får bruke sin profesjonelle fagkompetanse i samarbeid med hverandre for å forme vurderingssituasjoner som er utfordrende og relevante, i tråd med overordnet del av Fagfornyelsen.

For det andre er et sentralt ord i stortingsmeldingen “valgfrihet”, og det nye framtidsfaget skulle åpne opp for flere programfagvalg på studiespesialiserende utdanningsprogram. Man kan si mye om valgfrihet, og det er helt åpenbart ett av ordene som har skapt mest uro i den offentlige samtalen om kunnskapsministerens mer eller mindre heldige uttalelser de siste ukene. Valgfriheten settes opp mot enhetsskolens mål om felles allmenndannelse, og det er særlig historiefagets skjebne som avstedkommer ytringer som “devaluering av fag videregående elever trenger for å skjønne verden.” Men hva om vi tok på alvor elevenes argument om at mer valgfrihet vil føre til motivasjon og potensielt høyere fullføringsgrad? Det er muligens søkt å gjøre slike kausalkoblinger så tidlig i debatten, men innebærer et ønske om mer valgfrihet nødvendigvis mindre dannelse og elevers behov for å velge vekk undervisning om holocaust, slik enkelte hevder? 

Jeg håper og tror at diskusjonen om valgfrihet beveger seg mot at elevene på studiespesialiserende utdanningsprogram får gjøre noen “linjevalg” allerede på vg1. Og det er ikke uten usikkerhet jeg skriver det, for også jeg er opptatt av skolens dannelsesoppdrag og vår felles referanseramme. Men i møtet mellom disse hensynene velger jeg følgende posisjon: Vi må gi elevene muligheten til å ta reelle valg som nye elever i videregående skole. Yrkesfagelevene tar helt åpenbart yrkesspesialiserende valg allerede etter ungdomsskolen, og elever på studiespesialiserende utdanningsprogram bør også få anledning til å styre utdanningen sin i ulike retninger allerede fra vg1. (Var det opp til meg, ville de hatt allmenn stemmerett også.) Det fordrer god dialog med UH-sektoren, slik at man ikke uforvarende stenger dører i andre enden av skoleløpet. For dagens fellesfag sin del kan man se for seg at obligatoriske fellesfag på noen linjer er programfag på andre. Det er på langt nær en ukontroversiell posisjon, men jeg tror det er den som vil føre norsk skole i riktig retning og følge opp anbefalingene fra Lied- og Ludvigsenutvalget på best mulig vis.

Hvem er skolen til for? For ingen, og for alle. Opplæringslovens formålsparagraf (Opplæringsloven § 1-1) forteller om en skole som skal åpne dører, gi historisk og kulturell forankring, formidle sentrale verdier, kulturarv og tradisjon, sikre demokrati, likestilling og vitenskapelig tenkemåte, åpne for skaperglede og utforskertrang, kritisk tenking og miljøbevissthet, og som skal motarbeide diskriminering. Denne skolen er ikke til for verken elever eller lærere, for renholdere eller rektorer. Skolen er til som en forlengelse av det vi i fellesskap er enige om som viktig for samfunnets del. Jeg regner meg som privilegert som får tilhøre en samfunnssektor hvis form og innhold er gjenstand for kontinuerlig debatt. Skolens plass i offentligheten holder skolen relevant, og jeg grøsser av tanken på den motsatte holdningen; en fraværende skoledebatt og en offentlighet som forholdt seg irrelevant til vår gjøren og laden i klasserommene.

Halvor Ø. Thengs, lærer ved Dalane videregående skole i Egersund

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s