Det er og blir størrelsen det kommer an på

I lanseringa av Fullføringsreformen sa statsråden: «Vi går bort fra A4-tankegangen om at alle elever skal passe inn i en modell, og kommer med endringer hvor skolen skal tilpasse seg eleven». At klassestørrelse er en nøkkel til valg framfor A4, står det ikke noe om. At skolen dessverre er lagt mer til rette for noen, og at akkurat det blir verre for de fleste jo større klassene blir, det får læreren bare lov til å hviske mens ingen hører på. Det gir likevel gjenlyd på det samme tidspunktet, halv fire, hver natt.

Forskjellen på overkommelig og ikke overkommelig klassestørrelse er at det glipper.

Den beskjeden der, ganske viktig for eleven det gjelder, men den glipper. Den tilretteleggingen, den telefonen hjem, den tilpasningen av en prøvesituasjon, at de to ikke kan være på gruppe sammen, at engelsklæreren skulle komme innom å ta noen fagsamtaler, at hun ikke har fått hjelp til å opprette ny bruker, det glipper.

Akkurat den samtalen, avtalt lenge, men når dere sitter der, er du ikke med.

Akkurat det samme tidspunktet, halv fire, lys våken hver natt.

Forskjellen på overkommelig og ikke overkommelig klassestørrelse fester seg i læringsmiljøet. Selv om vi jobber systematisk fra start, selv om gruppa er rimelig homogen, øker hver enkelt sin utrygghet proposjonalt med hver ny elev som blir jekket inn over en viss grense. Grensa er ikke hogd i stein, men vi er definitivt over på de fleste videregående skoler.

Når utryggheten øker, slutter de som ellers tør å rekke opp hånda og stille dumme spørsmål å gjøre det. De spørsmålene som alle trenger svar på, men likevel brenner inne med. Når utryggheten øker, er det ingen som orker å si imot hun som alltid slenger med leppa, og det blir flere og flere uskrevne regler som holder gruppa i sjakk. Dialogen, humoren og overskuddet forsvinner. En og annen blir hjemme, før han slutter.

Forskjellen på overkommelig og ikke overkommelig klassestørrelse er om du er sliten etter uka med utviklingssamtaler, men glad for at du fikk bra møter. Eller om de samtalene gir deg en vedvarende summetone av negativt stress fra to uker i forkant og fram til neste ferie.

Forskjellen er om du har det smilet og de lave skuldrene som gjør at du er en som bidrar til at han bakerst ved vinduet faktisk kommer på skolen. Eller om du ikke klarer å legge skjul på hvor oppgitt du blir når hun som «ikke skjønner vurderingene dine» himler enda mer med øynene den tredje gangen du prøver å endre forklaring.

Forskjellen er om du rekker å sette deg ned med hun som ikke forstår oppgaveformuleringer før de kommer sammen med øyenkontakt og lyd. Eller om du må velge henne bort fordi du i dag må prioritere han som ikke fikk veiledning i bruk av textpilot i forrige uke heller.

Forskjellen er om du, når du blir avbrutt av engasjement, blir med på det, selv om planen ryker, fordi du har overskudd til å se at endringen kan gi noe bedre. Eller om du presser gjennom det oppdraget du hadde sett for deg, fordi du er helt nødt til å få snakket med de tre jentene som har krangla, noe som fører til at både de og resten av klassen blir enda surere på deg enn det som var planen.

Forskjellen er om du kan legge til rette for at elevene kan levere oppgaver på nytt fordi de ikke skjønte det helt første eller andre gangen, eller om du kaller det sluttvurdering med en gang fordi du allerede har brukt opp etterarbeidstida.

Den enkeltfaktoren som gjør størst forskjell er læreren. Smak litt på den, du skoleeier som sitter med regneark-mantraet om hvor ubetydelig klassestørrelse er, for det har Hattie sagt, og sånne metastudier som egentlig ikke klarer å si noe av betydning, mens det Hattie sa var at ingenting gjør større forskjell enn læreren. Gjenta det gjerne du også, minister, som sier at bare det blir fleksibelt, blir det bra. Hvor fleksibelt opplever elever som deler læreren med 30 andre at det er?

Klassestørrelse betyr kanskje ikke stort ved forelesning. Jeg finner ikke det ordet i dagens læreplan, men snarere en del bruk av begrepene dybdelæring og utforsking. Noen har til og med brukt et guffent ord som overflatelæring for å diskreditere læringsarbeid før fagfornyelsen, men la oss nå legge det bak oss og være enige om at dagens læreplan ikke handler om overflater eller forelesninger.

Altså: den viktigste enkeltfaktoren, er læreren. Læringen skjer i eleven. Forståelsen, ferdighetene, kompetansen eller hva du nå kaller brura. Det skjer i eleven, men oppstår ikke i et vakuum. Noen elever veit hvordan de lærer best, men ganske mange sitter også stille og holder kjeft, særlig i store grupper, og føler seg dust helt til en lærer sier høyt, eller lavt i rommet ved siden av, at ingenting er bedre enn noe annet.

I lanseringa av Fullføringsreformen, sa statsråden: «Vi går bort fra A4-tankegangen om at alle elever skal passe inn i en modell, og kommer med endringer hvor skolen skal tilpasse seg eleven». At klassestørrelse er en nøkkel til valg framfor A4, står det ikke noe om.

At skolen dessverre er lagt mer til rette for noen, og at akkurat det blir verre for de fleste jo større klassene blir, det får læreren bare lov til å hviske mens ingen hører på. Det gir likevel gjenlyd på det samme tidspunktet, halv fire, hver natt.

En tanke om “Det er og blir størrelsen det kommer an på

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s