Merkevarebygging i offentlig sektor

Jeg ble litt lang i maska da fylkeskommunen jeg jobber i her for noen år siden begynte med en prosess for å skaffe seg visjon og verdier.

Hadde trodd at den slags allerede var soleklart for samtlige offentlig virksomheter, nemlig: Ikke én offentlig krone til spille. Sånn. Ferdig.

I et tidligere liv hadde jeg jobbet med bedriftsutvikling i ett av underbrukene av NHO. Merkevareplattformer kalte vi det der, og vi engasjerte godt betalte konsulenter fra reklamebransjen for å knytte arbeidsgiverne og -takerne ute i bedriftene tettere sammen.

Spesielt på arbeidstakersida var det skepsis innledningvis. De så ikke poenget, men erfaringa var at det faktisk funket ganske greit. Brorparten av bedriftene i Norge er små og mellomstore, og kanskje funket det nettopp fordi de ikke var så mange som skulle krangle om ordene som skulle favne det de dreiv med. Eller kanskje sa de bare at det funket fordi det er hyggelig med seminar.

Jeg husker ikke hvordan vi finansierte dette, men hadde bedriftene måttet betale mer enn den symbolske inngangssummen, hadde det ikke blitt noe av. Kanskje fordi jobbing mot verdier, slagord og visjoner er noe man forbinder med store virksomheter som både har penger å bruke på sånt og ikke minst kan hente marginer på merkevarebygging. Igjen, de fleste bedrifter er små, har lite til overs og marginer hentes inn ved å kutte kostnader.

Derfor hakeslippet. Først fordi jeg ikke kunne fatte at lederne i en fylkeskommune kunne tro på det de sa om å involvere alle ansatte. Det krever enorme ressurser å få til det etter intensjonen. Jeg vet ikke engang om ansatte i Telenor og Equinor opplever seg involvert etter den slags.

Aller viktigst var det likevel at jeg ikke kunne fatte at dette var noe folk som var satt til å lede en fylkeskommune hadde valgt å bruke penger på. Det burde enkelt og greit ikke vært tillatt. Det burde ligge i tildelingsbrev og rammeoverføringer til offentlige virksomheter at det er en forutsetning at de ikke soser bort penger på åpenbart tøysete aktiviteter.

Jeg er klar over at mange offentlige virksomheter i dag bruker ord som konsern og bunnlinje, men fornuftig er det ikke. Det fører blant annet til at når vi nå har fått regionreformen, opplever vi tidenes pengesluk, også fordi hele dette verdier og visjon-kjøret må rulles i gang enda en gang, fordi man tror at folk i Hallingdal av den grunn skal oppleve økt fellesskap med folk på Mysen.

Sånt som dette kan ha mer for seg enn at overheadfolk har noe å gjøre eller man får et slags innhold til internseminaret. Det å bygge kultur kan bidra til at folk trekker i samme retning, noe som igjen kan øke lønnsomheten. Her skal man legge vekt på kan, for det er ikke gitt. Det kommer an på om folk opplever seg involvert, og da mener jeg involvert, ikke skinnprosess-involvert.

I en fylkeskommune nekter jeg å tro at det kan bidra til kulturbygging av et sånt format at tjenestene blir bedre. Til det er det altfor mange av de ansatte som ser at keiseren og skinnprosessen ikke har klær på, kall oss gjerne sure, og i verste fall blir vi mindre produktive av sånt som dette. Jeg tror det samme gjelder for en liten kommune eller en stor statlig etat. Noen liker det sikkert, men det er for mange som synes det blir for dumt.

Vi forvalter skattepenger og dem skal vi bruke på så gode tjenester som mulig, og vi som jobber tett på tjenesteyting har mer enn nok å drive med. Derfor gjør sånt som dette oss bare enda mer stressa, og sure.

Bare tanken om å skulle bruke tre timer hver til fellesmøter med powerpointer og filmer og kulepunkter og piler og spørreskjema og kanskje enda et teamsmøte før skjemaet, gjør at det går rundt for oss. Det burde det også å gjøre for de hodene som er ansvarlige for at det offentlige ikke sløser. Tre timer per fire eller tolv tusen fylkeskommunale hoder blir vanvittige summer, og da har jeg ikke regnet inn de overbetalte konsulentene.

Fordi vi er offentlig ansatt merkes jo ikke det tapet på bunnlinja, for vi har ikke det. Hører dere? Vi har ikke bunnlinje. Men det merkes hos dem som skal ha tjenestene våre. De tre timene gjør min undervisning tre timer kjipere. Når vi legger sammen alle kollegene mine over det ganske land, blir det mye kjip undervisning.

Derfor har jeg allerede begynt å forberede meg til skinninvolveringsprosessen. Sist skulle vi koke i hop fire stykk verdier og en visjon. Visjonen er allerede klar: Ikke én offentlig krone til spille. Verdiene må jeg grunne litt mer på, men de kommer til å gå i samme duren.

2 kommentarer om “Merkevarebygging i offentlig sektor

  1. Flott Cathrine! Fullstendig enig. Men mange lever av dette. Så her gjelder det å stå imot!

    Liker

  2. Helene Uri har en sterk satire i et eget kapittel i romanen “De beste blant oss” fra 2006. Les hva som skjer når en omreisende konsulent i store ord og “visjoner” holder foredrag på universitetet. Kapitlet kan godt leses for seg. Bør fungere bra som åndelig vaksine. Ikke minst for stakkars lærere. Les det gjerne opp når konsulentene er i anmarsj.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: