Flink på skolen

Her i provinsen er vi stort sett forskånet fra karakterpresset som blant annet kommer av fritt skolevalg. Stort sett søker ungdommene på skolen som ligger i byen de bor i.

Det hender likevel at trender eller snakkiser gjør en av skolene mer populær i noen år, og det kan være linjer som det er vanskelig å komme inn på, altså nivådeling gjennom inntakspoeng. En erfaring fra den typen miljøer som da oppstår, er at vi lærere må jobbe mye med å senke skuldre i elevgruppa. I bakgrunnen aner vi foresattes rolle i forventningspresset. Her vil bare det å bosette seg i en bestemt skolekrets kunne bidra negativt.

Vi hører ofte fortellingen om at foresatte aldri har måttet mase på Siri eller Espen når det kommer til lekser. Det er som et stammespråk blant folk med det felles at barna deres lykkes teoretisk. I starten trodde jeg det handlet om at de hadde funnet en balanse.

Men. Ikke at jeg sluttet å tro på dem, for det er jo sant: Siri og Espen gjør lekser uten mas, men det er likevel kanskje noe der hjemme som har gjort at Siri og Espen har forstått at de må lese, skrive og regne mye.

Flere som sier sånt har en livsstil som indirekte legger press. I tillegg har de gjerne en økonomi som gjør dem i stand til å utruste seg med riktige forbruksmarkører, noe som også legger lista for hva ungene vil hige mot.

For oss som treffer disse ungdommene i dagslys, hender det at vi stusser over hva det gjør med Espen og Siri å ha rollemodeller som jobber mer enn de fleste, sykler til og fra jobb, løper i skogen og plukker blåbær om høsten og aldri legger seg syke. For all del, det gjør godt med noe å strekke seg etter, men ikke nødvendigvis om du kjenner at du ikke klarer å holde følge.

Mens mange elever må bli mast på for å gjøre skolearbeid, holder det altså i noen familier å legge lista høyt. At mor er tannlege og far sivilingeniør, at begge jobber fullt og fyller fritid med høy levestandard, kondisjonsidrett og andre oppbyggelige aktiviteter. At de snakker på den måten de gjør om folk som ikke når like høyt opp på deres målestokk. At de ler av somatisering, åndelig søken og opprør.

Selvfølgelig er dette en generalisering som ikke passer for en hel del. De såkalt prektige er en minst like sammensatt kategori som de såkalt sårbare. For noen av dem fungerer også skoleflinkheten som et slags vern over sårbarheten.

Det kan være trivelig å ha prektige klasser. Sånne klasser læreplanleggernes barn går i? Elevene opplever hvetebrøddager ved endelig å havne i gruppearbeid der alle vil jobbe. Så begynner avskallingen. Noen finner seg ikke til rette på baksiden av det gode læringsmiljøet, der anstendige karakterer blir snakket ned og ingen deler nederlag.

De som blir igjen er ulike nok, men det er også sånn at noen, i tillegg til å  skrive ubegripelig gode skoleoppgaver mens de spiller klassisk musikk og driver idrett på toppnivå, er ganske ulykkelige.

Det er i utgangspunktet ikke galt å gå for skolene eller utdanningene med høyere rang, men for de aller fleste innebærer det mer jobbing enn de fleste orker.

Også de såkalt flinke kommer med eller uten selvforakt, tårer og utmattelse til de grader at det kan slå beina under de fleste. Noen ganger kommer de gradvis mer i takt med seg selv, men det kan også gå på trynet. Det er voldsomt å stå tett på en ungdom som brenner ut. Ikke minst er det skremmende for ungdommen, som da gjerne tviholder i gamle strukturer og gjentar at de bare må lese litt til når vi på skolen vil snakke om å roe ned prestasjonsdelen av tilværelsen.

Snakker du med folk som jobber på BUPA, får du vite at de har egne behandlingsopplegg for ungdommer som ikke klarer å sette grenser for eget skolearbeid. Samlebegrep som skolevegring eller underyting handler også blant annet om noen av disse elevene.

Det blir ikke nødvendigvis bedre av nivådeling. Ei heller av å underspille at konseptet fritt skolevalg også rommer en del ufrihet. På en dårlig dag kan jeg sikkert også tenke at enkelte privilegerte foresatte kan ta seg en bolle eller avspaseringsdag i ny og ne for å reflektere over om de ønsker å rollemodellere det gode liv eller at det er viktig å bli lege eller advokat.

Vi som jobber med opplæring kan også bli mer bevisst på hvordan vi snakker om nivå, ambisjoner, utvikling og prestasjoner. De fleste ungdommer skal bli sjåfører, lærere, håndverkere, sykepleiere og assistenter. Kanskje bør mer av den offentlige samtalen om skole og arbeidsliv handle om det.