En dag, etter frokost, var det et digert hull i hytteveggen. At noe av en vegg faller ut, fyller meg ikke med trygghet, så jeg tok med ungen og gikk. Mannen ble igjen. Det var han som hadde lagd hullet. Han er ikke redd for sånt. Han veit hvordan han fyller hull med dører.
Det ble en fin formiddag. Vi ruslet mot Slettefjell. På skilt underveis var stedsnavn preget inn i treplankene: «Tyristølen», «Monsedøkke» og «Sauestein». Fem-, eller var det seksåringen kjente på og i bokstavene med fingrene og lurte på hva det betydde.
Det ble en lek. Jeg sa lydene til hver bokstav høyt, hun gjentok, og så sa vi hele ordet til slutt. Vi gjorde det så mange ganger at hun etter hvert selv begynte å trekke lydene sammen. På vei tilbake fra fjellet passerte vi skiltene på ny, og det ble nye runder. Kanskje var det lesing det ble, eller kanskje var det hukommelsen hun fikk trent. I vår historie ble dette likevel til dagen vi fikk ny verandadør på hytta og yngstemann hadde lært seg å lese.
Det har ikke vært store interessen for lesing etter dette, og det handler sikkert også om mine forsømmelser, men: Det jeg gjorde den dagen, gjorde jeg fordi jeg la merke til en nysgjerrighet, og så imiterte jeg min egen far, som i sin tid hadde gjort det samme med meg da jeg var fem-seks år.
Det å imitere lesende generasjoner før oss, har vi som kan lese gjort her i detta landet i hundrevis av år. Skolen gjør sitt, og så har de foresatte tatt ansvaret for opplæringa som skolen ikke har hatt kapasitet til. Ikke alle, men mange nok til at dette har gått sånn noenlunde rundt.
Da ei venninne fikk beskjed fra skolen om at datteren hang etter i lesing da hun gikk i tredje klasse, ble det en liten time med lesing hver kveld. Ei side på mor, ei på datter, og så videre. Etter et knapt år var datteren ferdig med å henge etter.
Jeg veit ikke hva som kan være så sabla mye bedre å bruke tida på enn å snakke med eller lese for poden, men statistikken endrer seg. Tallene går i feil retning når det gjelder voksne mennesker som leser for og med sine. Kanskje har også det noe med det å gjøre at stadig flere elever rett og slett ikke får det til. Å lese, altså. Eller skrive. Snart ikke snakke, heller. I hvert fall ikke med lyd.
Og forresten. Skolene mangler lesestoff. «Mer læring med flere trykte lærebøker», kalte departementet det, da de satt av noen millioner til flere trykte læremidler, men det var i fjor, så hvorfor ikke sånn læring i år? Og hvorfor nøyde de seg med grunnskolen? Hvorfor ikke mer læring i videregående?
Det er jo i videregående de går nå, elevene som i årevis ble utsatt for læremidler som nettopp ikke var trykte. Mindre læring, altså, om vi skal bruke departementets språk på politikken de dreiv med for noen år tilbake. Det er i videregående lærerne nå må bruke tida til det som står på læreplanen til å gi opplæring i hvordan slå opp i ei bok. Hvis de har bok, da.
Det er ikke så mange bøker i grunnskolen, heller. 12% av lærerne der oppgir at de ikke har tilgang til trykte læremidler. Dagens nyhetssak fra Bjølsen er derfor representativ. Her samler foresatte inn penger til bøker. Sånn er det blitt. Og ære være dem for at de gjør det i stedet for å sende unga på privatskoler, men altså.
Bjølsen bruker to millioner kroner i året på digitale læremidler og verktøy. For en som har sittet i medbestemmelsesmøter i grunnskolen og med egne øyne sett hvor lite penger det er til noe annet enn strøm og lønninger, er det ikke til å begripe.
To millioner, du veit, til nettbrett som er så uegnet som det går an til læring av for eksempel det å tilegne seg «flyt på tastatur», som det står i læreplanen. De går på bekostning av blant annet egnet lesestoff.
I stedet for å ha et datarom som kan gjøre det ergonomisk mulig for elever å tilegne seg digitale ferdigheter, så må de i stedet dele på læreboka i matematikk og andre fag. Lærerne bærer stabler mellom klasserommene, følgelig kan ikke bøkene bli med hjem. Nettbrettene med skadelig innhold, kan nok det.
Det er ikke noe av dette som er hensiktsmessig. Men dyrt, det er det. Og hullet i veggen blir enda dyrere å fylle.
Gammal sur lektor 