Ikke lik rett til opplæring når sjefen er kommunalminister

Det korte svaret på hva som styrer skolen er juss og økonomi.

Det halvlange svaret er komboen av Stortinget og regjeringen som bestemmer og utøver det meste av lov- og økonomiarbeid. Når det gjelder økonomien, er det gjerne sånn at innen praktisk politikk har nådd skolene, er det kommunalministeren som har bestemt. Skolestatsråden forvalter et budsjett som stort sett går til byråkrati og utvalgte satsninger.

Det er med andre ord ikke skolestatsråden som rår over skolebudsjettene, for det er det altså kommunal- og moderniseringsstatsråden som gjør. Forresten fiffig at kommune- og moderniseringspolitikken ligger under samme departement. Kanskje det blir kutt av sånt. Eller raskere kutt. Eller mer moderne.

Så når kommuner og fylker skal følge opp skolestatsrådens politikk, er det rammene fra kommunal som betyr noe, og de er som kjent ikke store nok, selv om det går 40 milliarder til fylkene og 140 til kommunene.

Et enda mer vanskelig svar er at vi snart går inn for landing, og det trolig med brukket rygg. Det er ikke få som det siste året, og merk: det siste året er det første etter regionreformen, har ropt så høyt de kan om konsekvensene av kutt. Det er mindre penger enn noensinne, og nå skjæres det mange steder så langt inn i lovpålagte tjenester at det ikke bare gjør uutholdelig vondt, men også nærmer seg det umulige.

Ansvarlige statsråder toer sine hender og regner på sin kant og svarer at fylker og kommuner har fått mer penger enn noensinne. På toppen har de visst også fått en hel del koronapenger, og flere skal visst komme, men det ser ut til at det er penger til sprit og rart framfor overtid.

Hvorfor er perspektivene er så ulike? Jeg ser ikke bort fra at noen spiser pengene underveis, altså at det ramler av mye på den byråkratiske og politiske veien fra regjeringskonferanser til gølvet. I tillegg har kommunene vært kraftig underfinansiert over år, og med lærernormen ble ostehøvlingen synlig, også for folk som ikke jobber i skolen.

Mange kommuner og fylker har også så lav skatteinngang at de ikke kan levere på intensjoner og villet skolepolitikk. Kanskje spiller det også inn at flere av dem både investerte og oppbemannet som f… i forkant av sammenslåinger, eller surrer bort pengene de har på annet enn førstelinjene.

Uansett fører det til at elever i Norge ikke har lik rett til opplæring.

Joda, den samme retten har de, men likevel får ikke alle den opplæringen de har rett til. Hvor går skillet mellom de som får og ikke? Svaret på det er igjen økonomi, og da er vi tilbake til kommunaldepartementet og skatteinngang. Jeg vet det ligger en omfordelingsnøkkel til grunn når kommunene får sine overføringer, men den ser ikke ut til å monne tilstrekkelig når skole etter skole må styre og skjære og kutte i såpass grunnleggende skolesaker som lærere og bøker.

Svaret på hva som styrer skolen er altså en økonomisk politikk som kverner langsomt, men til slutt kan åpne for avvikling av fellesskolen. Ennå er vi ikke kommet til jussen. Det er snakk om flere lover som angår oss. En av dem mener statsråden nå tillater henne å overstyre fylkene til å innføre fritt skolevalg. Det ønsker fylkene stort sett ikke, noe de har til felles med Elevorganisasjonen, KS, lærerne og andre relevante aktører.

Dette er en utvikling som kanskje kan svare på hvor hardt vi lander. Det ser nemlig ut til at vi skal enda lenger ned, dit det virkelig ikke lenger er den samme skolen for alle, den som forbereder alle til det samme samfunnslivet. Dit ned statsråden også kanskje skal  lure på om man ikke også skal ta en titt på Friskoleloven. Det er jo som kjent så viktig å få velge selv. Være fri, liksom. Segregert okei, men fri.

Der nede er det ikke lenger kommuneøkonomien som styrer skole, men privatøkonomien. Det kan altså fortsatt bli verre. Det er så nedslående at jeg må vente litt med å kommentere Opplæringsloven.