Tid er penger

To år mer på skolen.

To år lenger for å bli lærer.

Hva er poenget med at vi klistrer barn og unge til institusjoner mer enn før?

Nå er doktorgraden til Elise Djupedal skrevet, forsvart og til og med anmeldt i pressen. Gratulerer! Ingen skjønte hvorfor hun rotet rundt i arkivene, men da hun kom ut med 1359 ekstra timer som dagens unge har gått på grunnskolen, sammenliknet med for eksempel meg, da fikk pipa en annen lyd.

Hver time koster penger. Mye penger.

Det er ikke rart ministeren har fått los på å kutte timer på 1.-4. trinn. Det er også der de fleste av de 1359 timene ble kjørt inn i sin tid.

Jeg liker en minister med los. Kanskje liker jeg også forslaget. Det kom da høringsfristen for å verne de samme elevene fra ipader på pulten gikk ut, du veit, høringa på det forslaget som er en erkjennelse av at det er litt nok nå. Seks- og niåringer er ikke små funksjonærer som, fordi de sitter på flyplassen, må lese jobbdokumenter på en miniskjerm. Sjuåringer sitter på skolen, og de er sju, de skal gjøre noe annet enn å late som de er ferdig utlært funksjonær på flyplass.

Selv om jeg kanskje liker forslaget om å vente med enkelte fag de aller første årene, må det diskuteres, så alle reservasjoner og forbehold og eventualiteter kommer opp. For det andre må det være langsiktig, og med det mener jeg at det må bygges inn noen garantier.

For tid er penger.

Dette sier ministeren selv: «Det viktigste er at de yngste barna leser, skriver og lærer seg regning. I tillegg til å være i aktivitet, skape vennskap og jobbe med problemløsning gjennom praktiske og estetiske fag. Jeg mener engelsk, KRLE og samfunnsfag kan vente. Vi må endre skolen slik det var forespeilet med seksårsreformen».

Dette er et forslag som på kort sikt kan kutte og omfordele ganske store pengesummer i grunnopplæringa. Innsalget går på at omfordelinga skal handle om økt lærertetthet. Det er det jeg mener med garantier. En eventuell omfordeling når en kutter i skoletimene til de yngste må bygges inn i en uomtvistelig formulering i Opplæringsloven om at det skal være flere lærere i de timene elevene er på skolen.

I tillegg skal jo ungene fortsatt være i bygget. Så det må også bygges inn noe holdbart når det kommer til bemanning på SFO. Det er litt for mange unger som går for lut og kaldt vann der, og det handler ikke om at de som jobber der gjør en dårlig jobb.

Det var tida og pengene, men en del av forslaget handler om fag. I skolen er fag også innhold. Lesing er en ferdighet. Lesestoff er innhold. Det samme gjelder regning og skriving. Oppgavene handler om noe.

Vi har hatt grunnleggende ferdigheter på læreplanen siden 2006. Neste år har alle lærere vært for eksempel leselærere i tjue år. Det burde være opplagt. I mer eller mindre alle fag blir det lest fagstoff. Men om naturfag- eller samfunnsfaglæreren ikke i sin utdanning har lært hvordan være leselærer, så er det kanskje noe av forklaringa på at jeg fortsatt, i den jobben jeg har nå, durer rundt fra skole til skole for å snakke om lesing i alle fag.

Det er nemlig i vinden det der med lesing. Det handler om at det blir testet, og det som testes, blir satset på. Men resultatene uteblir, like forbanna.

Og det er da jeg lurer på om det å kutte ut samfunnsfag, KRLE og engelsk for de yngste ikke er så lurt likevel. Læreren til de yngste er gjerne også norsk- og matematikklærer, så på de trinnene kan en kanskje forvente at også samfunnsfaglæreren kan drive systematisk leseopplæring når elevene skal lese fagtekster?

Og da er det kanskje heller noen av de alle norsk- og matematikktimene som burde ryke? Djupedal fant jo også ut at mesteparten av timeøkninga har gått til nettopp de fagene. Igjen forutsatt av at for hver time som kuttes, fyker det ytterligere en lærer inn i timene som blir igjen.

Som sagt, jeg liker forslaget om timekutt, men er usikker på hvilke timer det er mest treffsikkert å kutte.

Her er forresten et doktorgradsprosjekt til den neste utdanningsforskeren som vil bli berømt. Hvor mange timers undervisning fikk de som tok lærerutdanning på to eller tre år kontra de som tar dagens femårige?

Tid er penger. Jeg tviler på at det er blitt 1359 flere timer på lærerstudentene på de samme årene det ble det i grunnskolen. Selv om også studentene i løpet av den samme perioden fikk to år ekstra studier.

Kommet for å bli, du liksom

Det er ikke noe jeg har sett siden høsten 2022 som har overbevist meg om noe annet ryggmargsrefleksen den gang: at det vi setter bort, blir vi dårligere til.

Øvelse gjør mester. Det er like relevant i skolefag som i skisporet eller på fotballbanen. Hver gang en elev, student eller hvem som helst lar en maskin hoste opp en tekst for seg, har de gitt fra seg muligheten til å tenke og uttrykke seg selv.

Jeg snakker om store språkmodeller eller generativ KI. PR-byråer som jobber for kunder som skal tjene penger på sånt, har det med å komme med floskler som en del uten digital kompetanse har det med å sluke rått.

En av de flosklene, er at elever må bruke språkmodeller for å være forberedt på arbeidslivet. Men arbeidslivet vil ikke ha sånne som bruker språkmodeller til å hoste opp tekster for seg. Arbeidslivet vil ha folk som kan tenke selv, som konsernsjefen i Telenor skrev i avisa her om dagen.

Uansett er elever under opplæring. Jo yngre de er, jo mindre relevant er det for dem å sose med teknologi som hører arbeidslivet til, både fordi den er utdatert om få år, men også fordi det er så mye annet de skal lære først.

Og forresten, en framtidig IT-ingeniør skal sparre med helt andre KI-verktøy enn en framtidig sykepleier eller bilmekaniker, og en framtidig førskolelærer skal vel forhåpentligvis sparre mest med unger, også i framtida. Så hva skal egentlig en skarve norsk- eller naturfaglærer forberede disse folka på, sånn reint KI-messig?

Sannheten er at det er det ingen som veit.

Så i mellomtida, hva med å la skolen fortsette å legge til rette for elevers læring, herunder selvstendig refleksjon og kritisk tenkning, som forståelse av teknologien, inkludert hvem som tjener på at vi tar den i bruk og hva det egentlig er de tjener penger på når vi gjør det?

I skolen skal elever også å tilegne seg kunnskaper og ferdigheter som voksne arbeidstakere kan se på som ganske banale, men som for dem er helt avgjørende for å lykkes både her og nå og seinere i livet. Kunnskaper de også trenger for å kunne avgjøre om det som kommer ut av en språkmodell er riktig, fordomsfullt eller feil.

Jeg var ikke blant dem som høsten 2022 syntes det hastet like mye som daværende kunnskapsminister å få ChatGPT inn i et klasserom. Jeg tenker fortsatt at vi burde ha ventet på å få klarhet i hvordan kombinere bruk med personvern, opphavsrett eller læring. Nå veit vi at Chat fortsatt ikke kan brukes av elever i undervisning.

Jeg er også blant dem som mener at vi fortsatt burde kunne ta oss tid til avgrenset prøving og feiling. Skolen skal jo drive forskningsbasert. I stedet ble det gått for å sprute KI-tannkremen ut av tuben og inn i skolen, så fort som mulig. Skolen ble en KI-lab, med forsvinnende få forskere til stede.

I stedet burde skole få være skole. Dette veit folk som har greie på KI. Det er bare å lese Inga Strümke eller Jill Walker Rettberg, for å nevne noen.

Når vi er i floskelgryta. Når jeg snakker om bruk av språkmodeller i opplæring, blir jeg møtt av denne: «Det er jo kommet for å bli».

Som om det skulle ha noe med saken å gjøre. Likevel er den der blitt et mantra for noen og en pliktøvelse for resten. Selv om det er en frase tømt for innhold. Alt i verden er vel kommet for å bli (unntatt arter vi utrydder, da), også en hel del av det vi er enige om at vi ikke liker. Jeg kunne ha gitt eksempler, men skal ikke bli ufin.

Og så er det pedagogikk-floskelen. Opplæringa kan nemlig bli så mye mer motiverende, variert og engasjerende med KI-drevet didaktikk. Ja, selvfølgelig kan også KI det. Men altså. Lærere som løper etter elever med greier som de tenker skal engasjere, som filmer på åttitallet og Facebook rundt 2010, det er i beste fall krydder, før elevene sier snork til det også. Hva skal du da fylle tida med?

Hele poenget med skole, er at det er en del folk ikke kan når de blir født, men som samfunnet vil trenge at de kan når de gror til. Som motorikk, matlaging, personlig økonomi, å funke i et fellesskap og fotosyntesen. Hvis skolen klarer å levere på det oppdraget der, så blir det sånne folk av elevene som arbeidslivet vil ta over. Det har alltid vært sånn at det først er når du får jobben, at du må begynne å lære deg akkurat den.

Da gjelder det å ha lært seg å ta ting kjapt og vite når du skal tenke selvstendig og når det er best bare å gjøre som du blir fortalt. Det er derfor arbeidslivet ikke vil ha folk som har kastet bort skoletida si med å la språkmodeller generere tanker de skulle ha tenkt selv.

Mer lesing krever flere bøker

En dag, etter frokost, var det et digert hull i hytteveggen. At noe av en vegg faller ut, fyller meg ikke med trygghet, så jeg tok med ungen og gikk. Mannen ble igjen. Det var han som hadde lagd hullet. Han er ikke redd for sånt. Han veit hvordan han fyller hull med dører.

Det ble en fin formiddag. Vi ruslet mot Slettefjell. På skilt underveis var stedsnavn preget inn i treplankene: «Tyristølen», «Monsedøkke» og «Sauestein». Fem-, eller var det seksåringen kjente på og i bokstavene med fingrene og lurte på hva det betydde.

Det ble en lek. Jeg sa lydene til hver bokstav høyt, hun gjentok, og så sa vi hele ordet til slutt. Vi gjorde det så mange ganger at hun etter hvert selv begynte å trekke lydene sammen. På vei tilbake fra fjellet passerte vi skiltene på ny, og det ble nye runder. Kanskje var det lesing det ble, eller kanskje var det hukommelsen hun fikk trent. I vår historie ble dette likevel til dagen vi fikk ny verandadør på hytta og yngstemann hadde lært seg å lese.

Det har ikke vært store interessen for lesing etter dette, og det handler sikkert også om mine forsømmelser, men: Det jeg gjorde den dagen, gjorde jeg fordi jeg la merke til en nysgjerrighet, og så imiterte jeg min egen far, som i sin tid hadde gjort det samme med meg da jeg var fem-seks år.

Det å imitere lesende generasjoner før oss, har vi som kan lese gjort her i detta landet i hundrevis av år. Skolen gjør sitt, og så har de foresatte tatt ansvaret for opplæringa som skolen ikke har hatt kapasitet til. Ikke alle, men mange nok til at dette har gått sånn noenlunde rundt.

Da ei venninne fikk beskjed fra skolen om at datteren hang etter i lesing da hun gikk i tredje klasse, ble det en liten time med lesing hver kveld. Ei side på mor, ei på datter, og så videre. Etter et knapt år var datteren ferdig med å henge etter.

Jeg veit ikke hva som kan være så sabla mye bedre å bruke tida på enn å snakke med eller lese for poden, men statistikken endrer seg. Tallene går i feil retning når det gjelder voksne mennesker som leser for og med sine. Kanskje har også det noe med det å gjøre at stadig flere elever rett og slett ikke får det til. Å lese, altså. Eller skrive. Snart ikke snakke, heller. I hvert fall ikke med lyd.

Og forresten. Skolene mangler lesestoff. «Mer læring med flere trykte lærebøker», kalte departementet det, da de satt av noen millioner til flere trykte læremidler, men det var i fjor, så hvorfor ikke sånn læring i år? Og hvorfor nøyde de seg med grunnskolen? Hvorfor ikke mer læring i videregående?

Det er jo i videregående de går nå, elevene som i årevis ble utsatt for læremidler som nettopp ikke var trykte. Mindre læring, altså, om vi skal bruke departementets språk på politikken de dreiv med for noen år tilbake. Det er i videregående lærerne nå må bruke tida til det som står på læreplanen til å gi opplæring i hvordan slå opp i ei bok. Hvis de har bok, da.

Det er ikke så mange bøker i grunnskolen, heller. 12% av lærerne der oppgir at de ikke har tilgang til trykte læremidler. Dagens nyhetssak fra Bjølsen er derfor representativ. Her samler foresatte inn penger til bøker. Sånn er det blitt. Og ære være dem for at de gjør det i stedet for å sende unga på privatskoler, men altså.

Bjølsen bruker to millioner kroner i året på digitale læremidler og verktøy. For en som har sittet i medbestemmelsesmøter i grunnskolen og med egne øyne sett hvor lite penger det er til noe annet enn strøm og lønninger, er det ikke til å begripe.

To millioner, du veit, til nettbrett som er så uegnet som det går an til læring av for eksempel det å tilegne seg «flyt på tastatur», som det står i læreplanen. De går på bekostning av blant annet egnet lesestoff.

I stedet for å ha et datarom som kan gjøre det ergonomisk mulig for elever å tilegne seg digitale ferdigheter, så må de i stedet dele på læreboka i matematikk og andre fag. Lærerne bærer stabler mellom klasserommene, følgelig kan ikke bøkene bli med hjem. Nettbrettene med skadelig innhold, kan nok det.

Det er ikke noe av dette som er hensiktsmessig. Men dyrt, det er det. Og hullet i veggen blir enda dyrere å fylle.

God råd mens underskuddet øker

Den første gangen jeg bestemte meg for å slutte som lærer i skolen, var på slutten av nittitallet. En viktig årsak, var at jeg var lei av å stå i front og møte elever som ba om ny blyant, men ikke kunne få det fordi de allerede hadde fått én dette halvåret.

Kommuneøkonomien var altså så dårlig at noe av jobben min var å kjipe på blyanter. Mens jeg selv hadde gått på skolen da det var råd til leirskole, teaterturer og skidager – og det mens Norgenasjonen hadde utenlandsgjeld – måtte jeg altså like etter at gjelda var betalt, nekte folk blyanter som de skulle bruke til å skrive i kladdeboka.

Det rare er at kommuneøkonomien er blitt enda dårligere siden den gang.

Enda rarere er det at elevene som nå går på akkurat den skolen, på magisk vis, har fått finansiert hver sin pc. Derfor er det også blitt ansatt en del nye vaktmestere, som kan drifte de pc’ene. I tillegg har skoleeier bestemt at kommunen også har penger til lisenser til et såkalt «heldekkende læremiddel», et læremiddel som jeg forresten fikk apoplektisk anfall av, da jeg skulle hjelpe yngstemann, som nylig gikk på den skolen, med naturfagsleksa.

Det som imidlertid ikke har forandret seg siden jeg sluttet, er at bygget har like dårlig luft. Garderobene i gymsalen mangler fortsatt skillevegger som kunne ha hindret innsyn hvis noen i vanvare skulle åpne ei dør mens en ungdom skifter til gymtøy. Det er fortsatt for mange elever i klassene. Sånt noe. Klassesettene med kvalitetslitteratur er forresten også hivd og aldri erstattet. Men pc’er og digitalt innhold, og drift av akkurat det, har det altså vært penger til en god stund nå.

Jeg veit ikke helt hvordan vi gikk fra blyantmangel til digital overflod, men jeg registrerer at noen av de aller største selskapene i verden, altså noen av dem som tjener aller mest penger, kanskje til og med mer enn de som tjener penger på våpen og slankesprøyter, selger skjermteknologi og digitalt innhold.

Jeg skulle også gjerne hatt hele svaret på dette spørsmålet: Hvordan skal det vi driver med i skolen kunne redusere avgrunnen mellom teknologisk overutvikling og sosial underutvikling?

Ikke tror jeg på dem som bedyrer at lærerne utmerket godt veit hva de driver med når de i undervisning inviterer elever inn i digitale grensesnitt og samtaler med generativ KI. Sorry. Jeg tror på at noen veit hva de driver med, men også at mange andre er svimle.

Jeg klarer heller ikke å bli med på at problematisering av bruk av brett og portaler og what not, er å nekte å ta i bruk. Det lar seg simpelthen ikke gjøre. Kanskje på småtrinnet her og der. Kanskje på enkelte privatskoler. Men alt i alt er virkeligheten at det flyter av brett og portaler og what not. Mens blyantene fortsatt mangler.

Når det er sånn, er det for meg ubegripelig at de som tjener penger på en ytterligere digitalisert skole, får hjelp av papegøyer som sier framtidas skole og dette er kommet for å bli og bla bla og arbeidslivet krever det. Det er tomme paroler. I tillegg sparker papegøyene inn åpne dører. I Norge har det lenge vært én-til-én-dekning på samtlige klassetrinn. Hver elev, sin dings, og det på tross av at det aldri var noen forutsetning for å trene på å håndtere digitale dingser og innhold.

Snart utdaterte digitale verktøy er brukbare i noen sammenhenger, men forbereder ikke på framtida. Det gjør imidlertid grunnleggende lese-, regne- og skrivekompetanse og mestring av små og store sosiale fellesskap. Mye av treninga på det bør frigjøres fra digitale grensesnitt og ikke minst premisset om hver gang det kommer noe nytt, skal vi halse etter dette nye.

Noe av det mest framtidsretta vi kan gjøre, er å puste med magen og stole på at det aldri blir feil å gjøre det skolen burde kunne bedre enn å leke sisten med straks utdatert teknologi: Lesing, skriving, dialog, regning, kollektiv problemløsing og kritisk tenkning.

Noe av det som bekymrer meg mest med det såkalt digitale klasserommet, er at det er blitt mer produksjonsorientert og individorientert. Som om elever trenger å komme på skolen for å sitte aleine bak en maskin for å lage, eller få maskinen til å lage, stadig nye produkter som skal vurderes av andre, noen ganger også av maskiner. Det er feil på så mange nivåer.

På skolen er vi sammen. Det skal helst være skolens konkurransefortrinn. Et sentralt spørsmål er derfor hvordan vi kan styrke skolens sosialiserende og dannende funksjon. Det er kvalifisering som både den enkelte og fellesskapet vinner på. Men færre elever per klasse koster altså mer enn blyanter og maskiner.

(Bildet er tatt av Gutten med kjepphesten, av Hans Hansen)

Kall en maskin en spade

Språkmodeller skriver ikke. Det gjør heller ikke elever som bruker språkmodeller til å generere tekst. Skriving handler ikke om sannsynlighetsberegning. Skriving handler om skriving.

Det var på 1800-tallet at det ble bestemt at alle i Norge skulle lære seg å skrive. Før det var det bare når foreldrene ba om det, at unga fikk skriveopplæring. Vi veit alle hvilke foreldre og unger det var. Uansett, da det ble bestemt at vi skulle ta oss råd til at alle skulle lære det, var det med akkurat de samme begrunnelsene som folk som har greie på skriving bruker i dag.

For det første har det praktisk nytte. På 1800-tallet fantes det vettuge folk som også satte denne nytten i forbindelse med ikke å bli lurt. For det andre handler det nå, som da, om demokratisk deltakelse. Samfunnet trenger borgere som er i stand til å delta i tekst- og skrivepraksiser som tidligere bare var tilgjengelige for de mest privilegerte. Og for det tredje handlet det om språklig og kognitiv utvikling.

Disse tre begrunnelsene forteller oss hva og hvor viktig skrivinga er. De forteller oss også noe om hvor vanskelig den er. Det å tilegne seg skriftspråket for ikke å bli lurt, kunne bli en myndig borger og stadig utvikle språket og tanken, ja, det er ikke noe vi bare genererer.

Det er på høy tid å revurdere hvilket språk vi bruker når vi snakker om store språkmodeller. Vi bruker feil ord, eller rett sagt misvisende metaforer. Det synes jeg vi skal slutte med.

Først ut av metaforene vi bruker for å flørte med teknologi vi ikke forstår, er kunstig intelligens. Intelligens er å lære, tenke, ja, til og med å forstå at en tar feil. Språkmodeller er langt unna noe sånt.

Copilot og ChatGPT og sånt er regnemaskiner. De beregner hvilke ord som mest sannsynlig følger hverandre som svar på en ledetekst. Dette kan de fordi de er trent på store mengder tekst, som det kan se ut til at de reproduserer, men det er altså sannsynlighetsberegning.

De tenker ikke. De beregner. Noen ganger feilberegner de. Da er det ikke snakk om at de juger. Ei heller at de hallusinerer. De feilberegner. I motsetning til kalkulatoren, som regner riktig. Språkmodellene er cirka-maskiner. Det blir aller mest synlig i fag der vi ikke opererer med to streker under svaret – eller på små fagområder der det ikke finnes så himla mye tekst å trene på. Som norskfaget.

Så lenge vi kaller dette her for kunstig intelligens, er vi med på premisset om at maskinene eller modellene nesten er som oss. Fordi vi kan gå i det som kan se ut som en dialog ved hjelp av ledetekster som vi har tenkt ut og skriver, så overfører vi våre egne handlinger på maskinens svar.

Derfor kan vi finne på å si at den svarer oss. At den sier noe. At den tenker, eller skriver. Men den gjør ingen av delene. Den beregner, og feilberegner. Og den er programmert til å holde dialogen i gang. For hver gang vi skriver en ledetekst eller kopierer inn tekst vi ber den ta stilling til, forteller vi om oss selv. Det at vi gir fra oss mer og mer tekst som sier noe om oss selv, er det vi som taper på og de som eier maskinene som har alt å vinne på.

Men fordi det sitter folk som bestemmer over skolen som er livredde for å bli akterutseilt (jeg er redd de er på min alder og ikke har helt greie på dette digitalgreiene), skal alle elever og lærere bruke cirkamaskinene til alskens i alle fag.

Så om det ikke var nok at vi bruker brorparten av pengene vi tidligere brukte på lærebøker på lisenser, og fortsatt ikke har tatt det helt inn at flere elever enn noen gang ikke kan lese, skal vi nå bruke resten på cirkamaskiner som noen liker å kalle kalkulatorer, eller enda verre: intelligens som skriver, svarer og tenker for oss.

Noen tror til alt overmål at det skal gå an å lære mer av sånt. At det å sette bort læringsoppdraget skulle gjøre oss glupere. Det kan sikkert gå for glupe folk som aktivt søker å forbli glupe, kanskje særlig dem som har fått seg en utdanning og lært seg å skrive, skikkelig bra, for eksempel. Men for en tretten- eller søttenåring som foreløpig ikke kan skrive helt selv?

Og bare for å nevne det. Når flere enn noensinne ikke kan lese, hvordan tror de som bestemmer over skolen det da står til med skriveferdighetene? Det er en nobrainer. Men noen har tydeligvis så tungt for det at de kunne ha trengt at vi testet sånt i nasjonale prøver.

Da kunne det jo tenkes at de måtte slutte å leke butikk og i stedet la skole være skole. Det hadde vært noe.

Brevkurs eller profesjonsstudier?

I gamle dager kalte vi det brevkurs, sånn kompetanseheving som du kunne drive med mens du var hjemme. Brevkurs hadde ikke videre høy status, men var sikkert et fint tilbud til folk som av ymse grunner ikke hadde anledning til å innfinne seg et annet sted mens de leste til å bli hva det nå var de ble.

Verden går framover og i dag kaller vi det nettstudier. Det kan være mye bra med det, men på noen områder kan det også være greit å trampe på bremsen. Det forundrer meg at akkurat den muligheten ikke ser ut til å interessere utdanningsmyndigheter.

I skolen er praksisen svært restriktiv. Pandemien var et unntak. Siste versjon av Opplæringsloven åpner for forsiktig oppmykning, men kun der for eksempel lovpålagt språkopplæring er involvert.

Det er en grunn til restriksjonene. Vi er enige om at mye av læringa som skolen tilbyr handler om de andre. De vi møter, ansikt til ansikt, på godt og vondt. Alt vi skal tåle, å lære sammen, at vi kan bli sett, også av dem det kan være godt å bli sett av.

Av grunner jeg ikke har fått med meg, finnes ikke de restriksjonene i høyere utdanning. Det kan det være gode grunner til. Jeg er likevel for en brems.

Jeg bestrider ikke at det er mye lurt en kan drive med når en driver nettundervisning – og som kan holde høy kvalitet. Jeg bestrider heller ikke at de studentene finnes som kan gjøre det aldeles strålende, både på eksamen og i sitt yrkesliv, etter nettstudier. Jeg bestrider på ingen måte at det på noen studier, eller på deler av dem, eller i møte noen grupper av studenter, kan være en god idé.

Men. Noe sier meg at beslutningstakere i UH-sektoren under pandemien oppdaget at dette var en mulighet, også til å spare penger. Etter den tid har det vært hårda bud. Få veit det bedre enn kolleger ved NTNU.

Argumentet vi ofte møter, er at det er dette studentene vil ha. Kanskje er det fordi dagens studentkull var elever under pandemien.  Jeg hadde selv vg3-elever som under første nedstengning hatet det, og de hatet det ikke noe mindre da de møtte det samme i høyere utdanning – i laaang tid etter at det strengt tatt var nødvendig.

Men jeg hadde også vg1-elever i 2022, som hadde rukket å bli fortrolige med nettundervisning. Noen av dem igjen kunne foretrekke det, enten fordi de var selvgående og syntes det var deilig å jobbe i fred, eller at de ikke var selvgående og syntes det var deilig å være i fred.

Og mens lærere i videregående nå puster lettet ut fordi det endelig begynner å komme noen flere elever med noe mer ungdomssosialisering i sekken enn årskullene før, så går en altså i UH-sektoren motsatt vei. Tilbud om nettstudier trappes opp, kanskje særlig på utdanninger med lav rekruttering, og der en ser at studenttallet går opp om en helt eller delvis tilbyr det her. Enn så lenge.

Nå er vi nemlig der at vi leser om studiesteder støvsugd for folk, fordi andelen nettstudenter er gått fra null til hundre på kun kort tid. Da lurer jeg på om involverte beslutningstakere skjønner at det de driver med er å grave ei grav. Det er det flere grunner til.

For det første: Hvorfor trenger vi et eget studiested på et lite sted i øst eller nord – om det likevel er forsvinnende få studenter som innfinner seg der? Fordi foreleserne deres bor der? Neppe. De driver jo med nettundervisning. Eller, hvor lenge gjør de faktisk det? Nettstudier i dag, nedlagt studiested om få år?

For det andre: Mange studiesteder tilbyr profesjonsutdanninger som innebærer å jobbe med folk. Lærerutdanningene er min syke mor, men er langt fra alene om å forberede unge mennesker på å jobbe i samfunnets førstelinje. Noe som vil si å forberede unge mennesker på å møte det meste og de fleste, også på tidspunkt der en har mer enn nok med seg selv eller møter seg selv i døra.

Og fordi lærerutdanning ikke bare kan bestå av praksis, så tror jeg at vi skal passe oss for å droppe det at lærerstudenter også skal treffe folk utenfor praksisperiodene. Mens de venter på neste øving i ekte klasserom, har de godt av å øve på å stå i alt av folk og medstudenter og forelesere og hva veit jeg, i trynet, med kroppsspråk og øyenkontakt og parfyme og møteplaging og uvaner og ja, helst daglig. Fordi det er sånn det er.

For det tredje: Den studentgruppa som virkelig kan trenge nettstudier framfor å innfinne seg, er kanskje praktikere som skal ta seg en master eller noen flere studiepoeng i tillegg til jobb. Det er bare det at jeg tror at også de mister noe ved å miste fellesskapet og pausepraten som med skam å melde får mer hode og hale av ja, hva skal vi kalle det, tilstedeværelse?

For ikke å snakke om arbeidsgiverne deres, som lett kan finne på å droppe det der med tilrettelegging på grunn av studier fordi du kan jo bare se de forelesningene i helga, kan du ikke?

Min sykeste mor heter selvfølgelig at dette vil jeg ikke drive med. Tvinges jeg igjen til det, på grunn av pandemi eller noe annet ekkelt, veit jeg at jeg får det til. Jeg har også erfart hva som kan funke og ikke, når ulykken som heter nettundervisning først er ute, men fri meg likevel fra det.

En debatt som hadde det meste?

Leonard Rickhard: «Ryggvendt figur i nattlig interiør»

I går arrangerte Landslaget for norskundervisning en debatt om bruk av språkmodeller i norskfagets skriveundervisning. Jeg har brukt dagen til å oppsummere hva den debatten hadde, og ikke.

Den hadde dessverre ikke Linn Skåber i publikum. Hun kom, og hun prøvde å sette seg, og vi angret litt på at vi sa til henne at vi trodde at hun hadde gått feil, men vi gjorde nå det da.

En kollega kommenterte debatten sånn: «Fantastisk øyeblikk med hu ropedama fra Groruddalen som ville på pub og skrive med papir og blyant. Bra variasjon i panelet også, synes jeg». Og det ble jo bra variasjon, særlig fordi det som manglet langt på vei ble supplert av folk i publikum, som innspillet fra en ikke ukjent lærer fra Fyllingsdalen.

Debatten hadde også norsklærer og forfatter (blant annet av ei bok om nettopp KI og skriveopplæring) Agnar Lirhus, som innledet om de små og store fordelene og ulempene ved generativ KI i skriveundervisninga. Mest vekt la han på langsiktige konsekvenser.

Han viste til begrepet KI-literacy, som favner både bruk og evaluering av selve teknologien: Hva innebærer teknologien for naturen, samfunnet og hver enkelt? Kanskje det beste vi kan gjøre, er å lese, diskutere og skrive om tekster som kan bidra til å øke elevenes KI-literacy.

Deretter var det Osloskolens direktør Trond Ingebretsens tur. Vi husker Trond-«Vi hadde ikke annet valg»-Ingebretsen? Selv sa han at han aldri har fått så mye voksenkjeft som da han sto ansvarlig for innføring av en egen skrivebot i Osloskolen. Han fortalte om bakgrunnen for valgene som ble tatt. At når tannkremen er ute av tuben, må vi pusse tenna, men også at dilemmaene er der og at han langt på vei er enig i Agnars innvendinger.

Og så skulle hele panelet snakke om tid og sted for språkmodeller i skriveundervisning og -vurdering. Det gikk ganske pent og pyntelig for seg, slik det gjerne gjør når det er flinke norsklærere til stede.

Men det ble tonet flagg. Det ble sagt at dette har ødelagt faget mitt, men jeg prøver det da ut. At jeg har ikke tenkt på klimaet, men læring. At poenget med skole er ikke å sitte med seg og sitt, men lære sammen med andre folk, ikke maskiner.

Ingebretsen sa han lærte mye, men også at han gjerne ville høre mer om løsninger, og da ble svaret at elever trenger allmennkunnskaper, grunnleggende lese- og skriveferdigheter og øvelser i kritisk tenkning.

Debatten hadde ikke minst en rektor som fikk applaus. Cecilie Bach er også en rektor som underviser i norsk, tenk det, og, egentlig må jeg skrive en egen tekst av en hyllest til Cecilie, men jeg tror at jeg nå skal nøye meg med å si at i går fikk norsklærere over hele Norges land lov til å bli misunnelige på lærerne på Thora Storm vgs.

Debatten hadde til og med en supervikar. Norsklærer Marit Eikeland hadde vært skeptisk til å erstatte Siv Sørås Valand (som fulgte med fra sykesenga). Få norsklærere kan så mye om språkmodeller som Siv, men Marit kunne sitt, og ikke minst sto hun fjellstøtt. Det var også hun som fikk siste ordet, da hun fastslo at vi alle mener det samme som Kjell-Lars Berge, at det er læreren og ikke roboten som skal drive skriveundervisning.

Men før den tid ble det snakket om vurdering underveis og til slutt, hjelpemidler og ikke, eierskap til egen tekst, standpunkt som blanding av fritt fram og gammeldagse tentamensdager, eksamen som elskes og hates og må beholdes enn så lenge – og stenging av nettet (som Ingebretsen sa gikk greit, som Eikeland sa gikk noen ganger, og som Ingebretsen sa at joda, dette må bli bedre, og som vi andre veit ikke fungerer i det hele tatt i noen fylker, men bedre i andre, og det skal helst bli sømløst på sikt).

Da det ble åpnet for publikums spørsmål, kan jeg ikke huske at publikum hadde ett eneste spørsmål. Men innspill, det hadde de.

Heldigvis tok Kjersti Solbu ordet på vegne av lærerne til elevene med såpass laber skrivekompetanse at de ikke ser hensikten med å skrive egne tekster når KI gjør det bedre. Det var et viktig innspill. Ikke fordi vi nødvendigvis skal rettferdiggjøre at språkmodellene er innført i skolen uten høringer, men for at vi ikke skal bagatellisere hva språkmodellene kan tilføre elevtekster, som læreplanen sier elevene skal skrive selv.

Kjersti fortalte at hun derfor må gi flere skriveoppgaver der elevene må bruke mer av seg selv, og at hun ser lite potensiale i KI-underveisvurderinger, men mer når elever kan bruke det til å få forklart vanskelig fagstoff eller oversatt det til morsmålet, selv om risikoen er til stede for at de ikke får det med seg når boten tar feil.

Her minnet også Trond om at det i skolen, også tidligere, alltid har vært en majoritet av elever som ikke har kjent seg hjemme i det skrivefellesskapet som vi som snakker om hvor fint det er å skrive, snakker om.

Det var også bra at en lærer fra Vika vgs. tok ordet for å si at hun hadde bedre erfaringer med språkmodeller enn panelet. Jeg tror de fleste er med på Cecilies oppfordring om å skrive om nettopp sånt noe i Norsklæreren. Det sa i hvert fall de norsklærerne jeg haiket med hjem at de ville lese om.

Debatten fikk også etter hvert høre stemmen til en nestor og skriveforsker. Det hører med. Etter hvert la han seg ut med hele panelet, som blant annet svarte med å være såre enig med ham.

Debatten hadde også sine mangler. Det vi ikke fikk sagt nok, synes jeg, selv om det ble sagt flere ganger, både fra panel og publikum, er fraværet av sentral styring.

Det kunne også ha vært nevnt at UH-sektoren ikke er stort bedre enn skolesektoren i tilnærminga til KI. Og da mener jeg i den forstand at forpinte mellomledere blir bedt om å sende medarbeidere på KI-kurs, eller at fagfolk snakker om å lage enda vanskeligere skriveoppgaver, så studenter som har mer enn nok med å få vist sin E- eller D-kompetanse detter av lasset. Sånt noe.

LNU arrangerte en KI-debatt i fjor også. Det var ikke gitt at vi skulle gjenta det. Vi har registrert at mange er lei, kanskje av samme grunn som Marit i panelet var inne på, fordi sånne debatter har det med å handle om noe helt annet enn norskfaget, og fordi debattene har det med å havne i opptil flere grøfter.

Jeg er likevel glad vi oppdaterte praten. Både panel og publikum viste at det er gjort langt flere erfaringer siden sist. Det er nesten så jeg er fristet til å si at vi tar en ny runde neste år. Men det skal jeg ikke si. For neste år skal høstseminaret vårt handle om retorikk. Om det er mer å hente der enn det vi gjerne gjør. Jeg bare nevner det.

Hvorfor gir de henne ikke penger?

Faksimile fra Klassekampen, 5. oktober 2024

Det var den store satsinga på mer praktisk skole. Jeg tror ikke på den.

Jeg kan ikke telle hvor mye greier jeg var med på, fra blokkfløyter til skoleturer, sløyd, lytte til fuglelyder i skauen, metallsløyd og førstehjelp, drama, makramé og faglærte folk som lærte meg å sy og lage mat.

Den gangen jeg gikk på en mer praktisk skole, hadde o store staten lagd lister over utstyr som alle skoler skulle ha, nettopp for å drive praktisk skole. Og ikke nok med det. Hampen, synålene, planken og gulrøttene ble finansiert.

Den gangen hadde Norgenasjonen utenlandsgjeld. Nå skylder vi ikke ei krone, men har ikke lenger råd til å finansiere en såpass praktisk skole som vi hadde da vi hadde utenlandsgjeld.

Regjeringa som akkurat har oppdaget at de må bekjempe kriminalitet med 2,8 milliarder i friske midler, har avspist en ellers oppegående Kunnskapsminister med i underkant av 130 millioner. Selv sier de 220 millioner, men deres eget regnestykke går ikke opp.

Har ikke Kunnskapsministeren klart å formidle til stats- og finansminister at det er mye bra bekjempelse, eller kall det gjerne forebygging, i skole, eller har de to der bare usedvanlig tungt for det?

Og hvordan går egentlig dialogen med kommunalministeren, som er den som sitter på pengesekken til skolepolitikken? Skolestatsrådens budsjett dekker som kjent bare det statlige byråkratiet og en og annen profilsak.

Det er fint med 2,8 milliarder til brannslokking, og jeg registrerer at 115 millioner av dette skal gå til forebygging i skolen. Men jeg registrerer også at det som per nå ligger inne av kuttforslag i kommunene, langt overgår de skolemillionene som Regjeringa brisker seg med.

For lærere og elever som ser ungdomskriminelle ta seg til rette i klasserom og korridorer, framstår det nok underlig at vi i hovedsak skal vente med å sette inn støtet til de folka skal bekjempes på andre arenaer. Kunne vi for én gangs skyld snudd regnestykket og sagt at i år legger vi breisida til og bruker så mye penger på skole at vi kommer til å forebygge både kriminalitet og for mye trygd og dårlig helse og hva veit jeg?

Jeg er skuffa over at de som bestemmer mer enn Kunnskapsministeren ikke skjønner at hun er mer enn en gallionsfigur. De kjører henne fram retorisk, fordi de har skjønt at hun virker, også i mediene, men hvorfor gir de henne ikke mer penger?

Mens jeg spikket på dette innlegget som skulle sette ord på skuffelsen etter den stortingsmeldinga om den mer praktiske skolen, kom Statsbudsjettet.

Mens kommentatorene gnåler over oljepengebruk og inflasjon og det blir ikke lavere renter av dette. Mens andre bagatelliserer og sier at vi bruker mer penger på skole her i detta landet enn alle andre steder. Veit alle som har vært lenger på en skole enn powerpointen til rektor, at veldig mye av de pengene til skole ikke kommer fram.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan min egen fylkesadministrasjon har holdt på. Og det er nok av sluk. Nå er det for eksempel blitt sabla trendy å kjøpe egne samtaleroboter på hvert nes. Heller det enn bøker og tastaturer og sånt det faktisk står om i læreplanen.

Men altså, allerede før Statsbudsjettet kom, begynte det å regne nyheter om kommuner og fylker som skal kutte i skoletilbud. Det går særlig i dyre (les: praktiske og kreative) linjer på videregående og laget rundt eleven i grunnskolen. I tillegg til den obligatoriske øvelsen: slå sammen grupper og press flere elever inn i rommet. Og sett allerede demotiverte elever på buss for å komme seg til et skoletilbud et annet sted.

Regjeringa toer sine hender bak tiltak som barnefamiliene liker, som billigere barnehage og gratis kjernetid på SFO – mens kommunalsjefene klør seg i huet fordi statens menn ikke øker rammetilskuddet tilstrekkelig til å få det til. Det betyr fort at disse tiltakene også må finansieres av å kutte i bemanninga.

Jeg lurer på om Støre og Vedum nå satser på at dette skal ramme Høyre-ordførerne. Det ble jo en del av dem etter forrige valg. Nå er det de som må kutte i kommunene. Det er i så fall et høyt spill. Det paradoksale med årets forslag til Statsbudsjett er jo at det både har en distriktsprofil og legger opp til et distriktsopprør større enn det som førte Vedum inn i Finansdepartementet.

Og igjen tror jeg det er sånn at folk flest ikke er så dumme som politikere (som sier de er som folk flest) tror at folk flest er. Folk flest ser at den stortingsmeldinga om mer praktisk skole er glasur. Og de ser en manglende vilje til å sørge for at alle pengene som skal komme skole til del, faktisk kommer fram dit elevene er.

Helt fram til elevene som trenger en skolelos for å tørre eller orke. Til dem som trenger å puste lettere på ei linje på videregående som faktisk er kreativ eller praktisk. Til dem som er fanget i rom med dårlig luft, utagering eller for liten plass.

Hver eneste elev har hver bidige dag mindre eller større utfordringer som på sikt kan koste samfunnet dyrt. Det hadde vært fett om Kunnskapsministeren fikk lov til å gjøre noe med det.

Grunnleggende kannibalisme

Jeg legger det meste bak meg, men et visst anlegg for bitterhet har jeg, for det det er noen beslutninger jeg ikke kommer over. Dette er en av dem:

Da sjefen min for en del år tilbake gikk av med pensjon, ble hun ikke erstattet. Personalansvaret ble spredt på de andre avdelingslederne, og 70% av stillingen hennes gikk til digitalpedagoger. Det har jeg levd dårlig med helt siden den beslutninga ble tatt.

Ikke sov i timen nå. Norskfaget har et særlig ansvar for tre av fem grunnleggende ferdigheter. Eller tre av fire, for den digitale ferdigheten er noe annet.

Digitale ferdigheter er nødvendige. Men det skulle jeg ikke trengt å si, for prioriteringa av digitale ferdigheter er kommet for å bli, gjerne også på bekostning av de (andre) grunnleggende ferdighetene. Hvorfor skal en drive brukerstøtte i Office-pakka når den er dønn intuitiv, mens en tredjedel av elevene ikke kan lese og skrive på et grunnleggende nivå?

Og så til den øvelsen som er obligatorisk for den som er så dum å si ett vondt ord om digitalisme: Jeg synes det er fint at stadig mer informasjon er tilgjengelig digitalt, at jeg har nettbank og kan kommunisere digitalt med det offentlige og andre virksomheter – med mindre det er digital gjemsel de driver med (hvorfor i huleste kan ikke folk oppgi et telefonnummer lenger?).

Jeg synes til og med at digital praksis er fornuftig å drive med i skolen, særlig når den ikke går på bekostning av analog praksis der den er mer hensiktsmessig. Sånn, der var det sagt. Nå til poenget.

Den ferdigheten som aldri skulle ha blitt med i buketten av grunnleggende ferdigheter, har langt på vei slukt de andre. Det er blitt stilt altfor få spørsmål når skolefolk har prioritert som i eksempelet innledningsvis.

For få spørsmål er også stilt når skolefolk har tvunget andre skolefolk til å kaste bøker, nektet dem å kjøpe nye, insistert på smartboard – ikke ved siden av, men i stedet for tavler og kart, skjøvet astmatikere foran seg for å bli kvitt enda flere bøker, papirer og utstoppa dyr – for ikke å snakke om at de har lovsunget lydbøker, men glemt høytlesning. Sånt noe.

Og da har jeg ikke nevnt generativ KI. Nå nevner jeg generativ KI. Tilsynelatende den store frelseren som skal dyttes på hver enkelt en, fordi denne gangen, ja, denne gangen har den disruptive høyborgen Silicon Valley frambrakt en teknologi som skal utjevne sosiale forskjeller og gjøre oss enda smartere. Denne gangen lover de at det blir skikkelig bra.

Jeg skal ikke si stort mer om det i denne omgang enn at joda, også dette skal vi selvfølgelig måtte forholde oss til i skole og utdanning, om vi ikke hadde nok å bale med fra før, men altså, om sjefene over alle sjefer tildeler mer skolemakt til flere tullinger uten særlig digital kompetanse eller dannelse, om de fortsetter å gjøre dette nå, så må de nesten få juling.

Ett av gjenganger-argumentene for at elever skal sitte å knote med nettbrett fra småtrinnet eller holde på med læringsstier i stedet for å jobbe sammen, er at de må forberede seg på arbeidslivet. Altså, kan vi ikke bare slutte med den der nå? Seksåringer lander i arbeidslivet om 15-20 år, elleveåringer om 10-15.

Er det noe vi veit, så er det at både maskin- og programvare er noe annet innen den tid. Vi veit også at grensesnittene blir mer og mer idiotsikre for hvert år, altså skal vi ikke drive brukerstøtte i skolen.

Det vi imidlertid skal, er å sette av tid til å gå bakenfor. At elevene i enkelte fag også utvikler forståelse for hvordan grensesnittene er skrudd sammen, hva som driver de store aktørene, hvor mye energi de bruker på ulike operasjoner, hvordan de passer på seg selv og personopplysningene sine – og ikke minst: utvikler motstandskraft i møte med stadig mer generisk innhold, løgn og forbannet dikt.

Og så skal vi ta oss ei bolle. Statistikken forteller oss at det per i dag er et mindretall av de sysselsatte som trenger å håndtere for eksempel smartboard eller nettbrett på jobb. Og om de trenger det, helt ærlig talt, hvor mye brukerstøtte trenger de før de er good to go? Det er meningsløst sløseri at skolen skal bruke tid på noe som ikke finns om 10-20 år.

Mens vi tar den bolla, skal vi puste med magen og si formålsparagrafen, formålsparagrafen, formålsparagrafen. Jeg lover. Det er formålsparagrafen det blir gagns mennesker av, og det er det vi trenger.

Stykkpris i lærerutdanninga

Jeg visste det. Da jeg tok pause fra skolen for å jobbe som norsklærer i høyere utdanning, visste jeg at det var et tidsspørsmål før det dysfunksjonelle skulle komme til syne. Store organisasjoner er ikke så sjelden dysfunksjonelle, og da særlig dem som blir styrt etter stykkpris på tross av at kjernevirksomheten er vanskelig å telle.

At sånt som kvalitet og forebygging er vanskelig å prise, gjør sånt til en salderingspost, og det lager systemsvikt her og der. Helt ærlig talt har det vært litt deilig å være ny og uvitende igjen. Det har vært en måte å ta en pause på, for det tar litt tid før en får øye på hull og skjevheter i reisverket.

Før jeg kom hit, trodde jeg at det var videregående opplæring som var verdensmestere på gjennomstrømning for enhver pris. Den reelle prisen på den slags stykkpris-styring, er for eksempel sviktende kompetanse. Det må blant annet akademia rydde opp i, og det er mandatet, men i praksis går det i gjennomstrømning her og.

Tidligere har det hendt at jeg har lurt på hvorfor lærerutdanningene har sluppet ut en og annen eksistens og kalt også denne for lærer. Jeg har jo visst at det finnes noe som heter skikkethetsvurdering. Det er litt avgjørende at den vurderinga funker. Vi ønsker lærere som tar fag, elever og seg selv på alvor, og som har det etiske kompasset stilt inn på, ja, gangbar yrkesetikk.

Når vi nå får orienteringer om hvor viktig det er med gjennomstrømning, samtidig som det antydes at ikke alle jobber er like trygge om økonomien ikke kommer på rettere kjøl, og de andre steder går til oppsigelser, går det an å glemme dette med skikkethet. Det ligger en risiko der. Når noen spør, blir det sagt at joda, skikkethet er selvfølgelig fortsatt viktig. Det er da noe.

Risiko ligger det også under tilbøyeligheten til å kjøre deler av utdanninga over på nett. Alle vil ha studier på nett, må vite, så det må vi tilby. Jeg skjønner at folk vil det. Det er praktisk. Særlig for folk som allerede er i full jobb og på den måten har vist at de er i stand til å møte andre mennesker fysisk. Det er ikke dem som bekymrer meg.

Men jeg er skeptisk til at studenter rett fra videregående skal kunne bli lærere gjennom å følge et nett-studium. Særlig når vi veit at en del unge mennesker av i dag allerede har hatt mindre menneskelig interaksjon enn generasjonene før dem. De skal likevel ut i en hverdag stappfull av folk.

Konfrontasjonstid, kaller danske skolefolk det, den tida en står i den førstelinja som undervisning også er. Det ordet er ganske dekkende.

Noen av dem som utdanner seg til konfrontasjonstid, vil få det til på tross av nettstudier, fordi de allerede tåler folk, men hva med de som ikke gjør det? Og: hvordan i huleste får vi til skikkethetsvurderingene når heller ikke vi treffer dem?

Gjennomstrømning handler også om kompetanse. Jeg husker de første møtene i videregående der vi ble bedt om å vurdere, igjen og igjen, om det var nødvendig å gi den og den eleven karakteren 1 i det eller det faget.

I starten ble veldig mange lærere fortørnet over det. Både fordi det ble opplevd som administrativ overstyring av faglig yrkesutøvelse, men også fordi vi bekymret oss over den manglende kompetansen den og den strømmet gjennom og videre ut i samfunnet med.

Om ikke skolen gjør jobben sin, må andre gjøre det. Manglende kompetanse går ikke bort av seg selv. Prisen for dårlig opplæring har arbeidsgivere lang erfaring i å fikse, men smertegrensa finnes. Folk  som for eksempel har det med å foreslå lovfestet rett til læreplass, uten å snakke om hvor vi skal hente pengene til det, har dessverre mindre kompetanse til å sette seg inn i sånt – enn en unge med ei kuleramme.

Om også akademia begynner å tulle for mye med hvilken kompetanse eller mangel på sådan som er verdig en ståkarakter, så bidrar også vi til ytterligere følgefeil i profesjoner og fagfelt vi utdanner til.

Målstyring, ass. Finnes det noe mer tankeløst kvalitetssikringssystem? Det gjør det sikkert, og det er sikkert det verste.

Uansett, en annen konsekvens av å stykkprisfinansiere for eksempel lærerutdanning, er at når det blir færre søkere, blir vi tvunget til å redusere antall ansatte som jobber med det. Da ryker også ett og annet fagmiljø. En får alltids ansatt folk igjen om behovet igjen melder seg, men sterke fagmiljø tar det lang tid å bygge opp.

Med sterke fagmiljø mener jeg folk som kan møte studenter på studier av høy faglig kvalitet og relevans. Men jeg mener også at det er miljø med høy integritet, som kan stå imot når forslagene om for eksempel gjennomstrømning kommer.

Det hører nemlig noe til historien om de første møtene i videregående jeg nevnte over, de der vi ble bedt om å senke kravene til ståkarakter. Der lærerne ble fortørnet. For hvert sånt møte ble det noen færre som protesterte. Til slutt var det blitt en ny norm av det hele.

Én og annen tar fortsatt bladet fra munnen. Men i skole er de nå blitt så få at de mange steder kan sorteres ut som kranglefanter. Hvem som kan le hele veien til banken, er jeg usikker på, men noen er det sikkert.