Fredagskveld på teststasjonen

Mumle mumle, skjerme barn og unge, sier barneombudet, og en eller annen lettvekterlege som vil opp og fram i byråkratiet, og som leser rapporter fra mars og april, i fjor, og blir sjokkert over feilprioriteringene den gang da. Nei, det kan vi ikke ha noe av, sier de, og så lenge skolene er pip åpne på gult nivå, puster de med magen og ingen av dem bryr seg med at kommunene fortsatt ber helsesykepleierne teste lærere i kø i stedet for å snakke med de ungdommene som ikke er blant de fem i gjengen eller har permitterte mødre som ikke har penger til strømregninga.

Det som er bra med åpne skoler, dårlige digitalskoler og avlyst eksamen

Jeg er den første til å innrømme at jeg driver med dårlig undervisning. Hvert eneste år. Den typen som det koster penger å kvitte seg med. Noe av det dyreste, men også mest akutte, er å redusere klassestørrelser og gi alle elever timetallet de skal ha. Før den tid gjelder ikke opplæringsloven. Hvis det er penger igjen, kan vi begynne å diskutere hvordan vi kvitter oss med andre forutsetninger for dårligere undervisning. Tro det eller ei: det er ikke virus.

Voksenopplæring for hjemmekontorister som er opptatt av sårbare barn

Sårbare barn er en sammensatt gruppe som snart burde få lov til å slippe ut av et klamt retorisk grep. Jeg har foreløpig ikke sett ett signal på at man heretter ønsker å prioritere denne gruppa gjennom å ligge unna retten til spesialundervisning, styrke spesialisthelsetjeneste eller andre grep som kunne gjort en forskjell. Vi kan likevel håpe at dette er i ferd med å endre seg?

Digitalskole, hjemmeskole eller stengt skole?

Forestillingen om at digitalskolen gir dårligere undervisning tilslører at den, på tross av begrensninger, også gir oss noen muligheter vi ikke har i klasserommet. Vi taper nok på en del felter i digitalskolen, men vi vinner også. Det kalles framskritt det som foregår nå. Det er direkte bakstreversk å skulle avlyse sluttvurderinga fordi vi ikke stoler på at framskrittet også fører med seg noe bra.

Det kan ikke hete dugnad lenger

I Vang og på Røros, hvis de fortsatt er smittefri, må de få lov til å holde samtlige skoler pip åpne helt uavhengig av hva som skjer med skoler andre steder. Det finnes også kommuner i både Viken og Trøndelag, blant annet, som akkurat nå må lov til å følge Smittevernloven. Det vil si å skjerme sine innbyggere, også ved å stenge skoler om nødvendig, eller redusere risiko ved å bruke noe hjemmeundervisning. Det for eksempel Vang kommune og Hamar katedralskole har til felles, er hvor mange folk som til daglig holder til der. Der slutter likheten, og dugnaden, men ikke beredskapen eller behovet for selvstyre. Det må ikke minst regjeringen ta inn over seg, selv i et valgår.

Midt i vår misnøyes vinter

Vår misnøyes vinter har én god side. Den er ikke her for å bli, selv om det kjennes slik ut. Snart snur sola, før det fortsetter å være mørkt.
Så kommer det, helt umerkelig først, det som blir lysere og etter hvert mildere og mer håpefullt. Noen gleder seg mens andre gruer seg til vaksinen. Andre kommer på at de ble veldig glad i krydderurter og tomater i fjor og tusler en tur rundt huset eller snuser i verandakassa og tenker at joda, det går dette også.
Det er da det begynner å krype innover oss, med en viss overbevisning, at vi sto han over. Nå som det nærmer seg julefri er i hvert fall jeg villig til å håpe på det.

Egentlig hadde jeg bestemt meg for å la hele smitteverneriet ligge

Når jeg leser i Aftenposten om industri-lobbyen på fanget til Helseministerens statssekretær, er det ikke så lett å holde seg. For dem som fortsatt holder seg, gjengir jeg det glade budskap: i juni var det om å gjøre å smi mens oljeforlikets 39 milliarder var varme, og da trengtes titusenvis utenlandske arbeidere i en fei. Så industrien måtte få sånn veileder som var i strid med hele regelverket. Smak på ordet karantenefritak. Så da fikk de det. Alle veit hvordan det gikk. De tjener sikkert fortsatt grovt, mens de som måtte stenge på grunn av den økte smitten dette førte til, venter på oppbud. Smak på ordet omfordeling.

Neglisjering av videregående opplæring

Trafikklysmodellen er et annet navn for smittevern i skolen. Det må ha vært en nøtt for dem som skulle snekre sammen denne at det er så mange elever i trange norske klasserom. De tok det nok som en utfordring, for vips, så var krigsmetaforen kohort et faktum, og etter at klasser ble til kohorter, kunne vi kalle det som skjer i skolen for smittevern. Vi skulle kanskje se for oss de unge lovende som romerske soldater i stolt viruskamp, og ikke få øye på dem i virkeligheten, der de sitter så mange og så trangt.

Fra grøft til grøft

Det er altså en forbedring når fylkeskommunene endelig kan se ut til å «få lov» til å gå til rødt nivå, men ikke hvis staten deretter pusser fylkesmenn eller kommuneoverleger på dem. Man bør også reise spørsmålet om ikke beslutningsmyndigheten langt på vei kunne ligget hos skolene. Det sitter litt utdanna folk som kan ta skjønnsmessige vurderinger der også. De har det også med å befinne seg på skolen det gjelder, noe som kan komme godt med.

Mens vi venter på vår misnøyes vinter

Smittevern ligger som et røykteppe over oss, og under dette teppet jobber vi på, det blir drift og lite utvikling, noe som er trist her vi også skal drive fagfornying, og ikke minst: Det aller aller verste er kuttene. De er her under teppet de også. Det er det verste.