Egentlig hadde jeg bestemt meg for å la hele smitteverneriet ligge

Ettersom høsten har gått, har jeg satt mer og mer pris på å ha en jobb å sykle eller kjøre til, ikke minst for å møte levende mennesker og normalitet. Det er det helsemyndighetene har bestemt. Normalitet for barn og unge, og meg.

Innimellom har jeg likevel måttet surmule litt, for smittevernet har virkelig ikke hengt fast i greipet. Det kunne jeg tålt om vi hadde hatt litt ærlig dialog om det. I stedet har myndighetene møtt oss med et ansvarsfraskrivende maktspråk. De har sagt at det er skolens ansvar å opprettholde meteren, når det var dem som lagde veilederen der det vitterlig står at skolene ikke skal holde meteren. Ikke minst er det ansvarsfraskrivende når de deretter skylder på ungdommen.

Så tar jeg meg i det. Husker på familieforsørgere som ikke har jobb lenger, studenter og unge voksne som sitter pip aleine på hyblene sine i byer der treningssentre og andre møtesteder er stengt. Vet jo at de som jobber i helsevesenet ikke har sjans til å komme seg ut av frontlinja, at brorparten av de av oss som fortsatt har jobb, heller ikke har tilfredsstillende smittevern. Så alt i alt har vi det vel greit her under koronateppet, her vi sitter musestille og godtar moderasjon og at lovnader fra tidligere forlik utsettes til de ikke lenger gjelds.

Eller?

Når jeg leser i Aftenposten om industri-lobbyen på fanget til Helseministerens statssekretær, er det ikke så lett å holde seg. For dem som fortsatt holder seg, gjengir jeg det glade budskap: i juni var det om å gjøre å smi mens oljeforlikets 39 milliarder var varme, og da trengtes titusenvis utenlandske arbeidere i en fei. Så industrien måtte få sånn veileder som var i strid med hele regelverket. Smak på ordet karantenefritak. Så da fikk de det. Alle veit hvordan det gikk. De tjener sikkert fortsatt grovt, mens de som måtte stenge på grunn av den økte smitten dette førte til, venter på oppbud. Smak på ordet omfordeling.

Når vi i skole har bedt om lokale tilpasninger i regelverket slik at elever kan få noe av undervisningen hjemmefra, på grunn av økt fravær av både lærere og elever, og fordi noen av skolene er så trange at de ikke kan levere på smittevern når alle elevene er tilstede, nei, da var det plutselig vi som ble lobbyister, ifølge helsemyndighetene. Det var visst litt mange bekymringsstemmer som var i ferd med å få noe de skulle få sagt. Det ble uhørt.

Eller som FHI uttrykker det i sitt høringssvar, at slitne og bekymrete lærere: «i for stor grad setter dagsorden i offentligheten og sosiale medier».

Så da fikk vi gå ett skritt fram og to tilbake, og det enda en gang. Vi husker reverseringen i høst, da fylkesmenn fikk kommuneoverleger til å overprøve videregående skoler som ville innføre rødt nivå da smitten gikk opp. Da Melby nylig åpnet for mer lokalt selvstyre likevel, og sendte dette på høring, hvilken høringsstemme ble da hørt? Det ødelegger smittevernet, sa FHI. For å forstå det utsagnet, må en bli med på  at det er viktig at vi i skole ikke har tilstrekkelig smittevern, at det er mye godt smittevern i det, på en måte.

Ellers er det interessant å lese lista over hvem som har hatt tid til å svare på denne høringen. Det er som kjent hektisk ute lokalt, og den eneste fylkeskommunale skoleeieren som har ytret seg er Finnmark og Troms. I tillegg har Trøndelag fylkeskommune funnet tid til å markere at de ikke har merknader. Det er likevel en viktig handling, for gjennom minimal tidsbruk har de markert at de er enige i at de som skoleeier skal få bestemme.

Som lærer i samfunnskunnskap håper jeg at jeg klarer å formidle viktigheten av å benytte seg av påvirkningskanaler. De som har visst å gjøre dette i denne saken er intet mindre enn fem fylkesmenn, altså statens forlengede arm her ute i distriktene, og de gjør det helsemyndighetene gjør: bekymrer seg over  barn og unges rett til opplæring.

Jeg er ikke blant dem som hadde særlig tro på min evne til å drive god opplæring under nedstengningen, men jeg registrerer at den praksisen jeg da bedrev, i andre sammenhenger blir applaudert fordi jeg henger med på digitaliseringstoget.

Det paradoksale blir derfor at jeg er å betrakte som lite framoverlent når jeg problematiserer enøyd digitalisering av skolen, men når jeg gjennom såkalt framoverlent praksis, kan bidra til bedre smittevern på skolen, samtidig som jeg kan tilby den samme undervisningen til de elevene som er hjemme med symptomer, nei, da går det på rettighetene løs. Det er knapt til å begripe, og det er vanskelig å la det ligge.