Kanskje var det en erkjennelse av at dobbeltarbeidende voksne gir mindre tid til lesing, lekser, lek og uteliv der hjemme, og at det var derfor unga ble låst til pultene i stadig flere timer, kun avbrutt av litt tøying og linedans og tombola ved ujevne mellomrom. Men oppbevaring er ikke læring.
Kategoriarkiv: skoleliv
Skole er også totalforsvar
Skole er tillit. Det bør i hvert fall være det. Dessverre tror jeg mange per nå mangler den tilliten. Økende vold, mobbing og skolevegring – og fallende kompetanse i for eksempel lesing, skriving og realfag er noe av bakteppet her. Men det er ikke den tilliten jeg snakker om. Jeg snakker om sånn tillit som gir oppslutning til det fellesskapet som Norge er. Sånn tillit som folk i Norge helst skal ha.
Skole: motkultur eller kjellerstue?
Formålsparagrafen er noe ganske annet enn kantiner okkupert av selvutnevnte og tyranniske A-lag, språkfag der språkkompetanse kan vises ved hjelp av oversettelsesverktøy og tekstgeneratorer, samfunnsfag der ingen tør å ta ordet lenger – og samtlige fag, inkludert yrkesretta, der litt for mange ser på Netflix eller shopper på Zalando og forsvinnende få klarer å skille skiftenøkkelen fra knipetanga?
Hvem er de kuleste på skolen her?
Det er bare de selvutnevnte kule som holder hoff på de, i deres øyne, beste bordene i kantina, men du er jo ikke særlig kul hvis du slutter å lunsje med venner fordi de ikke er på buss med noen som er så kjipe at de til og med henger ut og baksnakker folk som er så uheldige å trø dem for nær.
Mye var verre før, men kanskje ikke å være ungdom
Nå sitter enhver på orkesterplass til sitt eget utenforskap. Selv de som har venner stirrer seg blinde på det som angivelig foregår i feeden og konkluderer med at de ikke har venner. Forhåpentligvis har de det gjelder, om ikke annet, voksne rundt seg som kan fortelle dem at de omdømmekampanjene de slår hverandre i huet med er nettopp det. Dikt og forbannet løgn.
Hvor er alle lhbt’ene hen?
For noen går kjønnsrollekarusellen litt fort. Og bare for å si det, jeg klarer ikke å følge med på alle kategorier og begreper, men ser meg likevel som del av alliert majoritet. Misforstå meg rett. All honnør til dem med stålkontroll på alle fargekombinasjoner – mens jeg prøver så godt jeg kan å møte folkFortsett å lese «Hvor er alle lhbt’ene hen?»
Jeg brant ut
I skolen treffer vi også de som strever, har tunge diagnoser, blir mishandlet eller neglisjert. Det utrolige er jo at en del av dem som helt åpenbart trenger helsehjelp, ikke en gang kommer i posisjon til å bli møtt av helsepersonell. Spesialisthelsetjenesten kan holde seg med køordninger og kriterier for opp- eller inntak, mens skolen ikke kan riste av seg en eneste en. Ikke at det siste er et mål, men et paradoks kan det være. Så du, står du i vold eller annet uholdbart på jobb, nevn det i det minste for fastlegen. Den dagen det kanskje smeller, er det greit at journalen din er sånn noenlunde oppdatert.
Velutdannete barbarer
Du veit, de som blir kalt prosjektkoordinatorer eller kvalitetsrådgivere, barbarer som de gjerne er, det er, av alle, dem som kommer unna. Det er sånne det blir lyttet til. Mens de egentlig skulle ha vært kjeppjaget ut av bygget. For de har ingenting på en skole å gjøre.
Slutter, men ikke som lærer
Det hadde vært kult om enda flere lærere kunne briske seg i det offentlige ordskiftet og som kilder til nyheter om skole. Vi trenger å være dem som setter dagsorden, for det er ingen som kan feltet som oss. Ingen. Når andre får sette dagsorden, blir både omtalen av skolen og beslutningene som tas dårligere. Hva er det som gjør at en journalist for eksempel tenker at eleven har bedre forutsetninger til å uttale seg om rammebetingelser enn for eksempel en lærer? Og hvorfor må vi stille spørsmålet, for det burde jo være selvsagt at begge kommer til orde i samme sak? Oppholder ikke journalisten seg allerede på skolen når elevene blir intervjuet? Er det ikke mulig å oppdrive en lærer eller til nød en skoleleder der?
Relansering av skam i livet
Ikke engang familien er et slikt sted der felles referanserammer eller språk eller skikk eller bruk etableres og næres. Den fellesarenaen som er tilbake, er skolen. Likevel går vi løs på den. Spikker og skaver, så den skal kunne romme det de andre ikke lenger behersker, men likevel passe til hver enkeltindivids boble, og hvis noen lurte: det lar seg ikke gjøre. Det rakner.
Gammal sur lektor 