Skole er også totalforsvar

Skole er tillit. Det bør i hvert fall være det. Dessverre tror jeg mange per nå mangler den tilliten. Økende vold, mobbing og skolevegring – og fallende kompetanse i for eksempel lesing, skriving og realfag er noe av bakteppet her. Men det er ikke den tilliten jeg snakker om. Jeg snakker om sånn tillit som gir oppslutning til det fellesskapet som Norge er. Sånn tillit som folk i Norge helst skal ha.

2019 var toppåret for søkere til lærerutdanning

Pengene til økt lønn i 2020 og tre års avlyste eksamener lå jo fortsatt der, på skoleeiernes konti. Og det rare er, at selv om mange skolepolitikere og -byråkrater sikkert forteller seg selv at det er meningsfullt å legge til rette for en god skole for alle, så pløyde de altså ikke de pengene tilbake til skolene. Nei, de satte dem på fond. De kapitaliserte på pandemien. Det tenker jeg på.

Jeg brant ut

I skolen treffer vi også de som strever, har tunge diagnoser, blir mishandlet eller neglisjert. Det utrolige er jo at en del av dem som helt åpenbart trenger helsehjelp, ikke en gang kommer i posisjon til å bli møtt av helsepersonell. Spesialisthelsetjenesten kan holde seg med køordninger og kriterier for opp- eller inntak, mens skolen ikke kan riste av seg en eneste en. Ikke at det siste er et mål, men et paradoks kan det være. Så du, står du i vold eller annet uholdbart på jobb, nevn det i det minste for fastlegen. Den dagen det kanskje smeller, er det greit at journalen din er sånn noenlunde oppdatert.

Tallet er 32

Det går selvfølgelig ikke opp, ikke noe av dette. Verken at timetallet går ned, klassestørrelsen opp eller at elevene skal vurderes opp og ned av stolper til lenge etter at de har bedt om nåde. Hadde elever visst at en sånn protokoll hadde vært et alternativ, hadde de bedt om den, de også. Tallet er 32, men både elever og lærere kneler før vi er der. Først skal de beordres til eksamen og sensur. Våren blir kanskje bra. Høsten muligens verre.

Forskjeller i menneskebransjen

Jeg bor i en kommune som skårer lavt på den der indeksen som heter levekår. Du veit, den som måler hvor mange sosialklienter, hvor lav eller høy lønn, hvor mange resepter, kanskje tar de også med pensjonister når de teller og måler. Den der. Som det forresten kan se ut til at SSB ikke harFortsett å lese «Forskjeller i menneskebransjen»

Hvordan bli en rømmelærer

Utsagn i den duren er også uttrykk for hersketeknikker som bidrar til å sementere et inntrykk, også i profesjonen, om at dette er noe lærerne rår over selv og derfor, om vi bare argumenterte bedre og klarere, så vil situasjonen endre seg. Men det trylleslaget finnes ikke som kan simsallabimme bort at lærernes status har sunket parallelt med overgangen til det såkalte kunnskapssamfunnet.

En mørk dag

I dag ble det flere rømmelærere. Alle som har vært i læring, og tatt det på alvor, veit at kunnskap koster. Det koster ikke bare mindreverdighetskompleks og prestasjonsangst. Det koster også penger. I møte med en god del yrkesgrupper synes det faktum udiskutabelt. Til en viss grad har også tariffsystemet i det offentlige gjenspeilet atFortsett å lese «En mørk dag»

Skolen er ved et veiskille

Det handler ikke om at vi med mer utdanning er mer verdt. Det handler om at vi har noen år å ta igjen fordi vi prioriterte å skaffe oss den kompetansen som, med skam å melde, det påstås at kreves for å jobbe som lærer i skolen. Den prioriteringa der tok år. Der jevnaldrende kunne starte lønnsarbeidet og med det dra inn de langt høyere lønningene lenge før oss, dreiv vi og kvalifiserte oss. Vi fulgte reglene. Nå sitter vi med skjegget fullt av postkasser.