Sommeren på Flugum

Sommeren 1985 bar det til Sande for å plukke jordbær. Vi skulle bo på gården i tre-fire uker, men i helgene skulle jeg ta bussen til Horten og bo hos farmor og farfar i Fjordheim. Jeg var fjorten og sikkert i yngste laget, men Anne var to år eldre og det var familien hennes som kjente bonden, så da gikk det opp.

Anne og jeg kom fra Loddefjord, men Anne hadde bodd i Sande før, og jeg på Dikemark, så vi gled inn med de andre 25 østlandske ungjentene. De mest høylytte kom fra Hamar. Det var de som begynte å kalle gården for Flugum, etter Gabriel Scotts roman De vergeløse.

Vi klaget på det meste. Rom, gardiner og møbler var enkle og gamle. Vi syntes vi måtte i gang morderisk tidlig. Jeg husker ikke hvor tidlig, men når jeg leser om dagens plukkere som starter fem og seks, veit jeg at så tidlig var det ikke. Det var opp og ut med oss, i allslags vær, for bæra skulle ut av åkeren. Vi syntes i det hele tatt at vi ble utsatt for dårlig behandling. Det var i hvert fall det vi sa til hverandre.

Men jeg veit ikke, jeg. Vi bodde i et hus på gården der vi delte rom med doble køyesenger på hver side. Jeg husker ikke ett eneste måltid, så jeg veit rett og slett ikke om vi ordnet oss selv eller hva. Det var utedo og dusj ute. Det var spennende å leve uten voksne. Noen ganger gikk vi til åkeren, andre ganger satt vi på med traktoren.

Jeg måtte jo lese den romanen etterpå. Kanskje var vi litt foreldreløse de ukene, men ikke vergeløse. Dette må ha vært i en slags overgang til at bøndene ikke ville bruke sånne som oss lenger, eller at sånne som oss ikke ville jobbe for bønder lenger. Jeg plukket jordbær i tre somre til, på en gård ved Åsgårdstrand. Der tjente jeg mer penger, for jeg ble ikke med på sånt dill som vi drev med på Flugum. Når jeg først skulle være i en åker, kunne jeg like godt jobbe.

Men på Flugum var det så som så med jobbing. Det var lengre og flere dager, men jeg satt igjen med det jeg husker som 2237 kroner, så det må ha vært en del surr. Bonden strammet oss opp innimellom, men da ble vi så sure at vi la grus og umodne eller råtne bær i bunnen av kurvene. Fniste skadefro når det passerte, men selvfølgelig var det noen som overdrev og ble oppdaget, og da kunne bonden finne på å helle kurvene over i noe annet ved innlevering, så da var det bare å bite det i seg.

Når jeg tenker etter, var det den første uka vi surret mest. Da var motstanden størst, gangsperren vondest, og da den uka var over, var vi ikke 25. En del av jentene dro hjem etter få dager. Flere kom ikke tilbake etter den første helgen. Etter hvert tror jeg at vi som ble igjen faktisk plukket jordbær.

Nei, det verste med den sommeren der var ikke Flugum. Det var at jeg ikke skulle bli med Anne tilbake til Loddefjord, for i mellomtida hadde familien min flyttet derfra og til Horten. Den første kjærlighetssorgen ble for meg å måtte flytte fra jentegjengen utenfor Bergen. De ga meg Hunting high and low med A-ha, på kassett, som avskjedspresang. Det eneste jeg husker fra resten av sommeren i Horten, var dramatiske gåturer i regnet på stranda mens jeg hørte på den kassetten.  Pluss at jeg kjøpte Busnel-genser for jordbærpengene.

Men før det tok jeg altså bussen fra Sande hver fredag fordi bonden ikke ville ha en haug ungjenter på gården når det var helg. Gutta i Sande visste jo at vi var der. Jeg måtte bytte i Holmestrand, og mens jeg ventet på neste buss, kjøpte jeg en tipakning og smugrøkte. Selv om noen av jentene på Flugum røkte, gjorde ikke Anne det, og da gjorde ikke jeg det heller.

Jeg skal ikke mene så mye om hvor ubrukelig eller ikke vi eller dagens ungdom var eller er til å plukke jordbær eller gjøre annet dårlig betalt sesongarbeid. Jeg husker at jeg det siste året som plukker registrerte at det var blitt færre av «oss» og flere av «dem», som også plukket ubegripelig fort. Selv om jeg var blitt dreven og blant de kjappeste, hadde jeg ikke sjans når en av «de andre» durte i gang i randa ved siden av.

Når folk på død og liv skal ha så billige norske jordbær som mulig, så trenger man ikke lure på hvorfor dagens bønder ikke har råd til å innlosjere 25 lokale ungjenter som hiver bær på hverandre i stedet for å plukke. Selv om halvparten av de jentene i 1985 etter få dager valgte stranda i stedet, og andelen sikkert ville økt i dag, er jeg sikker på at det fortsatt finnes ungdom som hadde villet og orket. Men det har egentlig ikke med ungdommen å gjøre. Det har med å gjøre at vi som er voksne aksepterer et delt arbeidsmarked.

Vi som befinner oss på den trygge siden av delelinja kan jo øve oss litt i sommer på å kjøpe dyre dessertbær uten å kny. Før vi veit ordet av det, kan vi også ha droppet billig svin og kylling til middag.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s