Pandemiskoledepartementet

Mens smittetallene går ned og folk slutter å bekymre seg ligger vi altså her. Under bussen. Jeg ønsker så inderlig at alle lærerkolleger blir liggende musestille så vi ikke pådrar oss smitte sånn rett før sommeren. Hvis det går, skal ihvertfall jeg sette opp håret så det ikke blåser til alle kanter på toppen av Trollveggen eller annet fint sted.

Skole handler om kunnskap. Ikke helse, ikke kommuneøkonomi, ikke barnevern eller oppbevaring, men kunnskap. Til nød sosialisering i overgangen mellom hjemmet og samfunnet, men foreløpig heter ikke departementet vårt sosialiseringsdepartementet.

Jeg er så gammel at jeg husker at Kjell Magne Bondevik var Kirke- og undervisningsminister. Vi satt ved pultene våre og fikk utdelt en skolekalendersak der han hadde skrevet forord til oss. Vi fnøs av ordet kirke og tegnet bart og briller på statsråden. En slags sekularisering det og.

Fortsatt finnes det tidligere skolestatsråder som uttaler seg med tyngde i spørsmål som angår oss. Jeg liker fortsatt Hernes’ kommentar om dybdelæring bedre enn Clemets terping på kvalitet. Uansett minner de begge om en tid der skolestatsråden hadde innflytelse i regjeringskollegiet.

Når vi ser på den skjødesløse forvaltningen av pandemiskolen, kan det se ut til at kunnskap er redusert til takkformatentaler på budsjettkonferansene.

Teamsmøtene om pandemiskolen ser ut til å ha gått sin gang uten at sittende statsråd har blitt hørt. Når FHI har fått si sitt om at meter og munnbind ikke gjelds i undervisning og når ombud har fått rantet ned hele det siste årets arbeid, har det knapt vært taletid igjen.

Kanskje er det derfor det ikke handler om fagfornying, kompetanse eller helt vanlig skole. Det er som den daglige og kontinuerlige samtalen mellom elever og lærere har opphørt. Som om ikke arbeid pågår, på tross av at det noen steder ble mer digitalt enn ønskelig.

I pausene mellom arbeidsøktene lurer vi litt på hva som skjedde i Kunnskapsdepartementet. Var det noen byråkrater eller politisk ledelse der inne som var opptatt av noe annet enn spirene på kjøkkenbenken eller valgkamp? Trafikklysene, var det noen gang noen som ble hørt da de talte vår sak, eller er skole blitt helseministerens bord helt og holdent, og det vi fikk var at vanlige regler ikke gjelder for oss?

Var det i det hele tatt ingen i den statlige delen av opplæringsbransjen med gjennomslag nok til å hamle opp med den statlige delen av helsebransjen? Absolutt ingen som var i stand til å skjære gjennom?

Jeg har lest nok høringsuttalelser, referat, rapporter, innspill og utspill til å vite at det finnes nok av organisasjoner og skoleeiere som kjemper om ordet og makta, men hvorfor drukner de fortsatt i snapundersøkelser og andre data som underbygger dogmet om at åpne skoler med trafikklys uten avstand, munnbind og vaksine gir godt smittevern?

Løsninga nå på tampen ser ut til å være valgkamp. Eller å si at alt er greit, og er det ikke greit, får kommunene ta seg av det. Jeg liker lokaldemokrati, men i egen kommune har vi slitt med en kommunelege som flere ganger har nektet oss digitalundervisning, før noen leste Smittevernloven så grundig at han måtte innrømme at han ikke hadde myndighet til det. Det måtte bli mai før vi kom dit.

Det er jo også gledelig at smittetallene går ned. Det handler sikkert om at det begynner å bli en hel del vaksinerte. Det blir færre som kan smitte oss. Men ikke i skole, for skoler er som kjent fulle av sånne fine unge folk som ikke blir vaksinert på lenge eller kanskje aldri. Og på den skolen jeg jobber er mange av disse fine unge folka på strandfester helgene lange om dagen. Det er dem selvfølgelig vel unt.

Vi godt voksne som skal dele trange korridorer og rom med dem unner jeg å være friske i sommer. I normale år blir vi her på skolen invitert ned i første etasje for å få influensavaksine. På skoler finnes det nemlig helsesykepleiere. Bedriftshelsetjeneste har vi også. I år er visst vaksinering av lærere vanskelig å få til.

Jeg skjønner at helsefolk må få bestemme over helsa til folk. Likevel har jeg altså savnet at de også gjør en anstendig jobb med å lytte når kunnskapsfolk informerer om praksis her i kunnskapsbransjen – og at det er lurt med vel så godt smittevern i undervisning som på butikken.

Mens smittetallene går ned og folk slutter å bekymre seg ligger vi altså her. Under bussen. Jeg ønsker så inderlig at alle lærerkolleger blir liggende musestille så vi ikke pådrar oss smitte sånn nesten rett før sommeren. Hvis det går, skal ihvertfall jeg sette opp håret så det ikke blåser til alle kanter på toppen av Trollveggen eller at annet fint sted.  Prøve å glemme at jeg ikke kommer til å være vaksinert ved skolestart neste år heller.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s