Arbeidsro eller lekser?

Ved jevne mellomrom må vi diskutere lekser. Det vil si at vi ved jevne mellomrom må diskutere skolearbeid. Det burde være unødvendig.

Ikke fordi det overhodet ikke er noe å snakke om. Det finnes kanskje fortsatt folk i skolen som gir lekser for leksers skyld eller ikke reflekterer over vitsen med dem? Eller driver med praksis en kollega av meg kaller bulimi-prøver, altså de prøvene der det skal spys ut for deretter bli glemt så fort som mulig.

Men det meste av det vi driver med, handler om at det både er gøy og hard jobbing å lære. De færreste synes det er gøy å lære gangetabellen eller å skrive rapporter om noe hverdagslig på en så klar og presis måte at alle skjønner det. Men de fleste som lærer seg det, ser nytten og opplever glede ved å mestre.

Hvis vi som jobber med alskens små og store oppdrag som blir kalt opplæring ikke rekker gjennom en time eller uke eller læreplan fordi det ble for mye bråk eller virus eller mobbing eller informasjon fra politiet. Hva gjør vi da? Sier vi at vi tar det neste time eller år og nåde den som våger å gjøre noe hjemme?

Det er sikkert velment å ville skjerme barn og unges fritid. Det kan fort bli for mye skolearbeid, kanskje særlig for dem som bruker mer tid enn andre for å få det til. Men hva er alternativet når tida på skolen ikke strekker til og eleven fortsatt ikke kan lese eller har tilstrekkelige regneferdigheter til å stå i faget? Forskere må jo gjerne forske seg fram til at sosioøkonomiske forskjeller blir forsterket av skole eller skolearbeid, men problematisering av lekser er med skam å melde en tafatt inngang til at en hel haug elever ikke lærer det de skal.

Jeg håper at vi kan være enige om at sosioøkonomiske forskjeller fra heim til heim har innvirkning på læring fra elev til elev. Det er ikke at det ikke lar seg kompensere, men det er jaggu ikke gjort i en fei eller for knapper og glansbilder.

La oss si at vi hadde heldagsskole. Og at et par av timene hver dag var satt av til å jobbe med repetisjon eller fullføring av dagens emner. Det synes jeg helt oppriktig er en god plan.

En plan som går i vasken om den blir løst slik «leksetid» har hatt det med å bli løst i den kommunen jeg bor i. Folk har kanskje glemt «leksetid». Denne timen eller to per uke, pre-covid, der elever fra to paralleller delte på en pedagog. Der hun som får slått kloa i pedagogen kanskje får til engelsken etter et kvarter, mens førti andre ikke får gjort pøkk fordi fem-seks forstyrrer fordi pedagogen er opptatt.

Dette er jo også gjerne en dekkende beskrivelse av skoledagen forøvrig. Bortsett fra at da har de to parallell-klassene hver sin pedagog, noe som gir noe bedre odds når det kommer til å få hjelp før bråket begynner.

Kan vi snart få litt mer forskning på voksentetthet? Eller, det finnes vel, så kan vi snart få voksentetthet?

Jeg skjønner ikke hva slags unger skolepolitikere og -byråkrater og andre med innflytelse på skole har, siden de ikke skjønner at det skal noe til. Opplever de aldri at de har sin fulle hyre med den eneste ene eller de gammelborgerlige fire barna der hjemme? Klarer de ikke kople derfra og over i klasserommet der det befinner seg tjue eller tretti av samme kaliber eller kanskje helst enda mer krevende eller tause eller plaga?

Selvfølgelig fikser vi mer og flere i klasserommet enn ved kjøkkenbordet, men grensa går et sted og om det skal ha noe for seg å skjerme fritida til barn og unge for lekser, så må vi også skjerme klasserommet så alle får en sjanse der. I grunnskolen er det mange som har rapportert om bedre dager på rødt nivå fordi gruppestørrelser da har gått ned. Det bør helst bidra til handling fra skoleeiere og ikke minst kommunalministeren. Kunnskapsministeren har som kjent mindre innflytelse.

Det er egentlig ikke stort mer å si enn det. Noe ekstraarbeid må man alltids regne med om man vil bli god i noe, og det hvis man er heldig. Om man ikke er så heldig, må man regne med ekstraarbeid om man vil lære noe. Da hadde det vært fint med tilgang på en pedagog.