Dypferie og prisen for popen

Ett av læreryrkets definitive privilegier er dypferien. Det er ikke alltid jeg når fram, men lite kan måle seg når jeg treffer den.

I år fikk jeg den til. Først måtte jeg gå litt inn for det. Ta pause på ordentlig. Ikke bli fundamentalist, men for eksempel bytte ut Twitter med Yr.

For meg er det også lettere å få til dypferien ved å komme meg hjemmefra, og det helst lenge nok til at det kan bli skikkelig avkopling. Det er lettest for dem som har et hjemmefra, men det krever også at en er i stand til å omgås sine nærmeste, eller seg selv, kanskje helst begge deler. Det sier seg selv at dypferien ikke inntreffer hvert år.

Men når den treffer, gjelder det å få det med seg. Helst ikke med en gang. Det ligger i dypferiens natur at vanlige mål for tid opphører som verdi eller mister gyldighet.

Jeg oppdaget at dypferien var et faktum aleine i bilen sørover langs Slidrefjorden mens jeg tenkte tilbake på at vi tidligere i ferien for første gang hadde kjørt veien på vestsida, en av disse fantastiske sommerdagene der lite kan være så vakkert som norsk kulturlandskap rundt firehundre meter over havet, og det føltes som en evighet siden, og det var der det slo meg, da jeg tenkte litt etter og landet på at den evigheten måtte være snakk om under ei uke.

Noen lander kanskje kjappere enn meg, men for meg kan det ta noe tid å komme hit. Også derfor passer det å være lærer. Jeg kaller det ferie, all denne fritida hver sommer, og jeg kaller det et privilegium, selv om prisen for popen noen ganger er for høy.

Denne teksten kommer fra en påminnelse om den prisen. Det er en regnværsdag etter en gårsdag der vi syntes det var en god idé å prøve ut Limoncello spritz. Det var det også, i og for seg, men dagen i dag kan ikke brukes til stort annet enn å pløye gjennom noen ukers aviser og nøle seg inn i sosiale medier. Jeg er kommet ganske langt med førstnevnte, men sistnevnte stoppet brått i et innlegg fra en relativt fersk lærer som har gruet seg til skolestart siden ferien tok til.

Sånn skal det jo ikke være. Jeg leser Ekko, den sabla gode boka om algoritmer og begjær av Lena Lindgren. Det er fort gjort å bli livredd sosiale medier av den slags lesning, men det er jo bra at en som gruer seg til skolestart kan poste en bønn om råd på fjesboka, og få det.

For det er aleine du er. Og det er så bratt de første åra.

Jeg husker det bare som en malstrøm eller som en sentrifuge. Kanskje husker jeg ingenting.

Jo, noen minner pipler ut. Jeg husker 135 elever. Jeg husker at jeg ble kalt inn til sjefen fordi jeg hadde gjort en av dem lei seg fordi jeg hadde mistrodd forklaringen hans for ikke å levere det han skulle til tida. Det var min feil. Virkelig. Men jeg skjønte ikke det før jeg hadde blitt kjent med ham, og det var først et halvt år etterpå.

Jeg husker tre klasser i norsk og to i religion og etikk. Jeg husker at det var før antallet underveisvurderinger ble redusert i norsk, så det var tre fag i faget hver bidige termin, unntatt i den ene yrkesfagklassen, der det var to. Jeg husker hun med lese- og skrivevansker som spurte om jeg kunne rette litt mindre fordi hun ble umotivert av det. Jeg trodde retting var lurt og visste fint lite om lese- og skrivevansker, og syntes det nyttige innspillet var irriterende.

Det var så mye å bevise. Det var så sinnsykt bratt. Det var ikke gitt at jeg skulle klare det. Jeg trente mye for å holde koken. Likevel var det perioder der det virket som nesten hver eneste morgen på vei ut døra på vei til barnehagen gikk på tverke.

Selv om jeg var godt voksen og hadde tidligere skole- og annen jobberfaring, og høy kapasitet, var det aleine jeg var. Ikke brukte jeg fjesboka til noe så vettugt som å be om råd heller.

Det går over, og blir bedre. Innimellom glimter det også til med dypferie.

Det var bare det. Nå til resten av avisene.