Skoleeierblues og rollespill

En av følgerne mine jobber hos en skoleeier. Ikke som IT-konsulent eller rådgiver, men som sjef. Ergo er hun skoleeier.

Hun er en sånn type skoleeier som liker seg ute på skolene. Som veileder, utfordrer, brannslokker og en som sannsynligvis inspirerer. Fordi jeg kjenner henne, og har jobbet sammen med henne tidligere, regner jeg med at hun fortsatt gjør en god jobb.

Også derfor synes hun noen ganger at det jeg skriver er blodig urettferdig. Og det er det sikkert. Når jeg tar utgangspunkt i egne erfaringer, er det fort gjort at jeg generaliserer. På den måten treffer jeg en hel del skolepolitikere, -byråkrater, -forskere og -eiere hjemme, men samtidig bommer jeg, for det finnes mange som henne også, som ikke kaster bort skattepenger, men jobber for førstelinja.

En av leserne mine jobber som utdanningsbyråkrat. Ikke med digitalisering eller annen såkalt effektivisering, men som et usedvanlig dyktig fagmenneske. Som oftest får jeg gode tilbakemeldinger ad omveier. Det disse to også har felles, er at de ikke kan vise at de liker innleggene mine når jeg deler dem.

Det går brillefint for min del, men det er et men, for jeg skulle ønske at det var sånn at vi helt åpent kunne tilkjennegi vår enighet, uansett roller og krav om rolleforståelse, som det gjerne heter i stillingsutlysninger. Av den enkle grunn at det er en åpenhet vi som samfunn og offentlighet burde ha tålt.

De som ikke skjønner hva jeg mener med det, kan lese ett av Bjørneboes essay med elever. «Den gode elev», for eksempel. For ti år siden digget de det, på samme måte som jeg som gymnasiast gjorde det. Nå blir de fleste forskrekket og veldig usikre på hvor de skal begynne når de skal kommentere det de har lest. Livredde for å trå feil i møte med Bjørneboes spissformuleringer. Det gjør dem ifølge Bjørneboe til dårlige elever, men de kan bli gode byråkrater. Selvfølgelig generaliserer jeg, igjen. Poenget, eller påstanden, er uansett at vi tør mindre nå.

Uansett, det hender at byråkraten også opplever at det jeg skriver er blodig urettferdig. Og det hender det at det er. Verden er selvfølgelig ikke så enkel at samtlige byråkrater, skoleeiere, utdanningsforskere og andre som steller med skolen fra et annet sted, er totalt frakoplet virkeligheten i skolen. Og for de av dem som gjør en god og relevant jobb, er det kjedelig, kanskje til og med vondt, å bli generalisert sammen med tåkefyrster, nakne keisere og andre systemfeil.

Det er sikkert like vondt, og til og med provoserende, som det er å være lærer og til stadighet bli nedvurdert i all offentlighet av både regjeringsmedlemmer, presse og foresatte, for å nevne noen. Kanskje er vi skjørere og mer krenkbare enn dem det preller av på, eller kanskje har vi endelig fått et slags overskudd til å reagere.

Jeg nevnte rolleforståelse. Det som er så bra med lærerrollen er at den gir større friheter enn en del andre roller i og ikke minst rundt skolen. En byråkrat må være lojal til systemet som skal tjene politikken. En mellomleder til lederen og eierens beslutninger. Lærerens primære oppgave er å løse klasserommet, dernest å samarbeide med de som jobber i noen av de andre klasserommene.

Fordi det er læreren som står i klasserommet, der det også er en del elever, er det helt avgjørende at både læreren og andre skolefolk er enige om at lærerrollen også innebærer å påpeke det hvis noe av alt det som må funke for å få klasserommet til å funke ikke funker. Det være seg rammebetingelser, infrastruktur, klassestørrelse eller mangel på helsehjelp.

Noen prøver seg med at det er noe illojalt med slike påpekninger, men det må være dønn misforstått. Det er en del av samarbeidet å fortelle hva som skal til for at samtlige elever skal få det de skal ha av å gå på skolen. Hvordan skal ellers lederen, eieren, byråkraten eller politikeren få det med seg?

Mens man gjør det, påpeker feil og mangler altså, er det sikkert lurt å være konstruktiv. Nå er det ikke alltid at det holder, for systemet er noen ganger urimelig eller i knestående, og da kan det hjelpe med en generaliserende utblåsning eller å gå sin egen vei på en annen måte, til det går over og vi går i dialog igjen.

Så joda, vi både gleder og stålsetter oss til skoleåret som akkurat nå er et kvarters tid unna. Jeg for min del liker den optimismen som gjerne kjennetegner oppstarten. I fjor opplevde jeg at den manglet, men i år håper jeg at vi er et annet sted, selv om vi pinadø bare ble kvasiprioritert i vaksinekøen og unga ikke lenger skal i karantene. Det siste der tror jeg også irriterer skoleeieren jeg kjenner, som skal rydde opp når ståket begynner.